tirsdag 6. februar 2018

Fortellinger fra vannet - fiolinisten

Det finnes et lite vann i nærheten av hvor jeg bor. Det er et lite vann, ingen elv fører nytt liv til vannet, ingen elv fører vannet bort. Ved vannet står en fiskestang. Denne fiskestangen har ingen sluk, ingen snelle, bare et snøre er festet til stangen, og i enden, en liten krok. Bare en person kan fiske om gangen. Du tar stangen, kastet kroken uti, og venter. Det er en regel du alltid må følge om du skal diske i dette lille vannet. Du må spise det som fester seg på kroken. Om du nekter vil det aldri feste seg noe på kroken igjen når du kaster den uti.

En fiolinist ønsket rikdom, ære, og berømmelse, han hadde hørt om vannet og reiste langveisfra for å fiske i det. Han kastet ut snøret og det tok ikke lang tid før en stor fisk bet på. Det var en stor fisk, og han visste hva han måtte gjøre. Han skar opp fisken, men i buken, blant innvollene lå det en streng. Det var en fiolinstreng. Han kastet ut snøret på nytt, og igjen fikk han en fisk. Denne hadde også en streng inni magen.

Han kastet ut snøret flere ganger, to ganger til fikk han en fisk med en fiolinstreng inni. Så kastet han ut snøret en siste gang. Denne gangen var det ingen fisk på kroken. Det var en sammenkrøllet papirbit. Han grep papiret, brettet det ut, og så at det var et kart. Han så også det lille krysset som var markert i fjellene. Og han så at det stod skrevet en tekst nederst på arket.

I fjellene kan du finne fiolinen med den vakreste musikken noe menneske har hørt. Men det menneske som finner den vil kanskje ikke finne hva det søkte da det kom hit.

 Han lurte på hva den siste setningen betydde, men den første var klar nok. Han måtte følge kartet. Han gikk og gikk, fulgte kartet, og snart var han ved foten av det fjellet hvor krysset var. Han besteg fjellet. Hva han skulle finne ante han ikke, så han gikk rolig, kikket over og under hver stein etter tegn. Da så han plutselig en hule. Var det stedet han skulle finne? Han gikk rolig bort til hulen, og kikket forsiktig inn. Da så han den. Fiolinen.

I hulen lå en fiolin. Ved siden av lå buen. Den var vakrere enn noen fiolin han noensinne hadde sett. Linjene, formene, den var perfekt. Eller den var nesten perfekt. Den manglet strenger.

 Han grep fiolinen, men da la han merke til lenken. En tynn lenke var festet mellom fiolinhodet og en stor stein. Fiolinisten forsøkte først å løsne løkken rundt fiolinhodet, men det var ikke mulig å gjøre det uten å skade fiolinen.

Så forsøkte han å bryte lenken ved å legge den på en liten stein og slå på den med en annen. Det gikk ikke. Fiolinen var mer lenket til steinen en Fenrisulven. Fiolinen ville aldri forlate hulen.

Fiolinen manglet fire strenger, han hadde fire strenger. Dette hadde vært en bomtur, fiolinen fikk han aldri med seg, og han kunne like gjerne gå den lange turen hjem.

 Men samtidig, han hadde reist så langt. Først til vannet, deretter til hulen. Før han gikk kunne han i det minste spille på fiolinen en eneste gang. Han tok fram de fire strengene og festet dem på samme måte han hadde gjort så mange ganger på sin egen fiolin.

 Han grep buen og la fiolinen godt til rette på skulderen. Da husket han plutselig ordene som stod på kartet. Hva betydde det at han ikke kom til å finne det han søkte? Var fiolinen farlig? Burde han legge den fra seg og forlate hulen umiddelbart?

Men hvor farlig kunne en fiolin være?, tenkte han. Er det farlig å spille et kort musikkstykke på denne fiolinen? Han tenkte over dette, ordene på kartet virket plutselig som en trussel. Kanskje var han i fare nå.

Nei, tenkte han, et lite musikkstykke kan ikke skade. Har jeg reist så langt, kan jeg ikke forlate fiolinen uten å spille på den. Han la instrumentet til rette, lot buens hår hvile på strengene. Så begynte han å spille.

Fiolinisten hadde hele sitt liv hørt den vakreste musikk, fra morens vuggesang, barnekoret på skolen, musikere på gaten og de store virtuosene på de største scenene. Han hadde hørt verdens beste fiolinist, verdens flinkeste pianist, og sangeren med den flotteste stemmen.

Han hadde aldri hørt så vakker musikk som han hørte nå.

Han spilte mer. Han spilte melodi på melodi, det ene stykket vakrere enn det andre. Han spilte mer. Han måtte spille mer. Han hadde aldri hørt noe så vakkert før. Han ble stående og spille hele dagen, og sluttet ikke før sulten jaget ham ut av hulen på jakt etter bær og røtter. En bekk rant langs hulen og ga ham drikke, og det var nok av bærbusker utenfor.

Han spiste seg mett og drakk seg utørst, og gikk inn igjen i hulen og spilte videre. Han spilte til kvelden, da han kjente trøttheten nærme seg gjorde han i stand en seng av busker og blader og sovnet.
Da han våknet dagen etter fortsatte han å spille. Musikken var like vakker som før, og han kjente gleden over hver tone som presset seg ut mellom hestehårene i buen og metallet i strengene.

Han spilte den vakreste musikken som noensinne hadde unnsluppet en fiolins strenger. Ja, ikke bare det, intet piano, ingen trompet, ei heller noe stemmebånd kunne måle seg med den musikken han skapte i hulen. Han måtte spille, han måtte lytte, lytte til musikken. Han ble værende i hulen. Fiolinen var lenket til hulen, den kunne han ikke ta med seg. Han ble igjen, og han spilte. Han spilte og nøt hver tone.

Årene gikk, og fiolinisten spilte på fiolinen, bare avbrutt av søvn og mat. Han møtte ingen mennesker. Til slutt, etter mange år kjente fiolinisten at det gikk mot slutten. Fingerleddene hadde begynt å svikte, han oppdaget at han ikke alltid spilte like rent, og han skjønte at han ikke lenger var i stand til å produsere så vakre toner som han tidligere hadde gjort.

Han la bort fiolinen og satte seg ned. Det var da han merket det. Skjegget. Og håret. Håret hadde blitt langt, og det hadde blitt hvitt. Skjegget hadde lidd samme skjebne. Og så la han merke til den rynkete huden på armene. Han var blitt gammel. Og han skulle snart dø.

Han hadde brukt hele sitt i denne hulen, hele livet på å spille på fiolinen. Han hadde laget verdens vakreste musikk, en skjønnhet som aldri ville kunne overgås, men som bare han hadde hørt.

Og han husket ungdommen, hva han ønsket å oppnå. Berømmelse. Rikdom. Anerkjennelse. Kanskje en vakker kone. Kanskje noen skjønne barn og barnebarn. Nå hadde han bare skapt det vakreste et menneske noensinne hadde frembrakt.

Valgte jeg rett?, spurte han seg selv. Hva er et menneskeliv verdt? Og hva er skjønnheten verdt om ingen er der til å se den, til å høre den, til å kjenne den? Snart er jeg død og bare huleveggene de eneste vitnene til skjønnheten jeg skapt.

Han smilte til veggene. "Husk meg", sa han, "dere vegger". Jeg håper dere likte konserten, selv om dere ikke har ører. Jeg håper dere nøt den, selv om dere ikke har armer til å klappe med. Jeg håper dere koste dere. Og du, filolin, takk for den tiden vi fikk sammen. Takk til deg også, bue. Dere to har gitt meg så mye. Og jeg håper også at dere har fått noe av meg. Så la han seg ned og lukket øynene. Han åpnet dem ikke igjen.

Noen år senere fant noen fjellklatrere hulen. På gulvet lå et skjelett, over skjellettet lå noen råtne trebiter som lignet en fiolin. Til slutt fant de en lenke festet til en stein. Det var umulig å si hva lenken hadde holdt fanget.

søndag 14. januar 2018

Hvordan undervise i fortellerteknikk med Skam

SPOILERS
Denne posten inneholder spoilers fra første episode i Skam. Ikke les denne om du ikke har sett serien.

Det er mange som har skrevet mye og bra om ungdomsserien Skam allerede, og jeg har sett at flere har foreslått hvordan man kan bruke flere av temaene i serien til diskusjon, både homofili, utestengning, seksuelle overgrep, osv. Imidlertid har jeg ikke sett lest så mange påpeke hvordan Skam på en god måte viser hvordan man kan fortelle en historie. Hvordan skal personene beskrives, hvordan skal konflikter introduseres, hvordan skal personene gis en motivasjon for å gjøre noe?

Denne posten er et forsøk på å vise hvordan man kan hjelpe elever med sine egne historier ved å vise hvordan skaperne av Skam presenterte sin.

Jeg har kategorisert hva jeg har funnet etter følgende kjennetegn:

  • Fremdrift: Hva som fører historien framover.
  • Karakterbeskrivelse: Det som beskriver personene.
  • Konflikt: Det som introduserer konflikter og problemer som må løses.
  • Motivasjon: Hvilken motivasjon har person A for å gjøre B? 
  • Frampek: Hva er det som peker fram mot hendelser som vil skje senere i fortellingen?

Første scene

Karakterbeskrivelse

Jonas leser fra oppgaven og Eva kommer med et (slik jeg ser det, konstruktivt) forslag til endring i teksten. Jonas hevder det er bevisst.
Jonas er stolt av sin innlevering og han klarer ikke ta imot kritikk. (Et ord bør skrives minst tre ganger om det skal være et virkemiddel).

Konflikt

Eva slutter å høre på Jonas når Pepsi Max-gjengen går forbi .
Disse jentene representerer NOE i Evas liv.


Konflikt og frampek

Skjermbilde: skam.p3.no
De skal til å kysse, men i det samme kommer Isak. Ved at han bryter inn nøyaktig da presenteres en ny konflikt

Isak er en som kommer til å stikke kjepper i hjulene i deres forhold. Hans inntreden akkurat da er et frampek på det som skal komme.

Karakterbeskrivelse

Isak skryter av sin karakter. Jonas viser at han har fått 5+. Eva vil ikke fortelle hva hun har fått.
Hun er ikke så flink på skolen og er samtidig skamfull over dette.

Konflikt, karakterbeskrivelse og frampek

Skjermbilde: skam.p3.no

Isak sier at han vil få vite karakteren til Eva uansett. Hun må jo si det til Jonas, og siden de to er kamerater vil jo han få vite det uansett. Hun sier at hun fikk 4-.

Dette er en veldig viktig utveksling mellom Eva og Isak,

  1. Eva aksepterer at Jonas vil fortelle det til Isak, hun står ikke opp for seg selv. Hun kunne reagert og spurt hva annet Jonas hadde fortalt. Hun står ikke opp for seg selv.
  2. Dette peker frem mot neste scene, hvor vi får avslørt Evas virkelige karakter.
  3. Dette er et frampek mot den konflikten som vil komme senere når Eva oppdager at å fortelle en hemmelighet til en gutt er som å fortelle det til bestekameraten. Dette er en sentral del av sesong 1.
  4. Dette er en mulig konflikt mellom Jonas sitt forhold til Eva og hans forhold til kameratene.

Karakterbeskrivelse

Jonas går med Isak. Eva sitter alene noen sekunder, kameraet zoomer ut, og vi får se statuen bak henne. Som man kan se viser denne to personer som holder sammen, i kontrast til Eva, som sitter helt alene.

Statuen viser hvor alene Eva er.
Skjermbilde: skam.p3.no


Andre scene

Karakterbeskrivelse og frampek

Vi ser at hun ikke fikk 4- men 3+.
Hun er så flau over karakterene sine at hun lyver til kjæresten. Samtidig introduseres løgn som et gjennomgående tema i første sesong.
Skjermbilde: skam.p3.no


Karakterbeskrivelse

Eva åpner læreboken på oppsummeringen av kapittelet.
Hun synes læreboken er vanskelig, og sliter med å forstå hva står i boken.


Konflikt

Isak ringer, og hun forteller at Sara har falske øyenvipper på et bilde på Facebook.
Hun baktaler en jente, det er ondt blod mellom dem.

Frampek

Skjermbilde: skam.p3.no
Jonas banker på vinduet og ikke på døren.
Deres kjærlighet er "forbudt".




Karakterbeskrivelse

Jonas ser karakteren 3+ og ler av henne.
Han tar henne ikke seriøst, og bryr seg ikke om at dette var flaut for henne å få en så svak karakter.



Konflikt

Skjermbilde: skam.p3.no
Hun sier at Isak har fortalt at de gikk fra Elias for timer siden. Han gir ikke et godt svar, og får henne til å glemme spørsmålet.

Vi får introdusert en konflikt. Det er åpenbart at dette ikke er sannheten. Han har en hemmelighet som han ikke vil fortelle til Eva.

Tredje scene

Karakterbeskrivelse

Eva sitter og skriver innledningen på en oppgave - "Et samfunn er". Hun har sluttet å skrive og ordet "er".
1. For det første viser dette at Eva sliter på skolen. Hva et samfunn er burde ikke være så vanskelig å besvare, det står garantert i boken. 
2. Samtidig viser det blanke arket at Eva ikke har et samfunn. Hun står utenfor. Hun har ingen venner, og det er åpenbart at Jonas holder noe skjult for henne.


Skjermbilde: skam.p3.no

Motivasjon og fremdrift

Gatekeepers. To fra fra scenegruppe vil ha henne med i deres gruppe:
1. De skal føre historien videre, ved å fortelle om festen.
2. De skal påpeke en av de første konfliktene i Skam, nødvendigheten av å finne venner fort. Hvis ikke Eva finner venner snart vil hun miste muligheten til å få noen. De gir henne en motivasjon for å gå på festen.
3. De skal være de "ukule", de tullete folka som ikke bryr seg om hva andre mener. De representerer en utvei for Eva. Hun får tilbud om å bli en av disse. Som de påpeker i Skampodden representerer disse to de som er "under" Eva på den sosiale rangstigen.

Skjermbilde: skam.p3.no


Fjerde scene

Karakterbeskrivelse

Eva og Jonas snakker sammen, og Eva bruker de nøyaktig samme ordene som jenta i scenegruppen: "Det er nå vi legger grunnlaget for vårt sosiale liv":

Eva er lettpåvirkelig, hun har kjøpt budskapet til jenta fra scenegruppen. 


Femte scene

Motivasjon og konflikt

  • Eva sitter hjemme og ser på Dr. Phil
  • Eva ser på Instagram at noen jenter som vi har sett tidligere skal på festen
  • Eva ser på bildet av henne og to av jentene vi så instagrambildet


Skjermbilde: skam.p3.no

Skjermbilde: skam.p3.no


Dette tolker jeg mest for å føre historien videre. Eva trenger en motivasjon for å gå på festen. En dårligere forteller ville utelatt dette, men karakterene trenger en grunn for å gjøre det de gjør.  Samtidig forklarer dette at Eva og disse jentene tidligere har vært venner.


Sjette scene

Konflikt og karakterbeskrivelse

Skjermbilde: skam.p3.no
Eva snakker med Ingrid og sier at hun svaner henne. Ingrid ser lenge på Eva før hun sier "Jeg ville ikke brukt så mye eyeliner hvis jeg var deg. Du ser ut som en slut.":

Denne samtalen avslører mye. 1. Det viser at de tidligere har vært venner men at det nå er en konflikt.
2. Det viser at Eva er villig til å gjøre opp med Ingrid.
3. Reaksjonen til Ingrid viser at hun kjemper en kamp i når Eva snakker med henne, og viser en indre kamp. I Ingrid er det en kamp mellom å gjøre opp og å beholde sinnet.



Karakterbeskrivelse

Skjermbilde: skam.p3.no
Vi introduseres for Noora som sier at det er 90% større sjanse for få klamydia hvis man kaller andre jenter sluts:
I en kort scene presenteres Noora slik hun kommer til å være gjennom hele sesong 1. Hun er den selvsikre, smarte, raske i replikken, og ikke minst en som står opp for andre. Hun vil også være den som støtter Eva gjennom hele sesongen.









Karakterbeskrivelse

Eva går på badet for å fjerne eyelineren:
Hun er usikker på seg selv.
Skjermbilde: skam.p3.no


Skjermbilde: skam.p3.no

Karakterbeskrivelse

Eva møter Vilde. Hun gråter og sier at det ikke er noe galt, men det er det åpenbart at noe er galt.

Vilde presenteres som en som:
1. Havner i problemer.
2. Forsøker å holde en fasade.












Karakterbeskrivelse

Skjermbilde: skam.p3.no
Chris snakker med Vilde. Hun sier "det er bare doruller". Deretter blir hun i ekstase når hun hører at hun og Penetrator Chris har samme navn.

Chris presenteres her med to roller i Skam:
1. Hun er støtten til Vilde, på samme måte som Noora blir det for Eva.
2. Hun er den glade som ikke tar alt så seriøst.



Avslutning

Denne posten kunne selvsagt vært mye lengre, jeg har for eksempel ikke nevnt hvordan vi presenteres for Penetrator Chris, scenen for Eva drikker og kler seg for fest eller bildene vi ser helt i begynnelsen når Jonas leser fra artikkelen sin. Jeg har bare tatt med det som jeg mener bestviser hvordan skaperne av Skam lager en god historie gjennom konflikter, karakterbeskrivelser, fremdrift og motivasjon.


Kjennetegn på god historiefortelling

La meg derfor avslutte med å liste opp de punktene jeg mener er essensielle i en god historie.

  • Førsteinntrykket er viktig. De første sekundene eller linjene vi ser eller leser om karakteren må gi oss et inntrykk av hvordan personen er.
  • Konflikter må introduseres tidlig. I løpet av noen minutter får vi vite at
    1, Eva har en historie med noen jenter.
    2. Eva må slåss om oppmerksomheten til kjæresten med kameratene
    3. Jonas holder noe skjult for Eva
    4. Eva er har ingen venner
    Disse konfliktene vil også følge Eva gjennom hele første sesong.
  • Selv små detaljer beskriver hvordan en person er. Ikke ignorer dem.
  • En person må ha en motivasjon for å gjøre noe nytt. Husk å gi karakterene det.
  • Historien må føres fremover. Hvordan skal Eva få vite om festen? Ved å introdusere to rare karakterer som forteller henne at hun må gå. Hvilken motivasjon skal disse to ha for å fortelle dette til Eva? Jo, de liker å rappe foran nye elever, eller noe.

Skam har alle kjennetegn på en god historie, og den kan fungere utmerket som et hjelpemiddel til å få unge elever til å forbedre sine fortellinger, enten de kommer til uttrykk gjennom et kamera eller et tastatur.

lørdag 9. desember 2017

Problemer med konfirmasjonsundervisningen

Du har en utfordring. Du har en gjeng fjortenåringer samlet i et lokale, og du har ett mål, å lære disse om menneskerettigheter, om kritisk tenkning, om seksualitet og etikk. Du skal gjøre dette når elevene er slitne etter en lang dag på skolen, når de kanskje har lekser hjemme som venter på dem. Hva gjør du?

Jeg har drevet med konfirmasjonsundervisning siden 2009, med noen års avbrekk nå og da, og i løpet av den tiden har jeg feilet mye, forhåpentligvis lykkes litt også, men alt i alt føler jeg at jeg har lært av min mis- og vellykkede undervisning. Jeg har også fått ett og annet standpunkt om hva som fungerer og ikke fungerer.


Om konfirmasjonsundervisingen


Hva kjennetegner undervisningen? Som regel er det ikke kunnskap de skal tilegne seg, men refleksjon. Elevene skal tenke over humanisme, over etikk, de skal reflektere over sin identitet og personlighet og så videre, og så videre. Dette gjør at undervisningen ofte må gå en vei innom en metafor før målet er nådd.

La meg sammenligne dette med matteundervisning. Tenk deg at en lærer har ett mål, å lære en elev hva 5*5 er. Hvordan denne læreren går frem er ikke viktig, men resultatet er at eleven forstår at svaret blir 25. Nå er det ikke viktig at eleven ikke forstår hva denne kunnskapen skal brukes til, mest sannsynlig har hun ikke der og da fem epler som skal selges til fem kroner stykket, men hun vil garantert få nytte av dette senere i livet.

La meg illustrere dette slik.

Tema -- pedagogiske metoder ---> kunnskap
5*5 -- pedagogiske metoder ---> 25

Slik er ikke de fleste tema innen humanistisk konfirmasjon. Det er som regel ikke fakta som skal tilegnes, men refleksjon.

Denne refleksjonen skal gjerne tilegnes gjennom en metafor. Man presenterer et opplegg, for eksempel et rollespill, dette rollespillet må konfirmantene lære og deretter spille de rollene som man har fått tildelt. Etter denne seansen er det gjerne en samtale, hvor man snakker om hva man har gjort. Da blir veien slik:

Tema --- pedagogiske metoder ---> metafor -------- refleksjon ------> nye eller mer reflekterte standpunkter

Mobbing --- pedagogiske metoder ---> Rollespill om mobbing utført -------- refleksjon ------> Jeg må slutte å mobbe

La meg bruke dette eksempelet med rollespill videre. Mange ungdommer har hundrevis av drap på TV-skjermen, de har gjerne utført noen tusen selv gjennom dataspill, likevel går de ikke ut og dreper noen selv. Metaforene de ser på skjermer er ikke i nærheten av å gjøre dem til mordere. Likevel presenterer konfirmantledere metaforer på metaforer til sine konfirmanter, overbevist om at disse metaforene vil endre ungdommenes liv.

En leder har kanskje laget sitt eget rollespill, hvor konfirmantene skal spille ut en mobbesituasjon, hvor noen spiller mobberne, andre spiller offeret. Ungdommen kan gjøre en kjempeinnsats, du kan instruere dem perfekt og de kan spille ut metaforen akkurat slik du har tenkt.

Da gjenstår bare spørsmålet, vil det faktum at de nå har forstått metaforen føre til at de slutter å mobbe? Vil de klare å overføre metaforen til eget liv? Eller vil kanskje et slikt rollespill føre til mer mobbing, siden de nå har skapt et selvbilde om at de ikke mobber, noe som fører til at de må rasjonalisere bort de situasjonene hvor de selv utestenger andre?

Jeg har ikke svaret på dette, men det virker på meg som at mennesket har en magisk evne til å kompartmentalisere, og tolke bort opplevelser. Ingen av konfirmantene ser på seg selv som mobbere, men det sikkert mange av dem som ikke henger med tapere som tror de er bedre enn dem selv. De er ikke med folk "de har vokst fra". De mobber ikke. Det er andre som mobber.

Det virker på meg som om enkelte konfirmantledere tror på den magiske metaforen, at bare de gjennomfører et opplegg om diskriminering, om urettferdighet eller fordommer vil ungdommen ta et oppgjør med diskriminering, urettferdighet og fordommer. Vi skal imidlertid være glade for de ikke gjør det, for hvis du hadde vært i stand til å endre ungdommen så raskt, ville også andre vært i stand til det samme. Hvis du hadde klart å å få en hel konfirmantgruppe til å slutte å mobbe etter en økt, hva kunne da ikke en sektleder, en person med langt større retoriske evner enn deg, få til?

Jeg sitter ofte med en følelse av at mange konfirmantledere ikke alltid reflekterer over dette. Det må ikke bare være et spennende opplegg, det må føre videre. Du må jobbe med veien til metaforen, du må også studere veien videre.


Lukkede og åpne tema

Et annet kjennetegn på gode og mindre gode konfirmantopplegg er hvorvidt de er åpne og lukkede. Et åpent opplegg er noe som kjennetegnes ved at det er mulig å komme frem til forskjellige standpunkter. Jeg lærte nylig ett hvor man skulle definere forskjellige handlinger som sex eller ikke-sex. Dette førte til mange diskusjoner, hvor man måtte diskutere om sex krevde to eller ett kjønnsorgan, og det er et spørsmål som ikke har en fasit. Derimot tvinger det elevene til å tenke.

Et lukket opplegg er noe som bare kan gi ett svar. Hvis man tar opp mobbing kan man ikke konkludere med at dette er noe bra. Det samme gjelder seksuelle trakassering, rasisme eller kjønnsdiskriminering, ingen kan konkludere med at noe av dette er akseptabelt.

Dersom du har ett opplegg der konfirmantene skal lære om rasisme, for eksempel ved å gi noen en rolle som rasister og en annen gruppe som muslimske afrikanere så er det ikke noe som er overlatt til elevene. De skal spille ut ditt rollespill, deretter skal de tenke de tankene som du har bestemt at de skal tenke, og til slutt skal de endre atferd til den atferden du har valgt for dem. Det er ingen frihet fra konfirmantenes side. Jeg tviler ikke på at dine intensjoner er gode, jeg avskyr rasisme like mye som du, men jeg tror ikke dette er rette måten å ta opp rasisme på.

En annen type lukket opplegg jeg har deltatt i er et spill hvor elevene blir delt inn i to grupper, i-lands- og ulandsborgere. De rike vil i løpet av undervisningen få kake, brus og godteri, og en langt bedre behandling fra lederne side. De andre får mindre mat og dårligere behandling og dette medfører selvsagt reaksjoner. Målet var selvsagt at elevene skulle tenke over urettferdigheten i verden. Jeg reagerte den gangen, selv om jeg var blant de rike, og jeg reagerer den dag i dag. Selv nå, noen titalls år senere irriterer jeg meg langt mer over hva lærerne på barneskolen min gjorde den dagen enn på det vi skulle lære. (I det jeg skriver dette er jeg sur for at rektor er død, slik at jeg ikke kan ringe og skjelle ham ut.) Igjen er problemet at de hadde tenkt ut opplegg, reaksjon og endret atferd uten at elevene fikk noe å si. Folk, verken barn, ungdommer eller voksne liker ikke å bli påtvunget tanker eller meninger.

Dette betyr ikke det ikke finnes gode, lukkede opplegg, men disse få er så godt laget og testet ut at det ikke gjør noe at de bare har en konklusjon.


Fem råd

Alt i alt så vil jeg at konfirmasjonsundervisning er vanskelig, og det er konfirmantlærere som briljerer i møte med ungdommen. Andre har imidlertid hatt sine utfordringer. Nå har jeg ikke undervist en eneste konfirmant siden 2014, så dere får ha dette i mente når dere leser resten av posten.

1. Etiske dilemma må formuleres eksakt
Jeg havnet nylig i diskusjon med noen konfirmantledere om en verdivalgsøvelse hvor spørsmålet var "Det er greit å ta penger en finner på bakken". Jeg svarte "som regel greit", siden de aller fleste ganger jeg har funnet på bakken har de vært uten et navn og adresse, og det var tar jeg pengene uten noe samvittighetsnag. Imidlertid vil kanskje enkelte tolke spørsmålet som om pengene ligger i en lommebok, med identitetskort tilgjengelig. I så fall er det selvsagt aldri akseptabelt å ta pengene.

Folk kan altså være uenige, ikke i om det er greit å ta penger, men om de fleste pengene du finner på gaten befinner seg i en lommebok eller ikke. Det er selvsagt et interessant spørsmål, men det er ikke et etisk dilemma.

Skal du ta opp et moralsk problem må deltakerne forstå nøyaktig hva du mener. Hvis du har lest etiske dilemmaer vil du merke at de ofte inneholder små detaljer som hindrer deg i å finne en utvei fra å ta et valg. Jeg kan som sagt si at alle pengene jeg finner er uten lommebok, og dermed vil det alltid være akseptabelt å ta dem.

2. Sett deg inn i rollen som konfirmant
Ett annet opplegg er jeg har opplevd (og dessverre brukt) er som jeg tidligere nevnte, rollespillet. Ett eksempel er lytteøvelser, hvor en person skal fortelle om noe, og de andre skal lytte oppmerksomt. Etter at man har gjort dette skal lytteren i stedet vise en total mangel på interesse for den andre. Da vil konfirmantene oppdage hvordan det er å snakke for noen som er interessert og etterpå for noen som ikke bryr seg.

Hvordan ville du reagert om noen ville at du skulle spilt ut dette? Ville du virkelig ha endret oppførsel etter en slik seanse? Jeg tviler.

3. Tenk over hvordan metaforen skal brukes
Mange konfirmantledere elsker å lage opplegg uten å tenke på hva som er målet. Hvor skal metaforen føre konfirmantene? Tenk over det. Ikke finn et spennende spill og som et skohorn til en litt for trang sko, forsøk å få det til å passe. Tenk på veien videre.

4. Innse at noen er introverte
Det er enkelte konfirmantledere som elsker å aktivere elevene. De lager rollespill, skuespill, blikjent-leker som involverer at en skal reise seg, gå rundt i lokalet og gjøre forskjellige fysiske aktiviteter. Ikke alle er ekstroverte. Ikke alle liker å gå rundt og være aktive hele tiden. La de få sitte ned og jobbe stille en stund også.


5. Ikke forsøk å gjøre det skolen bruker hele dagen på å få til
Skolen har siden konfirmantene har vært seks år forsøkt å gjøre vitenskap spennende. Og her kommer du og skal lykkes med det på timer hvis skolen har mislykkes? "Vitenskap er kult!" er en litt for vanlig tilnærming til det obligatoriske temaet "Kritisk tenkning", men dette har jeg skrevet om tidligere, så jeg henviser dere i stedet til denne posten.

tirsdag 14. november 2017

Rasjonalitet og den totale mangel på selvkritikk

Jeg har tidligere skrevet om Rasjonalitet og hvorfor jeg ikke liker denne facebooksiden/ bloggen. Denne kritikken har i den siste tiden blitt videreformidlet og utdypet av Jan Schjetne og Gunnar Tjomlid i en artikkel i Fri Tanke.
Skjermdump fra Facebook



Vanligvis liker ikke Rasjonalitet kritikk, verken av dem selv eller av ateister generelt. Denne gangen har de imidlertid delt kritikken på deres egen side, skryt til dem for det. Imidlertid har de selvsagt ikke delt lenken uten å svare, et svar som bringer tankene til helt andre grupper enn dem Rasjonalitet ønsker å sammenligne seg med.

La meg vise dette ved å sammenligne svaret med det en lukket kristen menighet ville gitt, en sekt som hadde fått noen kritiske artikler om seg i en kristen avis, og hvor flere kristne har gått ut og påpekt uheldige sider ved menigheten.
(Svaret til Rasjonalitet er i kursiv, svaret til Jehovas Sektmedlemmer er uthevet)

Formålet til oss i Rasjonalitet er, og har alltid vært, å motvirke vaksinemotstandere, konspirasjonsteoretikere, politiske ekstremister og religiøse fundamentalister.

Formålet til oss i Jehovas Sektmedlemmer er, og har alltid vært, å motvirke sekulariseringen av samfunnet, å prise Jesus og å fortelle om hans offerdød.

I den forbindelse har vi alltid vært forberedt på at representanter for disse gruppene vil ha et horn i siden til oss, og forsøke å slå tilbake mot oss.

I den forbindelse har vi alltid vært forberedt på at representanter for disse gruppene vil ha et horn i siden til oss, og forsøke å slå tilbake mot oss.

Mer overraskende var det at personer som i all hovedsak deler vårt verdisyn langt på vei virker mer opptatt av å motarbeide virksomheten vår, enn å stå sammen i arbeidet mot de ovenfor nevnte gruppene. 

Mer overraskende var det at personer som i all hovedsak deler vårt kristne verdisyn langt på vei virker mer opptatt av å motarbeide virksomheten vår, enn å stå sammen i arbeidet mot de ovenfor nevnte gruppene. 

Det mest triste med dette er at det er de gode sakene, som vi alle deler, som blir mest skadelidende.

Det mest triste med dette er at det er de gode sakene, som vi alle kjemper for, som blir mest skadelidende.

 Samtidig som denne type respons bidrar til å utvanne viktig begrep, og slik gi gode vekstvilkår for reelle ytterliggående og ubehagelige aktører.

 Samtidig som denne type respons bidrar til å utvanne viktig begrep, og slik gi gode vekstvilkår for reelle ytterliggående og ubehagelige sekter.

Vår tilnærming er imidlertid den samme som den alltid har vært: Vi er åpne for dialog og samarbeid med alle gode krefter, og vil benytte denne anledningen til å invitere våre kritikere til nettopp dette. Vi er fortsatt sterke i troen på at det er langt mer som forener oss, enn det er som skiller oss ad. Og vi håper at gjennom å komme hverandre i møte, og vise vilje til forståelse for hverandres synspunkt, kan misforståelser oppklares, og uenighet bli til enighet.


Vår tilnærming er imidlertid den samme som den alltid har vært: Vi er åpne for dialog og samarbeid med alle gode krefter, og vil benytte denne anledningen til å invitere våre kritikere til nettopp dette. Vi er fortsatt sterke i troen på at det er langt mer som forener oss, enn det er som skiller oss ad. Og vi håper at gjennom å komme hverandre i møte, og vise vilje til forståelse for hverandres synspunkt, kan misforståelser oppklares, og uenighet bli til enighet.


Sagt på en annen måte, en sekt kunne byttet ut noen ord og delt samme post på Facebook.

La oss se på det siste avsnittet i lys av det som står tidligere. De ønsker dialog, men de er samtidig triste for at de får kritikk. Ok? Folk som vil ha dialog besvarer ikke kritikk med sorg, de blir glade for kritikk.

Og samtidig er det noe ekkelt med å dytte disse antivakserne og konspirasjonsteoretikerne foran seg. Hvordan våger dere å kritisere oss! Ser dere ikke alle de gode kampene vi kjemper! Joda, det ser vi, men vi ser også at saboterer deres eget oppdrag med et hav av prepubertale memer. Vi kritiserer ikke kampen mot konspirasjonsteorier, mot religiøs ekstremisme, mot Sølje Bergman og Jan Hanvold, vi kritiserer alt det andre.


Og så er det dette fantastiske sitatet: 
virker mer opptatt av å motarbeide virksomheten vår
Selvsagt er det nettopp det kritikerne vil, de vil motarbeide menigheten virksomheten. Det er nesten så en begynner å tvile på at de er ekte troende skeptikere. At ikke folk har avslørt dem som de hedningene antivakserne de er.

Til slutt

Så hva er poenget med denne lille bloggposten? Ikke så mye egentlig, annet enn å bevare for ettertiden det endegyldige beviset på at De Rasjonelle™ ikke alltid er så rasjonelle. For meg kommer dette selvsagt ikke som noe sjokk, jeg har antatt lenge at skeptikere, hedninger og humanister er mennesker, og mennesker er, vet jeg av erfaring, både irrasjonelle, dogmatiske og lite villige til å ta imot kritikk. Det hadde vært et større under om De Rasjonelle skulle ha klart å bryte med sin natur.

søndag 1. oktober 2017

Espen Ottosens og den ateistiske moral - en kritikk

Som de fleste som er engasjert  i livssynsdebatten i Norge har fått med seg har det den siste tiden vært en debatt rundt absolutte moralske standarder.  Personlig har jeg ikke engasjert meg mer enn å kritisere ateister som ikke forstår Ottosens argumenter. Stråmennene må likevel Ottosen ta et delansvar for denne hæren av stråmenn som har tatt over debatten, dette er et vanskelig tema å debattere, og han må ha visst at debatten ville ha utviklet seg i denne retningen før han trykket på første bokstav på tastaturet.

Jeg kommer ikke til å forsøke å svare på Ottosens konklusjon. I stedet vil jeg heller argumentere for at premissene som bygger opp under konklusjonen er problematiske. Jeg har flere innvendinger, men for at denne teksten ikke skal bli for lang (og dermed ikke bli lagt ut på noen måneder), så gir jeg her bare tre innvendinger.

1.  Den moralske feilslutning

Den første innvendingen går på det premisset som Ottosen utelater. Som amatørtryllekunstner kjenner jeg godt til behovet for å få tilskueren til å se en annen. Ser du noen i øyene pleier de å besvare blikket og i noen sekunder miste fokus på den hånden som umerkelig glir ned ned i lommen etter en mynt eller ball. Ottosens skjulte premiss kommer ETTER at han har bevist at ateister mangler en objektiv moral, men siden leserinnlegget da har kommet til sin ende er det opp til leseren selv å trekke denne konklusjonen.

La oss for et øyeblikk forlate denne guddommelige sfære som debatten befinner seg på og ta for oss det filosofiske problemet, holder jeg en iskrem i hånden akkurat nå? Her vil en dyktig iskremihåndenapologet kanskje påpeke at is smaker godt, at folk blir lykkeligere av å holde iskremer i hånden, hvor trist tilværelsen ville vært om det ikke befant seg en iskrem i hånden din akkurat nå. Du maler et gripende bilde av en ikkeiskremihåndenverden og er du fornuftig avslutter du ditt innlegg før du du kommer til den åpenbare konklusjonen: "Jeg vil leve i en verden hvor jeg har en iskrem i hånden akkurat nå, ergo har jeg en iskrem i hånden akkurat nå".

Dette argumentet kaller vi den moralske feilslutning. Den naturalistiske feilslutning er å gå fra er (slik verden er) til bør (slik verden bør være). Den moralske feilslutning går andre veien, den begynner med hvordan verden bør være (absolutte moralske standarder eller iskrem i hånden) og dermed konkluderer med at verden er slik.

Dersom du hadde deltatt i en debatt om absolutte etiske standarder og hadde besvart hvert argument med "Og så?" hadde kanskje din samtalepartner blitt irritert og sluttet å snakke, men om vedkommende hadde fortsatt ville han eller hun til slutt kommet til det punkt at man må trekke inn det det moralske argumentet. "Jeg VIL ha en moralsk lovgiver, derfor finnes det en moralsk lovgiver!" På ett eller annet punkt MÅ man ta i bruk en logisk feilslutning til å komme til poenget. Vi lover mer enn ateistene, derfor vinner vi.

2. Definisjonen av "alt"

"Dersom Gud ikke eksisterer er alt tillatt". Noe slikt uttaler en av karakterene i Dostojevskijs mesterverk Brødrene Karamasov. Hvem som sier det er litt komplisert, siden den som formulerer ideen (Ivan), ikke sier dette selv, men det blir referert av flere andre skikkelser i romanen. Hvem som uttaler det, Dostojevskij, Ivan, Rakitin eller Dmitrij er imidlertid ikke viktig. Påstanden er fremmet, og den må besvares.

Imidlertid har jeg ett problem med argumentet som fremmes. Dersom Gud ikke finnes er alt tillatt. Derfor kan man ikke hevde at det finnes absolutte etiske standarder.
- Kan man ikke det? Hvordan definerer du da "alt"?, vil jeg da spørre. Faller ikke "absolutt etiske standarder" inn i den store sekken som rommer alt? Hvis alt er lov, har jeg da ikke lov til å hevde at slaveri er galt, at det alltid har vært galt og at det alltid kommer til å være det?

- Jo, du kan hevde at det er galt for deg, vil kanskje Ottosen og hans meningsfeller hevde, men hvordan kan du si at det er galt for alle?
- Kan jeg ikke det?, svarer jeg. Nevnte du ikke nettopp noe som igjen faller inn i sekken "alt"? Hvorfor sier du at jeg har lov til alt, men at dette altet kommer med noen forbehold? Har jeg lov til alt eller har jeg ikke lov til alt?
- Jo, men du kan ikke forsvare dette filosofisk, vil de kanskje påpeke.
- Igjen må jeg spørre, hvordan definerer dere alt? Hvorfor sier du alt, for deretter fortelle meg hva jeg ikke kan gjøre?

Kverulerer jeg nå? Definitivt. Men det slår meg også at med en gang noen i en filosofisk debatt nevner ordet "alt" så er debatten over. Hvis alt er lov har selvsagt ateistene lov til å hevde at det finnes absolutte etiske standarder.

3. Den absolutte autoritet

La oss tenke oss verden med en hypotetisk gud og en hellig skrift. Denne hellige skriften er ikke som de vi kjenner fra vår verden, hvert vers, hvert kapittel er en befaling om å drepe hedninger og kjettere, kvinner kan voldtas om de ikke eies av en annen mann, og det er påbud om å eie minst fem slaver. Nå har denne religionen vokst seg stor og har blitt en viktig faktor i samfunnet. Medlemmene synes at påbud om drap og slaveri er i meste laget. Samtidig har teologene festet sine tykke briller på teksten og kommet fram til at hele boken må forstås allergorisk. "Drap" må selvsagt som et indre, personlig drap på dårlige vaner. Slaver betyr selvsagt tjenere, og dette gjelder selvsagt om du har råd til det. Og vil du ikke ha tjenere kan du selvsagt slippe, det betyr selvsagt bare at du bør tenke på de som har mindre enn deg. Om du ikke gir dem jobb kan du i hvert fall gi dem litt penger.

Når det gjelder kvinners posisjon må dette også forstås annerledes enn den bokstavtro tolkningen som fundamentalistene holder seg til (og hvor dumme er ikke de!). Dette skal selvsagt sees i lys av sin tid, og guden vår er ingen sexist. til slutt er denne guden blitt en fredselskende hippie og boken en instruksjonsbok i kjærlighet.

I dette samfunnet er det også ateister, mennesker som avviser både denne tidligere så ekstremvoldelige guden og boken hans. Mitt spørsmål blir da, kan de gudstroende i denne verden bruke argumentet om at uten en gud er alt tillatt?

Hvis du svarer "ja", hvilken Gud er det da snakk om? Den guden som en bokstavtro lesning avslører eller den hippieguden som apologetene har tolket seg fram til? Hvilken gud er det som sitter på den endelige autoritet i etiske spørsmål? Hvis du svarer "nei", hvordan kan du forkaste den absolutte autoritet i denne tenkte verden men holde deg til den i vår?

Og samtidig kan aldri den bibelske gud har absolutt moralsk autoritet. Du har to andre herrer som du alltid konsulterer før du kontakter Abraham  Isak og Jakobs Gud. Den første er dine egne øyne, den andre er din hjerne. Hvis jeg spør deg hva du mener om slaveri vil du ikke oppsøke Bibelen og finne ut hva den mener, nei, du vil slå opp for å lese hvor Bibelen sier at slaveri er galt. Før du åpnet Bibelen visste du at det var galt. Dine følelser trumfer hellige skrifter.

Den absolutte etiske lovgiver er en myte, verken troende eller ateister følger en slik.

Til slutt
Så har jeg tilbakevist noen av Ottosens poenger? Ingen. Jeg har ikke forsøkt heller. Jeg har ikke forsøkt fordi jeg ikke er enig at dette er fruktbar debatt. Jeg er ikke tilhenger av diskusjoner som forutsetter skjulte tankefeil som aldri anerkjennes. Det er også problematisk at Ottosen først forteller meg at jeg kan alt, for deretter å si at det er noe jeg IKKE kan. Til slutt er er ikke så sikker på at denne objektive moralske lovgiveren er så veldig objektiv.

Siden jeg nevnte magi i begynnelsen,  slike innlegg som baserer seg på påstanden fra Brødrene Karamasov er litt som å bevise at en mynt kan bli usynlig, bevege seg gjennom høyre håndflate og fly over til venstre hånd bare fordi du så en tryllekunster gjøre dette. Du forstår selvsagt at intet overnaturlig var involvert i trikset. På samme måte er Ottosens leserinnlegg et magisk triks, et godt triks, det må innrømmes, men likefullt et triks.

tirsdag 8. august 2017

Kunstneren

Jeg forsøkte å skrive en statue.

Men uansett hvor mye jeg skrev, uansett hvor mange ord jeg førte ned på papiret, setningene ble ikke til stein og formet seg til en figur, en staut og rank general, brystet tildekket av medaljer, etter en seier i et slag.

Jeg ga opp og forsøkte i stedet å komponere et maleri.

Men uansett hvor lenge jeg satt ved pianoet, uansett hvor mange toner jeg noterte på arkene, uansett hvor mange ganger jeg spilte gjennom stykkene, de formet seg ikke til penselstrøk på et lerret, de ble ikke til et bilde av små barn som løper glade på en sommereng, barn som ennå ikke har fått øye på soldatene i bakgrunnen.

Jeg ga opp og forsøkte i stedet å hugge ut en novelle.

Men uansett hvor mye jeg hugget, uansett hvor mye jeg formet på steinen, det ble ikke til en novelle om en ung mann som må kjempe med familiens æresfølelse, mot farens ønske om en soldat i familien som kan bekjempe den onde fiende.

Jeg ga opp og forsøkte i stedet å male en symfoni.

Men uansett hvor mange ganger jeg lot penselen gli over lerretet, uansett hvor mange farger jeg blandet, uansett hvor mange ganger jeg stoppet opp og betraktet maleriet, det ble aldri til en stolt nasjonalsymfoni, et verk som kunne skape patriotiske følelser hos folket og få unge gutter til å løpe til vervekontorene.

Hvor udugelig er jeg ikke, tenkte jeg. Ikke kan jeg skrive statuer, ikke komponere malerier, ikke hugge ut noveller og ikke male symfonier. Jeg stirret på teksten jeg hadde skrevet, det var en tekst, men det var ikke en statue, jeg så på notene jeg hadde skrevet, ikke et eneste menneske var det mulig å skjelne. Statuen jeg hadde hugget ut var ingen novelle og maleriet laget ikke en eneste tone.
Jeg sank på kne der jeg stirret på mine mislykkede prosjektet, og da hendene mine traff bakken kjente jeg noe hardt møte dem begge. Det var to steiner.


Jeg grep dem begge og kjente på dem. Den ene så ut til å være hardere enn den andre, og den hardeste hadde en spiss. Jeg presset spissen inn den mykere steinen og skrev noen ord. Det var en novelle, en kort novelle på noen få ord, men likevel en novelle. Jeg laget noen strekfigurer. Det var et maleri. Et veldig primitivt maleri, men et maleri. Jeg begynte å slå steinene sammen, de laget et smell hver gang de møttes. Det var en symfoni, en enkel symfoni, men en symfoni. Så begynte jeg å skjære i steinen. Det skulle bli en statue, en enkel statue, men likevel en statue.

torsdag 11. mai 2017

Fabelen om William Henry Harrison

Lesere av denne bloggen vil vite at jeg har en interesse for amerikansk politikk, blant annet på grunn av min anmeldelse av bøkene til presidentkandidatene Mike Huckabee, Ted Cruz, Rand Paul og Carly Fiorina.

Jeg er fascinert av tidligere presidenter, og i forbindelse med presidentkampen hørte jeg på en podcast fra Washington Post, Presidential. Her går de gjennom de forskjellige presidentene fra nr 1 til 45, og da de kom til William Henry Harrison intervjuet de professor emeritus i medisin Philip A. Mackowiak, som i 2014 skrev en artikkel i Clinical Infectious Diseases om presidenten. Her argumenterte han for at den tradisjonelle forklaringen om at Harrison døde av lungebetennelse på grunn av en alt for lang tale på en kald dag i mars 1841 umulig kan stemme, og at presidenten mest sannsynlig døde av drikkevannet i Washington.

Mackowiak argumenterer at det ikke var rapportert om noen symptomer på lungebetennelse i dagene etter innsettelsen, noe som måtte ha skjedd om det var hans lange tale som var skyldneren. Samtidig er grunnen til at lungebetennelse har blitt trukket frem som forklaringen er at legen som behandlet presidenten gjenkjente noen av de samme symtomene som kunne observeres hos pasienter med lungebetennelse. Imidlertid var aldri legen sikker i sin sak og konkluderte aldri med at dette var forklaringen. Legens forbehold ble likevel aldri tatt hensyn til av historikerne, som siden den gang har skrevet at Harrison døde av lungebetennelse.

Mackowiak mener at bakterien som tok livet av Harrison var Salmonella typhi i drikkevannet i det hvite hus, en bakterie som mest sannsynlig bidro til Zakhary Taylors død i embetet og James K. Polks bortgang 195 dager etter at hans tid som president var over. Argumentene for dette er dette er det kanskje bedre at dere leser selv, og ikke baserer dere på en gjenfortelling fra min side, som uten tvil ikke hadde ytt hans gode grunner rettferdighet.

Denne funnet er interessant av flere grunner. For det første viser det at mye forskning krever en person som kan sitt fag godt, men samtidig ha en sterk interesse for et annet. I dette tilfellet krevde det en professor i medisin med en fascinasjon for historiefaget. Det slår meg at det er mange mysterier som hadde blitt løst om det eksistert en fagperson som tør å bevege seg over områder hvor de ikke har noen studiepoeng å støtte seg til. Det er ikke alltid det er så dumt at akademikere bidrar med sin ekspertise i fag som de bare har lest seg til selv.

Samtidig er det en annen side ved dette funnet, som forteller noe om hvordan vi mennesker søker mening der det kanskje ikke eksisterer noen, og skaper en moral i historien. La oss anta at Mackowiaks funn er korrekt, og at Harrison døde av drikkevannet i det Hvite Hus. Imidlertid, la oss sammenligne dette med den tradisjonelle fortellingen, som går omtrent som følger:
Harrison ble valgt til president som den eldste så langt i historien, og da han skulle innsettes var det bitende kaldt. Imidlertid, siden ingen av de tidligere presidentene hadde hatt på seg frakk ville heller ikke han det. Han holdt den lengste innsettelsestalen, noe som førte til at han fikk lungebetennelse og døde bare 30 dager senere.

Dette er en fortelling, ikke ulikt de greske myter eller Æsops fabler, som har en moral og en nyttig lærdom for oss som leser den. Harrison var en gammel mann, han hadde åpenbart hørt at beskyldninger om at han var for gammel for jobben, han ønsket derfor å motbevise dette. Ikaros fløy for nært solen, William trosset kulden, begge fikk betale for det. Det er en leksjon for oss mennesker, vi må lære å kjenne våre begrensninger, hvis ikke kan konsekvensene bli fatale. Samtidig legger denne forklaringen makten i menneskets hender. Den gir oss muligheten til å leve lenge, om vi bare ikke gjør tåpelig ting som å holde en tale i to timer i isende kulde 68 år gamle. Dette er langt mer betryggende enn å vite at det finnes bakterier som vi ikke kan beskytte oss mot.

Den tradisjonelle forklaringen er rett og slett mer sexy. Den tilfredsstiller behov som gamle fabeldiktere avdekket for tusener av år siden, og som vi fortsatt har den dag i dag. Historien må ha en moral. Hitler måtte tape fordi han var slem. Sovjet ble oppløst fordi de var slemme (men de slo Hitler fordi de var snillere enn ham). Harrison døde fordi han ikke kjente sine begrensninger. Jeg spår derfor at Mackowiaks påstand verken bli kjent eller akseptert. Enten blir den tilbakevist, noe som selvsagt er mulig, ellers blir den ignorert. Folk vil ikke bytte ut en historie med moral for en uten. Verden er kompleks nok som den er, uten at man skal komme med forstyrrende fakta som gjør den enda mer komplisert.