torsdag 14. juni 2012

Hvorfor det er galt å forby omskjæring

Siden omskjæring er debattert for tiden, hvor både Senterpartiet og HEF har meninger om saken, har jeg oppdaget at jeg tydeligvis er den eneste som mener det jeg mener. Mitt syn på saken er følgende: Omskjæring er unødvendig og et inngrep i små gutters livssynsfrihet. Det bør IKKE forbys.

La oss først ta noen prinsipper som jeg anser som grunnleggende.

  • Det er prinsipielt galt å merke barn for livet på grunn av foreldres tro.
  • Dåp og omskjæring kan ikke sammenlignes, dåp merker deg ikke fysisk for livet.
  • At noe er gammelt er ikke et argument for at det er godt eller må bevares.
  • Å kalle et ønske om forbud om omskjæring for antisemittisme er bare patetisk. Jeg har støttet forbud tidligere, og jeg har ikke skiftet syn på jøder noe nevneverdig. Det er veldig flott om vi slipper påstander om jødehat eller jødeparagrafer. Ved første henvisning til Hitler har du også diskvalifisert deg selv fra alle videre debatt rundt dette temaet, og internettpolitiet vil oppsøke deg og konfiskere internettkabelen din.

Det er mange argumenter for et forbud, og skulle vi vurdert prinsipper mot hverandre, er det liten tvil om hva svaret blir. Vi har ett prinsipp, foreldres rett til å oppdra barn i den troen de ønsker, og et annet, barns rett til å selv å bestemme selv. På samme måte som vi ikke tillater Jehovas Vitner å nekte blodoverføring til barn, er det prinsippielt rett i å forby omskjæring av ikke-myndige personer.

Prinsipielt er det rett å forby omskjæring, og jeg antar at de som er imot omskjæring også bruker de argumentene jeg har lagt frem. Problemet er vi ofte er nødt til å være pragmatikere og innse at prinsipper fører oss langt, men ikke alltid helt frem til mål.

Da jeg meldte meg inn i forskjellige klubber som barn, var noe av det som fristet mest den velkomstpakken som fulgte med. Jeg ble en gang med i en firmerkeklubb og sammen med første medlemsblad kom en eske med frimerker, pinsett, et lite frimerkealbum og et forstørrelsesglass. Det var nesten så jeg ble skuffet da det andre bladet kom uten noen eske.

Argumenterer du for et prinsipp følger det ofte med en velkomstpakke. Det medfølger konsekvenser av dine standpunkter. Jeg har tidligere skrevet om abort, og påpekt hvor selvmotsigende det er å være mot abort, men tillate dette dersom unnfangelsen skyldes voldtekt. Pakken som følger med et slikt standpunkt er for det første at du graderer menneskeliv (fostre) basert på om moren hadde sex frivillig eller ufrivillig, og samtidig vil dette garantert føre til flere falske voldtekstanmeldelser. Jeg føler at de som argumenterer for et slikt syn ikke alltid har åpnet velkomstpakken og kikket på innholdet. Så hva er det som følger med i  velkomstpakken for et forbud mot omskjæring?

For det første, ikke en eneste gutt kommer til å beholde forhuden sin på grunn av dette. Muslimer og jøder kommer til å dra til Sverige eller et annet land og utføre ritualet der, så effekten vil være lik null. Det eneste Norge oppnår er å skaffe seg en form for moralsk overlegenhet og øke karbonutslippene.

For det andre, så er det ikke sikkert at et forbud er veien å gå. Som den allmektige H.L. Mencken selv sa: 
There is always a well-known solution to every human problem--neat, plausible, and wrong.
Vi har, slik jeg ser det, to mulige veier å gå, en lett og en vanskelig.
  1. Forby omskjæring.
  2. Jobbe med holdningene til dem som praktiserer omskjæring.
Den første er den enkle. Vi bare forbyr, så er problemet ute av verden. Den andre er den vanskelige, den kommer til å ta tid, den krever at du setter deg inn i religionen og kulturen, og den krever en pågående dialog. Holdningsendringer er ikke lette, men slik jeg ser det er det den eneste veien å gå. Ja, jeg er enig med deg, jeg kommer også til å sprette en flaske sprudlevann den dagen det ikke forekommer en eneste omskjæring på små gutter, men et forbud er ikke veien å gå.

Da Abraham Lincoln ble nominert til republikansk presidentkandidat i 1861, hadde han allerede i flere år vært en sterk motstander av slaveriet, men han forstod også utmerket godt at dette ikke var realistisk på denne tiden, og han ga også klart uttrykk for at han ikke hadde noen intensjon med å forby dette. Selv da han ble valgt til president ville han skrive under på at det var delstatene selv som skulle velge om de ville tillate dette eller ikke, det eneste han ønsket å kjempe mot var å utvide slaveriet til stater som nettopp var blitt innlemmet i USA.

Lincoln fikk kritikk fra slavetilhengere, men også radikale republikanere var kritiske til ham fordi han ikke gikk langt nok, de ønsket en umiddelbar oppløsning av slaveriet. Nå kjenner vi alle til hva som hendte, sørstatene trodde ikke på Lincoln og det påfølgende bruddet og borgerkrigen tvang frem den endelige emansipasjonen. Likevel hadde Lincoln stukket fingeren i jorden, og innsett hvilke kamper han burde kjempe, på hvilket tidspunkt.

La meg bare si med en gang at jeg ikke setter slaveri og omskjæring i samme kategori. Jeg vil ha meg frabedt påstander om at jeg sammenligner disse. Slaveri er grusomt, omskjæring er bare noe unødvendig. Eksempelet er likevel relevant. Ved å snakke om forbud har Senterpartiet og Human Etisk Forbund valgt snarveien, de har begynt å kjempe en kamp til gal tid og med gale våpen. Hvorfor ønsker de ikke heller å gå i dialog med jødene og muslimene? Og samtidig er dette noe som ligger så dypt i kulturen til disse to religionene, et forbud vil ikke være veien å gå.

For det tredje vil det gjøre det svært mye vanskeligere å leve som jøde eller muslim i Norge. Dette har mange skrevet ut og inn om allerede, så jeg sier ikke mer om det.

Og ikke minst, for det fjerde vil et forbud mistenkeliggjøre begge gruppene. Vi trenger ikke mer muslim- eller jødehat.

Derfor er jeg enig med dem som ønsker å redusere antall omskjæringer, men problemet løses ikke ved et forbud. Det løses ved kunnskap og dialog.

10 kommentarer:

  1. Godt du forteller om ditt syn, slik at vi som stuper rett inn i den ene fløyen eller den andre kan få øynene opp for at det finnes middelveier.

    SvarSlett
  2. Ja, la oss gå i dialog med de som holder på overtro. Kroppen er skapet perfekt i følge gud, men å kutte av forhuden til smågutter vil de gjøre.

    Det er ikke noe logikk eller rasjonel grunn å holde på med omskjæring. Religion er heller ikke rasjonel.

    SvarSlett
  3. Jepp. Omtrent dette mener jeg også. Ingenting er lettvint, samme hva vi som liksom "vet bedre" måtte mene.

    SvarSlett
  4. Hm. Irriterende fornuftig. Ikke helt nok til å omvende meg fra et forbud ennå. Vi får se når jeg får tenkt meg om.

    SvarSlett
  5. Forbud eller dialog? Ja takk, begge deler.

    SvarSlett
  6. Gode argument, og jeg ser også at det blir umulig å gjennomføre et forbud, men.

    1. Ett forbud vil gi et klart signal om at vi setter barnets rettighet til egen kropp høyere enn foreldrenes relgiøse forestillinger. Jeg vil tro at noen av de som er i grenseland hvor de lurer på å omskjære eller ei dropper under et forbud.
    2. Ett barn som vokser opp og ikke setter pris på foreldrenes inngrep kan se at den norske stat var enig med barnet.
    3. Jeg er fullstendig klar over at en omskåret penis fungerer helt strålende og at det er et mye mindre inngrep og således ikke kan sammenlignes med omskjæringen av kvinner. Men. Det er nå prinsipielt det samme da, så hvorfor har ikke barna samme rettigheter?

    SvarSlett
  7. Takk for et velskrevet og som noen sier - nesten irriterende fornuftig - innlegg. Jeg har spurt på twitter, men spør igjen her: Fins det anerkjente tall på hvor mange prosent av omskårne menn som beklager det valget deres foreldre tok? Hvor mange er fornøyd? De om beklager; I hvor stor grad beklager de?

    Jeg er for lat til å google meg fram til tall selv

    SvarSlett
  8. Om foreldra tek med son sin til Sverige for å få gjennomført kjønnslemlestelse, kan dei straffast når dei kjem attende til Noreg. Slik er det for kvinner, og slik kan det vere for menn.

    SvarSlett
  9. I så fall blir det ikke mange jøder igjen.

    SvarSlett
  10. Kjetil Hope, du skriver: "Slaveri er grusomt, omskjæring er bare noe unødvendig." Det er nettopp denne holdningen, som jeg snarere vil kalle misforståelsen eller egentlig emosjonell blindhet, som kampen mot "omskjæring" nå har begynt å bryte gjennom. Å skjære i barn under tvang er nettopp grusomt, det har ofte fysiske og alltid psykiske omkostninger som ingen har rett til å påføre et barn, uansett påskudd av religiøs, tradisjonell eller foregitt medisinsk karakter. Psykologien vet dette utmerket godt. Men som alt som gjelder barndommen, kommer erkjennelser med forsinkelse og stor grad av motstand. Det er vanskelig for oss voksne å legge merke til og ta alvorlig barns lidelser, og grunnen til det, er at vi er sosialisert inn i et imperativ eller tabu mot å anklage foreldrene, kodifiserte i enormt sterke autoriteter. Jfr de såkalte "ti bud", der ett er at man skal "ære sin far og sin mor". Det er er på grunn av dette tabuet mot å historisere enkeltmenneskenes historie at det tar så ulidelig lang tid å få innført forbud mot vold mot barn i verdens forskjellige land, det er derfor det tok så lang tid å innse at "rituell kvinnelig omskjæring" er kjønnslemlestelse og kriminelt, og det er derfor at alle saker som dreier seg om elementære menneskerettigheter for barn er så på etterskudd. Poenget med kampen mot den overgrepstradisjonen som kalles "omskjæring av guttebarn" er nettopp at en langsomt våknende empati for barns lidelser brer om seg og heldigvis for mange av oss begynner å veie tyngre enn floskler som "årtusengammel tradisjon", "religiøse krav" osv. Den våknende sensibiliteten blant oss voksne for barns følelser og rettigheter har heldigvis ført til at "fysisk korreksjon" av barn er blitt forbudt i en rekke europeiske land, at incest og overgrep mot barn endelig er blitt et tema som man blant annet følger opp med hjelpetiltak, og at det vi for under ti år siden lett henslengt kalte "rituell kvinnelig omskjæring i visse kulturer" nå heldigivis er blitt erkjent som motbydelig kriminalitet. Hvis vi våger å huske dette, innser vi at vi faktisk fikk altså en ny kollektiv innsikt i forgårs, og blir svimle når vi spør oss hvor i all verden vi var mentalt dagen før. Den samme svimmelhet vil vi nå måtte gå gjennom når det gjelder guttebarnas rett til egen kropp og til ikke å bli traumatisert av "tradisjonelle grunner", og det vil bli en gledens dag når vi endelig - alt for sent - gir guttebarna den lovbeskyttelse de selvfølgelig har krav på. Om påskuddene for overgrepstradisjonen har vært jødiske, muslimske, eller kristne og kvasi-medisinske som i USA, er naturligvis fullstendig likegyldig, like likegyldig som de forkvaklede påskudd av alle slag som for svært få år siden sirkulerte som alment tankegods til legitimering av både juling og direkte seksuell utnyttelse av barn. For å oppsummere: Det springende punktet er empati, sensibilitet og retten til å anklage foreldrene og det som har vært. Det er en emosjonelt dramatisk prosess for mange, men den er ufarlig, og den eneste redningen fra fortsatt medskyldighet i slikt uvesen.

    SvarSlett