onsdag 5. september 2012

Mitt møte med døden på kafe


Jeg skrev dette tidligere på Verdidebatt og hadde planer om å skrive en annen samtale med Jesus. Nå fikk jeg lite respons, så jeg valgte å skrinlegge planene. Nå fikk jeg nettopp en positiv tilbakemelding, så da tok jeg opp igjen planen om kafemøtet med Jesus. Jeg kommer til å legge ut fortsettelsen om et par dager.

Det hadde nettopp sluttet å regne da jeg kom inn i kafeen hvor jeg hadde avtalt å møte Døden. Jeg så han sitte ved vinduet, med cappuchinokopp på bordet og med øynene i en roman. Han så opp på meg, smilte og kikket tilbake i boken. Jeg passert ham, gikk bort til jenta i baren og bestilte en Cafe Latte uten sirup. “Maskinen er under rengjøring, jeg kommer bort med den.” Jeg takker henne og setter med ned med Døden.

Han hadde ringt meg en halvtime tidligere og spurt om jeg hadde tid til å møtes. Jeg hadde det og nå sitter jeg her, og dersom jeg ikke visste bedre ville jeg trodd at han var en mann i trettiårene. Han sitter med en mørk bukse og en svart pologenser som matcher hans like mærke hår, hadde jeg ikke visst bedre ville jeg trodd at han arbeidet som reklamekonsulent. Eller poet. En poet i reklamebransjen.

- Takk for sist, sa Døden. Stemmen er alltid den samme behagelige, det monotone stemmeleiet som ikke avslører noen følelser i den ene retningen.
- Takk det samme, svarer jeg.
- Noe nytt siden sist?
- Ikke så mye. Eller kanskje endel. Når møtte jeg deg sist?
- Ett par år siden, tror jeg. Når jeg tenker meg om, var det ikke i 2006?
- Det kan tenkes. Ikke så mye.

Døden nikker.
- Jeg leste om deg i avisen.
-Gjorde du det?
Jeg var egentlig overrasket.
- Leser du lokalaviser?
- Jeg leser alle aviser.  Alle aviser med dødsannonser. Jeg liker å vite hvem det er jeg trykket i hånden for en siste gang. Bygdanytt er derfor en mange aviser jeg må gjennom.

Jeg følte et lite ubehag å diskutere dette med Døden, og hadde egentlig ønsket at brakte det opp. Det var alltid litt spesielt å diskutere tro med noen som visste hva som kom til å skje i etterkant av livets slutt.
- Interessant, sa Døden. Absolutt interessant. Hva sier familien din?
- De visste om det. Det var litt annerledes med onkler, tanter og søskenbarn. Noen visste, noen ikke. Enkelte har jeg forsøkt å skjerme, andre fikk finne det ut selv. Endel hørte at jeg var blitt ansatt som konfirmantleder i Humanistisk Konfirmasjon og la to og to sammen.
- Har de spurt deg om det?
Jeg rister på hodet.
- Noen. Det gjør ikke så mye fra eller til. De skal få velge selv hva de ønsker. Det er sikkert tungt for noen av dem. Men jeg kan ikke bry meg om det. Hvis det er tungt for dem, kan jeg ikke bli påvirket av det.
- Hvorfor ikke?
- Fordi jeg, og mange andre som mister troen, bruker år av livet vårt på å kunne tørre å se våre nærmeste familie og fortelle dem at vi er på vei til helvete. Mange frafalne forteller, De klarer ikke å se sine foreldre i øynene. Derfor utsettes og utsettes avgjørelsen,
- Tok familien din det fint?
- Veldig fint. Men man krisemaksimerer ofte, tenker at man blir kastet ut og utelatt fra alle familiesammenkomster og strøket fra stamtreet.
Jeg smilte, Døden gjengjeldte smilet.
- Du har en flott en familie, sa han, Jeg møtte dem i din grandtantes begravelse.
- Jada. Men det fikk meg nettopp til å tenke på noe. Jeg vet at folk som bryter ut ofte blir aggressive ovenfor religionen. Det har du merket, har du ikke?
Døden nikker.
- Kanskje det er en forsvarsmekanisme?, fortsetter jeg. Det er en måte å møte kritikken før den kommer. Man tenker kanskje noe slikt som: “Så du tror at jeg kommer til helvete? Vel, jeg tror at du er en idiot som tror på en latterlig bok full av løgner og fri diktning,” Det blir en måte å si beholde kontrollen, ved at de nå er i forsvarsposisjon. Nå er det de som må svare på bibelkritikk, korsfarere, inkvisisjon og heksebranner. Alt for å unngå den skremmende dommen de kan få kastet etter seg.
- Tror du virkelig det?, avbrøt Døden meg.
- Ikke alle, selvfølgelig. Mange har det annerledes, og mye kritikk er berettiget, men i det umiddelbare bruddet er det nok noe opparbeidet sinne og frykt.
Døden nikket. Han tok en slurk av kaffen sin, og jeg kom til å huske at jeg ikke hadde fått min.

-  Men dette har du sikkert fått høre før, men jeg håper ikke at jeg spør for det, sa Døden plutselig.
-Spør i vei, svarte jeg.
- Hva om du tar feil?
- Så du sier at jeg tar feil?
- Jeg sa ikke det, smilte Døden.

Jeg hadde ingen illusjoner om at han ville røpe seg. Døden holdt alltid kortene tett inntil brystet om livet etter døden, Når du dør får du et besøk av ham. Det er alt han har fortalt, han vil oppsøke deg og trykke deg i hånden. Etter er dette er han taus. Vil han eskortere deg til Perleporten eller informere deg om at dette var alt du fikk? Ville han ønske deg lykke til i ditt neste liv på jorden? Jeg hadde forsøkt å lure ham til å avsløre det flere ganger uten å lykkes. Jeg ble nok nødt til å vente til jeg møtte ham for siste gang.

- Men hvorfor? Hvorfor velge det utrygge fremfor det utrygge?
- Hvorfor? Hvorfor det? Har du ti år å avse kan jeg nok forsøke å forklare.
- Jeg har hele evigheten på meg. Forsøk, du.
Jeg smilte.
- Det har du nok, men det har ikke jeg. Jeg må bruke mine 40-50 år som jeg har igjen til noe mer fornuftig.

- Tror du du har så lenge igjen?
Jeg svarte ikke. Det var et ubehagelig spørsmål fra en som satt inne med svaret. Solen hadde kommet til syne, og regndråpene på vinduet reflekterte små regnbuer på kafegulvet. I en av vannpyttene utenfor skinte solen rett i ansiktet mitt og jeg flyttet meg litt til siden.

Døden fortsatte.
- Men uansett, la oss tenke oss femti år. Du har femti år igjen. Før hadde du forventninger om en evighet, nå bare et halvt århundre. Det må vel være en skuffelse?
- Ikke så mye egentlig.
- ikke?
- Jeg tenkte på døden før også, fortsatte jeg. Det var en snikende følelse om at døden var slutten, selv om jeg ikke tvilte på Guds eksistens. Det tror jeg mange kristne har også. Faktisk leste jeg for endel år tilbake at kristne var ikke overbevist selv. Hvis jeg ikke tar helt feil var det nærmere en tredjedel av alle kristne i Norge som ikke trodde på et liv etter døden.

- Så du trodde ikke?
Jeg vet ikke. Jeg husker ikke. Men jeg tenkte ikke så mye på det. Jeg husker engang da jeg bodde i et kollektiv med fire andre kristne, hvor en av jentene plutselig sa, “Tenker dere over hvordan vi får det i himmelen?” Jeg husker ikke hva jeg eller de andre svarte, men jeg husker at dette var et så uvanlig spørsmål fra en voksen person. Voksne snakker ikke om slikt, som om himmelen virkelig eksisterte. Men snakker om Frelsen, om Herliggjørelsen, men ikke om Himmelen, som dette er ett sted som virkelig eksisterer. Det fikk meg til å mistenke at de egentlig ikke trodde på det.
- Men de snakker ikke så mye om helvetet heller, skjøt Døden inn. Kanskje de ikke snakker om det fordi de da implisitt antyder at det er noen som kommer et annet sted.
- Mulig, innrømmet jeg. På den andre siden, har du hørt noen intellektuelle muslimer snakke om de syttito jomfruene de vil få i himmelen? Det er kanskje et litt flaut tema, så man snakker ikke om det. Det er kanskje litt det samme med Himmelen, Det klassiske bildet av himmelen med vinger, harpe og glorie er litt banalt. Jeg vet ikke.
- Men som ateist har vel mye forandret seg?
- Ikke så mye, egentlig. Man blir kanskje ikke så mye invitert på kristne tilstelninger. Man ber deg ikke bidra med menighetsarbeidet.
- Men nå har du ingen å be til dersom livet skulle være for tungt.
-  Vel..
Jeg dro på det.
- Men jeg var aldri en som ba for alt mulig. Jeg ba som regel ikke foran en eksamen. Dersom jeg strøk, så strøk jeg fordi jeg ikke hadde lest eller at jeg var uheldig. Gud hadde ikke noe å bidra med verken i den ene eller andre retningen.
- Så du ba ikke?
- Jo, men jeg ba ikke om ting som påvirket så mye den verden vi levde i. Jeg ba kanskje om småting. Og jeg ba om at Gud måtte vise meg hvordan skulle tjene ham. Siden han aldri svarte, antok jeg at han ikke eksisterte.
- Så da tror du kanskje ikke på kommunebyråkrater heller?
Jeg smilte.
- Jeg  var kanskje en dårlig kristen?

- Det var dine ord.
Døden tømte koppen sin. Han reiste seg, bestilte en ny ved baren, noe som tok betraktelig kortere tid enn tidligere. Min kaffe var enda ikke kommet.

- Men det er vel noe som har forandret seg?, spurte han da han kom tilbake.
- Hva skulle ha forandret seg?
- Sjelen og ånden din, de er borte nå.
- Vel, nå mener jeg det at jeg aldri hadde en ånd i første omgang, det var bare innbilning,
- Men du var et sjelevesen, ett menneske skapt i Guds bilde, nå er du bare et dyr, et resultat av evolusjon. Du var et Guds barn, nå er du etterkommer etter bakterier og celler. Er ikke det, hva er det beste ordet, er ikke det en nedgradering av ditt menneskeverd?

- Så du mener at det er en nedgradering?
- Mener du ikke at det er?, svarte Døden umiddelbart.
- Vel...
Jeg leter etter de rette ordene.
- Jo, kanskje er det det. Jeg nekter ikke for at det høres mye flottere ut å være sønnen til en guddom enn å være barnebarnet “til en stein”, som Kent Hovind kaller det. Men på den andre siden, så er jeg nå et resultat av millioner av vinnere. Richard Dawkins fortalte en gang at han når han taler i forsamlinger av og til stiller et spørsmål: “Hvor mange prosent av deres forfedre døde som barn?” Folk begynner å regne i hodene før folk innser svaret. Svaret er selvsagt null! Ingen av våre forfedre døde som barn. Ingen av våre forfedre døde uten å at en vesen av det motsatte kjønn parret seg med vedkommende. Vi er en gruppe av vinnere, i millioner av generasjoner. Biologier og astrofysikere avslører det enorme arbeidet som har blitt utført for å skape hvert vesen som lever på jorden i dag. Og hvert organ jeg har i kroppen min, hvilken enorm evolusjonær jobb har det ikke vært å utvikle dem. Hvorfor skulle dette være en nedgradering av mitt menneskeverd?
- Vel, det forandrer ikke det faktum at du er døende. Du er ikke i besittelse av en udødelig sjel, du er på vei til gå under. Som du sa i sted, om maksimalt femti år er det slutt for all fremtid med deg. Skremmer det deg ikke?

- Om det skremmer meg? Jeg vet ikke helt. Det er vanskelig å si. Jeg tror egentlig ikke jeg blir så lettskremt. Jeg tenkte faktisk mer på det da jeg var kristen.
- På hvilken måte.
- Jeg husker fra videregående, jeg leste attenhundretallshistorie, og jeg tenkte, “alle disse jeg leser om er døde”, De kan ikke snakke, ikke tenke, ikke gjøre noe som helst. På bildene ser de levende ut, men så rammer tragedien dem. Jeg tenkte mye mer på det da jeg var kristen. Men jeg vet ikke. Jeg liker ikke tanken på døden. På den andre siden...

- Forresten, har du lest Tolstoj?, avrøt jeg jeg meg selv.
Døden svarte ikke, han grep bare boken som lå på bordet foran oss og viste meg tittelen. Ivan Iljitsj død av nevnte forfatter.
-Jeg elsker Tolstoj, sa Døden.
- Jeg også.
- Jeg har lest alt av ham, også da han var i live, fortsatte Døden. Og det må jeg innrømme, det var med en viss skjelving at jeg møtte ham. “Grev Lev Nikolajevitsj, det er en ære møte Dem, jeg kommer til å lese bøkene Deres herfra til evigheten.”
Døden smilte.
- Ikke få meg til å begynne om Tolstoj. Han og Dostojevskij... Shakespeare også, selvsagt. Trenger man andre forfattere? Var det et tema som disse tre unnlot å behandle? Men nok om det. Hva var det du ville si om Tolstoj?
Døden likte å snakke om litteratur. Det måtte være en adspredelse fra det som ellers måtte være en psykisk utmattende arbeidsdag.

- Jeg leste Skriftemål av Lev Tolstoj for en tid tilbake, fortsatte jeg. I den boken nevner han et indisk eventyr som jeg syntes var interessant.

- Unnskyld, jeg glemte det rett og slett.
Jeg hadde ikke lagt merke til jenta, nå stod hun med et kaffeglass og smilte. Hun plasserte glasset på bordet og la to brune sukkerbiter innpakket i plast ved siden av.
- Du kan få påfyll dersom du ønsker.
Jeg takket nei, og hun smilte og forlot oss etter å ha beklaget enda en gang. Jeg åpnet en av sukkerbitposene og fortsatte.

- Den handler om en som blir jaget av et uhyre og han oppdager en brønn som han kaster seg ned i. I fallet oppdaget han imidlertid at brønnen er uten vann, og det er drage i bunnen. Han griper etter en busk som vokser  i veggen og holder fast i denne. Over ham venter uhyret, under ham venter dragen, begge klar for å sluke ham. Han kjenner at kreftene er i ferd med å ebbe ut, da oppdager han at på den lille busken er det to mus, en hvit og en svart, som sitter i roten og holder på gnage over det som holder ham i live. Men så er det han oppdager det. På et av bladene ser han plutselig noen dråper med honning, han strekker ut tungen og slikker dem. Og slik slutter fortellingen.

Tolstojs tolkning er åpenbar.  Det er vi som henger i den greinen, uansett hvordan vi forholder, tilslutt vil musene gnage over greinen hvis vi ikke først slipper taket selv. Vi vil tilslutt havne i dragens munn, hvis vi ikke skulle makte å klatre opp og bli slukt av uhyret der oppe. Målet vårt er derfor bare å slikke i oss honningdråpene før den uunngåelige slutten kommer.

-  Jeg husker den. Det er en interessant historie. Tolstoj slet jo med mye i forhold til døden og livet. Så det er det som målet? Å slikke i seg mest mulig honning før slutten kommer?
- Det avhenger av hva honning er for noe.
- Er honningen lykke?, spør Døden.
- Det kan være lykke. Det kan også være, jeg vet ikke. Plikt?
- Plikt? Hvilken plikt? Hvilken plikt har du? Du er jo en ateist!

Solen forsvant bak en av skyene, jeg tenkte over hvordan jeg skulle formulere det.
- Jeg vet ikke, plikt. Jeg føler det er en eller annen plikt vi har fått, jeg kan ikke sette ord på det bedre enn det. Det har noe med å kjempe for det gode, å kjempe for noe uten at det ligger noen belønning bak.

- Det hørtes merkelig ut, utbrøt Døden. Jeg tror jeg forstår hva du mener, men det er ikke et logisk standpunkt. Hvorfor skal du kjempe for noe godt som ikke eksisterer der?
- Det innrømmer jeg, jeg er irrasjonell på det punktet, men det er nødt til å være slik. Jeg later som det eksisterer et kosmisk gode, og innretter livet mitt etter det. Men som ateist er det ikke rasjonelt, men skal mitt livssyn henge sammen, er det nødvendig for å akseptere dette. Dette er ikke noe å diskutere, det er bare å akseptere.

- Hvis du sier det så, svarer Døden. Denne gangen smilte han. Møter du noen av de andre i gamlegjengen?
- Ikke på en stund. Jesus ringte forresten nylig. Han ville møte meg.
Døden nikket.
- Skal du møte ham?
-Hvorfor ikke? Vi har jo vært gamle bekjente. Det er alltid hyggelig å få oppdateringer på andres liv.
- Så når møter du han?
- Neste uke engang. Vi får se når det passer for oss begge.
Døden nikket,

Etter dette snakker vi ikke om så mye, vi drakk opp hver vår kaffe uten å si så mye mer. Det ble litt småsnakk om været og fremtidige planer. Da glasset mitt var tomt, takket jeg for meg og vi lovte hverandre at det ikke måtte ta like lang tid neste gang. Jeg reiste meg og gikk mot døren. Døden tok på nytt opp boken, og festet øyenene på teksten. Snart ville han gå tilbake på jobb.

Og jeg tenkte på det, jeg kommer sikkert til å møte ham igjen for et kaffebesøk senere, men den siste gangen vi møtes vil det bli avslørt hva som kom til å skje etter døden. Døden visste svaret  men nå satt han med øynene i teksten og så nesten ut til å ha glemt meg. Det må ha vært en spennende bok. Jeg fikk låne den på biblioteket en dag.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Dikt - så mange spørsmål

 da tidemand og gude malte brudeferden i hardanger hadde de lest avisen hadde de lest om gutten som løp over gangbruen drep denne negeren ro...

Populære innlegg