tirsdag 31. januar 2012

Sandslottet

Jeg la tidligere ut en annen versjon av denne posten på Verdidebatt.

Siden religiøs litteratur er full av lignelser og fabler tenkte jeg å bruke en liten lignelse for å besvare et spørsmål mange kristne ofte stiller ikke-troende: "Er ikke livet meningsløst uten en Gud?"

Hva går livet ut på i en gudløs verden?

Den kan sammenlignes med å gå på en strand ved fjære sjø, kjenne på sanden og si, la oss bygge en sandslott på denne flotte stranden. Vi henter en spade og en bøtte og begynner å bygge. Vi lager et slott, mur, vollgrav, vi bygger tårn og uthus, en liten gårdsplass med husdyr, en stall og tjenerboliger.
Det kommer andre til, mennesker som ser slottet vårt og ønsker å lage sitt eget. De tar med en spade og går i gang med å grave, de bygger slott like vakre som vårt, vollgraver like dype og murer like høye. Andre igjen vil heller lage andre bygninger. Noen lager en skyskraper, andre igjen en bro og en tredje en bondegård. Noen ber om å få låne spaden og bøtten vår og vi låner den gjerne bort. Det er andre som ber om litt hjelp til å utforme husene, vi forteller dem hvordan de kan skape de flotteste husene og de høyeste skyskraperne. Det dukker opp flere og flere, alle vil lage sandfigurer og vi hjelper hverandre så godt vi kan.

Dette fortsetter til noen nye mennesker kommer bort til oss. De ser våre sandslott og de sender oss et overbærende smil.

"Hvorfor bygger dere sandslott?", spør de. "Vet dere ikke at snart kommer det flo sjø, og alt dere har bygget vil forsvinne i sjøen? Slå heller følge med oss og bygg våre slott. Disse kan ikke havet gjøre noe med, ei heller vinden og det ingen mennesker som er i stand til å rive dem ned."

- Hva slags slott er det?, spør vi.
- Det er luftslott.
- Hvor er de?, spør vi.
- I himmelen.
- Kan vi se dem?
- Nei, det kan dere ikke.
- Kan dere se dem?
- Nei, det kan vi ikke.
- Kan man ta på dem?
- Nei, det kan man ikke.
- Men dersom vi ikke kan ta på dem eller se dem, hvordan kan vi da vite om de eksisterer?, spør vi.
- Vi føler dem, svarer de nyankomne.

- Men da foretrekker vi heller å bygge sandslott, sier vi.
- Men sandslottene vil forsvinne med en gang det blir flo! Det gir jo ingen mening i bygge noe så forgjengelig!
- Det er mulig, svarer vi, men det kan vi ikke vi gjøre noe med. Men vi vil heller bygge et sandslott som snart forsvinner enn et luftslott.

Og det er det jeg mener virkeligheten går ut på. Floen kommer, det nekter ingen for, og vi kan ikke gjøre noe med det, men det er langt bedre å bygge noe forgjengelig enn å basere livet på et luftslott som ikke eksisterer. Den kjensgjerningen at vi alle skal dø gjør det fristende å sette sin lit til noe som ikke eksistere, fremfor å se alt det flott du har foran deg.

Så du sier at livet er meningsløst uten luftslott? Er det ingen mening i et liv uten noen himmel, uten noen Gud, uten noe evig liv? Joda, du kan gjøre som oss og lage sandslott, bygge sandskyskrapere og sandbroer. Når floen kommer, kommer den, og det er ingenting vi kan gjøre med det. Det hindrer deg likevel ikke å gå etter spaden og bøtten din. Og stranden er lang, vi har plass til mange flere.

Satire av Mikhail Bakhtin


Jeg oversatte denne teksten for noen år siden, menn ingen hadde lyst til å utgi den. Her kommer de fire første kapitlene. Ønsker noen å utgi den trenger jeg ikke penger for det.

Oversatt fra russisk av Kjetil Hope, utgaven av "Satire" er fra M.M Bakhtin Sobranie sočinenij bind 5, 1996, Moskva : Russkie slovari

1. Ordet ”satire” trer frem i tre fenomener:
1. En bestemt rimende lyrisk-episk smal genre, oppstått og utviklet på romersk jord (Naevius, Ennius, Lucilius, Horats, Persius, Juvenal og gjenoppstått i den nyere tid med nyklassiskerne (Mathurin Regnier, Boileau, Cantemir og andre).
2. en annen mindre bestemt spøkende (med dominans av prosa) ren dialogisk genre, som oppstod i den hellenske epoken i form av den filosofiske diatriben (Bion, Teles) omdannet og reformulert av kynikeren Mennippus (III årh. f.v.t.) og oppkalt etter ham til den ”menippeiske satire”, senere bilder av den på gresk blir fremstilt for oss i forfatterskapet til Lucian (II årh. f. v.t); på latinsk har vi fått fragmenter av Varros satire (”Saturae Menippeae”), Senecas ”Apocolokintosis” (Gresskarifiseringen) og tilslutt Petronius satiriske roman (Satyrikon); denne formen for satire forbedredte umiddelbart grunnen for en av de vikigste former av den europeiske romanen, fremstilt på antikk jord med Petronius Satyrikon og delvis også Apuleius Gyldne esel, og i nyere tid med romanene til Rabelais (Gargantua og Pantagruel) og Cervantes (Don Quijote), i tillegg til dette er den ”menippiske satires” form fremstilt i den nyere tid med den den fremstående politiske satiren ”Satire Ménippée” (1594) og med den berømte komiske dialogen av Béroalde de Verville (Le Moyen de parvenir).
3. skaperens definerte (i utgangspunktet- negative) forhold til ett emne for hans fremstilling (dvs. til den fremstilte virkeligheten., et bestemt valg av midler for den kunstneriske fremstillingen, og bildenes felles karakter, i denne betydningen er satiren ikke begrenset av de to ovennevnte bestemte sjangrene, og kan benytte seg av hvilken som helst sjanger, episk, dramatisk, lyrisk, vi finner satirisk fremstilling av virkeligheten og dens forskjellige fenomener i små folkloriske genrer, i ordspråk og ordtak (det eksisterer en helt enorm gruppe med med satiriske ordspråk og ordtak), i forskjellige etologiske epiteter, dvs korte satiriske karakteristikker av beboere fra forskjellige land, provinser, byer (for eksempel de gammelfranske ”blasons”: ”De største drankerne i England” eller ”De dummeste i Bretagne”), i folkelige anekdoter, i folkelige komiske dialoger, som spesielt Hellas var rike på), i smale improviserende spøkende genrer til hoff- og folkelige (by) narrer og klovner, i miming, komedie, farser, mellomspill, eventyr – folkelige og litterære, (for eksempel i den satiriske eventyrene til Tieck, Hoffman, Saltikov- Sjedrin og Tolstoj), i episke poemer (det antikke greske satiriske eposet- sangen om dåren Margites, et vesentlig satirsk element finnes i Hesiods Verk og dager
, i sanglyrikk, – folkelig (for eksempel de satiriske gatesangene i Frankrike og litterære (de satiriske sangene til Béranger, Barbier, Njekrasov), i hele tatt i lyrikken (lyrikken til Heine, Njekrasov, Majakovskij), i noveller, kortromaner, romaner, og i essayistiske genrer, i dette havet av satirisk kunst- folkelig og litterær, benyttes det forskjellige genrer og former, spesifikke genrer av romersk og menippisk satire fremstår kun som små holmer (selv om den historiske rolle alltid har vært vesentlig). Slik er de tre betydningene av ordet ”satire”.

2. Satirens historie og teori er svært lite utviklet. Et gjennomført og strengt studium har i hovedsak kun brettet opp den romerske satirens genre. Til og med den i forhold til den menippiske satiren, dens folkloriske røtter og dens historiske rolle i skapelsen av den europeiske romanen er studiet langt fra tilstrekkelig. Det som angår mellomsjangersatire, dvs. det satiriske forhold til virkeligheten, som realiseres i forskjellige genrer (tredje betydningen av ordet ”satire”), forholder det systematiske studium av denne svært dårlig. Satirens historie er ikke en bestemt genres historie, den berører alle genrer, dessuten i større kritiske momenter av deres utvikling. Det satiriske forhold til virkeligheten, realisert i hvilken som helst genre, behersker evnen til å omskape og fornye en gitt genre. Satirisk moment innfører i hvilken som helst genre et korrektiv til samtidig virkelighet, levende aktualitet, politisk og ideologisk aktualitet. Et satirisk element, ofte uløselig forbundet med parodi og travesti, renser genrer fra stivnede formaliteter, fra meningsløse overlevnede elementer fra tradisjonen; med dette fornyer den genren og tillater den ikke å stivne i dogmatisk kanonisering, tillater den ikke å forvandle seg til ren formalitet. En slik fornyende rolle spilte også satiren i historien til skriftspråkene, den forfrisket disse språkene med det hverdagslige språket, den latterliggjorde gamle og stiliserte former. Det er kjent hvilken rolle satiriske verker har spilt (noveller, sottier, farser, politiske og religiøse pamfletter, slike romaner som Rabelais Gargantua og Patangruel) i historien med grunnleggelsen av den nye tids skriftspråk og historien med dens fornyelse i andre halvdel av det attende århundret (satiriske journaler, satiriske og satirisk-humoristiske romaner, pamfletter). Å korrekt forstå og bedømme denne satirens rolle i prosessen med fornyelse av de litterære språk og genrer kan man kun dersom en tar hensyn til satirens forbindelse med parodien. Historisk er det umulig å skille dem, enhver eksisterende parodi er alltid satirisk og enhver vesentlige satire vil alltid forbindes med parodi og travesti av foreldede genrer, stiler og språk (det er tilstrekkelig å nevne den menippeiske satiren, som ofte er mettet av parodier og travestier, Mørke menneskers brev, romanene til Rabelais og Cervantes. Slik sett fremstår satirehistorien som en av de viktigste (”kritiske”) sider ved alle de resterende genrene, spesielt romanen (den ble forberedt av satiren og deretter fornyet ved hjelp av satiriske og parodiske elementer).  Vi finner også som eksempel den fornyende rollen til Commedia dell’arte. Den definerte de folkesatiriske maskene og smale spøkende genre- anekdoter, komiske agonier (krangler), folkelige etologiske etterapninger av dialekter osv. Komedien fikk her en enorm fornyende innflytelse på den dramatiske diktningen av nyere tid (og ikke bare på den dramatiske, vi legger også merke til den forms innflytelse på den romantiske satiren, spesielt hos Hoffmann, eller indirekte dens innflytelse hos Gogol.) Spesielt viktig er det å legge vekt på den eksklusivt viktige rollen i realismens historie. Alle disse spørsmål om satirehistorien er svært svakt bearbeidet. Litteraturhistorikere har drevet med større avledninger av ideologier til en eller annen satiriker eller med naivrealistiske konklusjoner fra verkene til samtidigheten av hans historiske virkelighet.

Det står ikke bedre til med satirens teori. En felles mellomgenrestilling for satiren har blitt vanskeliggjort av den teorietiske forskningen på denne. I satirens litteraturteorier og poetikker figurerer ofte et skille i lyriske genrer, dvs. den har kun øyne for den romerske satiregenren og den nyklassisistiske etterligninger. En tilskriving av satiren til lyrikken har alltid vært et vanlig fenomen. Hornfeldt, for eksempel, definerer den slik: ”satire i sin sanne form er ren lyrikk- indignasjonens lyrikk.” Forskere, som orienterer seg mot den nye tids satire, og spesielt mot den satiriske roman, er tilbøyelige til å innrømme den et rent episk fenomen. Noen regner satirisk moment,som sådant, en innenkunstnerisk tilsetning til skjønnlitteratur.
Dessuten defineres satirens forhold til humoren svært vidt, en skiller dem skarpt, regner dem til og med som motsettende, andre ser i humoren bare mykere, en slags ”godhjertet” variant av satiren. Det er ikke definert verkens spøkens rolle eller karakter i satiren. Det er ikke definert det innbyrdes forholdet mellom satiren og parodien. Det teorietiske studium av satiren må føre en historisk- systematisk karakter, dessuten er det spesielt viktig å avsløre de folkloriske røttene til satiren og definere en felles karakter av de satiriske bilder i muntlig folkelig dikting.

3. En av de beste definisjonene av satire, ikke som genre, men som skaperens spesielle forhold til en fremstilt del av virkeligheten, ga Schiller. La oss akseptere den som et utgangspunkt. Slik er den: ”In Der Satire wird die Wirklichkeit als Mangel dem Ideale als der höchsten Realität gegenübergestellt... Die Wirklichkeit ist also hier ein notwendiges Objekt der Abneigung”. I denne definisjonen er det korrekt understreket to momenter: momentet om satirens forhold til virkeligheten og momentet om avvisningen av denne virkeligheten som en utilstrekkelighet (als Mangel). Denne utilstrekkeligheten skjuler seg, i følge Schiller, i lyset av idealet ”som en høyere realitet”. Her fortelles det om den idealistiske inngrensing av den schillerske definisjon: ”ideal” tenkes som noe statisk, evig og abstrakt, og ikke som en historisk nødvendighet for å stige over i det nyere og bedre (fremtiden lagt i hendene på den avviste nåtiden). Det er nødvendig å legge spesiell vekt på (noe ikke Schiller gjør) på den billedlige karakter av den satiriske avvisningen, som er betegnende for satiren, som et kunstnerisk fenomen fra forskjellige former for publistikk. Altså, satire er billedlig avvisning av den samtidige virkelighet, i dens forskjellige momenter, nødvendig inkluderende i seg, i en eller annen form, fra en eller annen grad av konkrethet og klarhet og positivt moment i konsolideringen av konsolideringen av den beste virkeligheten. Denne foreløpige og felles definisjonen av satire, slik som alle slike typer definisjoner er uunngåelige abstrakte og fattige. Bare en historisk iaktagelse av den rike mangebilledlige satiriske former tillater oss å konkretisere og berike denne definisjonen.


Selvhjelpsindustrien


"The only way to get rich from a self-help book is to write one."
Christopher Buckley
Selvhjelpssjangeren er en enorm bransje og i USA er markedet på nærmere 10 milliarder dollar. De lover penger, lykke og kjærlighet, og bare ved å følge noen enkle skritt vil du oppnå noe de fleste mennesker aldri vil komme til å gjøre. Jeg kommer her til å gå litt nærmere på selvhjelpsindustrien og påpeke hvor den trår feil.






Tre definisjoner av selvhjelpslitteratur
Den videste definisjonen er
"alle bøker som direkte ønsker å påvirker din livskvalitet i positiv retning."


I denne definisjonen er alle slankebøker, alle studier av livskvalitet, konflikthåndtering, trening og andre relaterte områder. På samme måte vil for eksempel en studie av de mest effektive diettene publisert i et seriøst vitenskapelig magasin falle under denne definisjonen.


Bøker som faller utenfor definisjonen vil være historiebøker og romaner og andre bøker som bare indirekte forbedrer livskvaliteten.


En smalere definisjon vil være


"bøker som kategoriseres av forlaget i genrene "Populærpsykologi" eller Selvhjelp".


Dette vil inkludere alt til de klassiske selvhjelpsbøkene og mer seriøse psykologiske studier skrevet i en lettere språklig form. Kvaliteten på disse bøkene vil variere stort, blant annet fordi selvhjelpssjangeren er en kategori som har en fast lesergruppe. Boken kan være utmerket, rådene som gis kan være veldig gode uten at språket er spesielt akademisk. I denne gruppen finner en også utgivelser av husmødre som har lest ett par bøker i indisk filosofi, og seriøse studier av seriøse professorer.


Så har vi den smaleste kategorien og det er dette også den eneste som kan kalles en "genre". Definisjonen på selvhjelpslitteratur blir da:
"en form for litteratur som fokuserer på tankens kraft, hvor det hevdes at positiv tenkning kan helbrede sykdom, skaffe rikdom eller forandre lykken. Det fokuseres på å endre måten du tenker på, ut fra en ide om at dersom du skifter tankene vil du også forandre adferd."


Jeg kommer i utgangspunktet fokusere på den siste definisjonen og analysere denne. Å kommentere bøkene i den midterste definisjonen vil ikke kunne yte noen rettferdiget til de mer seriøse utgivelsen.


Det positive
La oss konsentrere oss om den smaleste kategorien. Og før vi går i gang med å vurdere de mer negative sidene ved denne litteraturen, la oss innrømme at de tross alt har endelt positivt ved seg.


La oss ikke glemme at det eksisterer mennesker som ikke gjør annet enn å tolke alt i et negativt lys. Kunne disse hatt glede av en bok som røsker i deres tankebaner? Muligens.
Mange som bruker tid på å legge all mulig skyld på andre mennesker kan også ha nytte av å lese slik litteratur.
Samtidig er deler av litteraturen popularisering av positiv psykologi, og de kan til tider benytte seg av gode kilder. Selv om de 
Og ikke minst, de hjelper deg å legge planer, å jobbe mot mål, dele inn i mindre mål. Man kan til tider finne gode ideer og arbeide mot å opnå disse.


Det negative
Likevel er det mye negativ med denne bransjen, så mye problematisk at de positive sidene ikke veier opp for den skaden de påfører samfunnet og enkeltmennesker. Her er de siden jeg anser som mest problematiske, i tillegg til dem som er nevnt her.


Avhengigheten
Det verste med denne litteraturen er at den skaper en avhengighet. De som leser bøkene og hører på seminarene gjør ikke dette fordi de kommer til å forbedre livene deres men fordi de har blitt avhengig av forfatteren.


Muligens er dilemmaet faustiansk, det er ikke sikkert at en veldokumentert bok full av fotnoter til vitenskapsjournaler skaper den samme fascinasjonen som en "fix all" bok full av anekdoter og emosjonelle utbrudd. Leseren kjøper bøkene for å få en følelse, ikke for å forbedre livet sitt.


Enkelte blir "self help junkies" og utviklingsseminarer fungerer som porno for dem. Det gir dem et kick å høre et seminar med Tony Robbins, å lese den nyeste boken til Deepak Chopra og å se filmer om Loven om Attraksjon. Tankegangen gjør deg avhengig, på samme måten som en TVpredikant lover himmelen i skyene lover disse en himmel på jorden. Samtidig får du alltid en bekreftelse på at du er noe, på at du er unik og har ubrukte krefter.


Selvhjelpsguruene elsker anekdoter og bruker dem for alt de er verdt. De forteller om personer som har vært så langt nede som overhode mulig, som hadde verken håp eller ressurser, men som likevel tok seg sammen og oppnådde alt de ønsket seg. De gikk fra fattigdom til rikdom, fra et havarert ekteskap til en kjærlig familie, fra avhengighet til frihet.


Selvsagt er det suggerende å høre slike historier, og alle som lytter vet hva historiene egentlig handler om, deg selv. Det er mennesker som var lenger nede enn deg, som slet med verre plager, og som nå har oppnådd alt.


Det er sikkert noen som blir oppløftet av å lese slike historier, bruker dem som modell og oppnår noe lignende. Endel mennesker tar sikkert tak i livene sine på grunn av anekdotene til en selvhjelpsguru. Men det er sikkert noen også som, etter å sett en pornofilm, går i treningstudio, skifter ut treningsdressen med mer moteriktige klær og går på byen for å finne seg en kjæreste.


Slik fungerer det sikkert for mange med selvhjelpsmiljøet også. Det er så mye mer spennende å lytte til en guru som forteller deg om potensialet ditt, din verdi og alle dine muligheter. Du kommer hjem eller legger fra deg boken, og du planlegger å legge om livet ditt.


Du forsøker, men det viser seg at det ikke var så lett likevel. Å stå opp og gå på treningsstudio før jobben var litt slitsomt. Å rekruttere ti personer under deg i nettverksbransjen var visst mer verre enn du trodde. Å alltid tenke positivt var visst vanskelig.


Så hva trenger du å gjøre? Innse at guruen muligens tok munnen for full? Nei, du trenger mer, du trenger å lese flere bøker, gå på flere seminarer og lytte til flere CDer. Hvor dyktig blir du ikke når du har lest ut alle bøkene du har kjøpt? Og forsøket med å legge om livet ditt utsettes, du trenger å lese mer, høre mer, tenke mer.


Vandrehistorier
Visste du at 93% av alle kommunikasjon er nonverbal? At 38% er stemmen og 55% er ansiktsuttrykket? Visste du at bare 7% av alt du sier er ordene?


Dette er en påstand som ofte fremmes i selvhjelpsmiljøer, du bør ikke tenke så mye på hva du sier og i stedet på hvordan du fremstår.


Desverre er dette en misforståelse. Her er ett intevju med opphavsmannen (gå til 23:00), likevel er dette noe som passer som hånd i hanske for selvhjelpsguruene og de fortsetter å spre denne myte. Et raskt googlesøk på "93% nonverbal" hadde raskt avslørt dette. Slike myter spres uten noen form for kildekritikk i miljøet.


Pseudovitenskap
En av de mest suksessrike selvhjelpsguruene heter Tony Robbins. Mye av det han produsreer er flott, han hjelper mennesker til å fokusere på det positive i livet. Å lytte til noen av programmene hans trenger ikke være så negativt, det er noe i entusiasmen hans som smitter over deg. Jeg er ikke alltid sikker på om det har noen effekt på livet, men hyggelig er det jo.


Problemet med Robbins er imidlertid at han bruker mye tid på å pushe pseudovitenskap. Han selger detoxing, og praktiserer kinesologi, og tankefeltterapi.  Å lure mennesker med i nettverksmarkedsføring holder han seg heller ikke for god til.


Andre holder på med mye av det samme, Deepak Chopra, Rhonda Byrnes og Wayne Dyer har alle elementer av pseudovitenskap i sitt budskap. Hvor utbredt dette fenomenet er er det imidlertid vanskelig å si, man må gå hver selvhjelpsguru i sømmene og vurdere hver enkelt.


Jeg var tidligere fascinert av NeuroLingvistisk Programmering (NLP) og var også på et gratis introduksjonskurs i regi NLP Bergen. Da vi skulle presentere oss nevnte mange av tilhørerne at de drev med kommunikasjon med engler og drev med healing og annet. Jeg rakk opp hånden og spurte om det var mulig å drive på med NLP og samtidig være skeptisk til mye av det alternativbevegelsen drev med. Muligens formulerte jeg meg på en måte som skjulte min skepsis, men instruktøren svarte at dette utfylte NLP, og til en viss grad var en viktig del av det.


NLP er sammen med TFT og boken The Inner Game of Tennis er slik jeg ser det grunnpilarene i selvhjelpsindustrien. Alle disse feltene kunne utviklet seg til seriøse vitenskaper, hadde man tenkt mer på sannheten enn på lommeboken. Kan man ankre positive følelser? Kan en reframe meninger? Desverre var det ingen mekanisme for å hindre misbruk av halvdårlige pilotstudier, og feltet ble etter hvert fylt av sjarlataner og tømt for seriøse forskere. Derren Brown skriver om NLP og han anbefaler de første bøkene til Richard Bandler, medutvikleren av NLP, men advarer mot senere forfattere.


NLP kan også fremstå som et eksempel på hvordan medisinfaget hadde degenerert etter kort tid om det ikke hadde eksistert muligheter for søksmål og statlige reguleringer.


Oss og de andre
Folk flest går rundt som zombier. De står opp, går på jobb, kommer hjem og bruker kvelden foran den passifiserende boksen som fyller dem med intriger, vold og andre former for negativitet. Det er bare noen få utvalgte som er fri. Disse har tatt et oppgjør med seg selv, valgt å leve i frihet og ønsker å gjøre alt for å glede sine medmennesker.

Dette er en vanlig strategi i enkelte miljøer. Karsten Isaksen, i ett av sine foredrag snakker om mennesker som er døde lenge før de fysisk dør, en motivasjonsguru Owen Cook har snakket om de fleste mennesker som går rundt i halvsøvne. De lever ikke i virkeligheten. En viktig del av selvhjelpsguruens budskap er hvor forferdelig det er å være utenfor. Enten du ikke har oppdaget den fantastiske muligheten til å leve i lyset eller så er du utenfor. Selvsagt skal du elske dem, men de trenger likevel hjelp til å finne den samme sannheten som deg.

De kan ikke kritiseres
Selvhjelpsguruer er i en eksklusiv gruppe med alternativbehandlere og helbredere, de kan ikke kritiseres. Mange alternativbehandlere krever tro, og blir du ikke frisk trodde du ikke godt nok. En lignende posisjon er selvhjelpsguruen i, rett og slett fordi de hele tiden snakker om positiv tenkning. De som leser bøkene, de som går på seminarene er nødt til å tenke positivt. Kritikk er ikke positivt!


Samtidig er det en dikotomi som stilles opp, forskjellen mellom "value givers" og "value takers". En value giver er en som gir verdi til sine medmennesker. De hjelper sine venner, de smiler til ukjente, de gir mer til verden enn de tar. Value takers er sytekopper, de som baktaler, nasker i butikker og krangler med naboer. Value takers er målet vårt, vi skal gi glede til andre mennesker og gjøre dem lykkelige. Er de uhøflige med oss trekker vi oss bare bort. Vi hjelper folk som har punktert, vi reiser oss for eldre på bussen. Og mye av fokuset i bøkene ligger i nettopp dette, vi skal gi verdi til våre medmennesker.


Dersom du kritiserer selvhjelpsguruen, gir du da verdi? Dersom du kritiserer mannen som ønsker å gjøre verden til et bedre sted, hvordan kan du da se på deg selv som en value giver? Og dette er også en enkel strategi mot kritikere, de er jo bare value taker. "Her har jeg stått i time etter time og snakket om hvor viktig det er å hjelpe dine medmennesker, så får jeg denne kritikken?"


Selvsagt svarer en ikke kritikken, men velger i stedet å tilgi eller å være skuffet over vedkommende. De viser en sorg over at vedkommende ikke ville ta et oppgjør med seg, å velge å være negativ, å bli en av "de andre". Enkelte selvhjelpsgrupper er i så henseende praksis ikke noe enn sekter.


"She lives for others, you can tell the others by the haunted look on their faces"
C S Lewis 
Å alltid ville hjelpe sine medmennesker, enten med få dem til å skifte ut negative tankemønstre, finne ditt sanne jeg eller å hjelpe dem med å bli rik i en fei, bidrar som regel ikke til at dine gamle venner ønsker å møte deg. Etter hvert oppdager du at din venner ikke bare er blant "de andre", de ser også på deg som litt rar. Etter hvert er det bare dine venner inne i miljøet som du virkelig føler at du kan relatere med. Etter hvert mister du kontakten med dem som kan bidra med viktige korrektiv og tilbakevisninger av viktige påstander.


"Hvis du sikter på månen og bommer er du likevel blant stjernene"
Dette er et sitat jeg ofte støtte på blant forskjellige selvhjelpsguruer, og det fremstår også som et godt forsvar når man påpeker manglende dokumentasjon på de forskjellige metodene. Det betyr ikke noe, for så lenge tankene arbeider med å gjøre livet bedre, så vil det bli bedre.


Samtidig er kritisk tenkning skadelig, hvis du lar hjernen fylles av slike negative tanker vil du ikke oppnå den suksessen du fortjener. Kritisk tenkning blir altså nesten verre enn å følge en halvdårlig metode.


Hvordan redde selvhjelpsindustrien
Så hvordan kan denne bransjen reddes fra kyniske spekulanter og pseudovitenskap? Jeg er overbevist om at det finnes muligheter, og jeg er også av den oppfatningen at det er viktig å tilby et alternativ til mennesker som oppriktig ønsker å forandre seg. Det finnes jo allerede gode vitenskapsbaserte bøker om dette, blant annet bør leseren sjekke ut bøkene til Richard Wiseman, blant annet Luck, 59 seconds og Quirkology. Her får du hjelp til å øke flaksen, sjekke damer og bli mer lykkelig.


La oss begynne med å stille spørsmålene leserne av selvhjelpslitteratur ønsker svar på:
  1. Hvilken diett bør du bruke?
  2. Hvordan øke din inntekt?
  3. Hvordan få et bedre forhold til dine nærmeste?
  4. Hvordan redusert vite-handlegapet (knowing-doing gap)?
  5. Hvordan få bedre tid?
  6. Hvordan få mer overskudd?
  7. Hvilken treningsmetode er den mest effektive?
  8. Hvordan strukturere dagen?
  9. Hvordan bør du sove?
  10. Hvordan få et mer posisitvt syn på livet?
Det finnes allerede mye forskning på de fleste av disse feltene, forskning desverre mange selvhjelpsguruer velger å ignorere.
  • Diett forskes det mye på, og for en inføring i dette anbefales bloggen til min gode medskeptiker Erik Arnesen.
  • Økonomi skal jeg ikke uttale meg om, men jeg vil anta at det er fornuftigere å sjekke ut bøker fra professorer på NHH eller BI.
  • Samtidig er det to typer bøker som selges som retter seg mot mennesker som ønsker rikdom, bøker skrevet av en person som ble rik på den vanlige måte og bøker skrevet av mennesker som ble rik av å skrive bøker om å bli rik. Hold deg i så fall til førstnevnte.
  • Hold deg også unna nettverkshandel. Mange av selvhjelpsguruene er også tungt inne i det, og "bli rik"- bøkene deres er i praksis reklame for deres produkt.
  • Å bedre sitt forhold til andre kan en også finne svar på innen akademia, da henleder jeg leseren til det seriøse faget Konfliktstudier, grunnlagt av sosialpsykologen Morton Deutsch. Og da fokuseres det mye på de 7% som verbal kommunikasjon angivelig er
De fleste andre områdene er det mulig å gjøre seriøse studier på, mest sannsynlig er det allerede gjort, og det være langt mer fornuftig å lese disse enn mange av det bestselgende guruene. Dette er også et problem innen selvhjelpsbevegelsen, er du ekspert på kommunikasjon, er du tydeligvis også ekspert på søvn, kosthold, trening, økonomi og parforhold. Universalgeniet er en saga blott innen vitenskapen, men ikke blant selvutviklere.

Personlig hadde jeg gjerne sett at et forlag ga ut en slik selvhjelpsbok som tok for seg alle disse feltene, med egne eksperter på hvert felt, hvor anekdoter og meningsløse klisjeer var bannlyst. Boken skulle da ikke leses som en roman, men som et oppslagsverk.

Avslutning
Som de fleste sikkert har forstått, jeg var tidligere svært fascinert av denne sjangeren og leste svært mange bøker om temaet. Dette skjedde omtrent samtidig som jeg oppdaget Skepsis og det var muligens en tid med kognitiv dissonans, før jeg valgte å gi skepsis størstedelen av mitt hjerte. Jeg føler fortsatt at endel av selvhjelpslitteraturen har endel for seg, men blant de største stjernene på selvhjelpshimmelen er det lite å hente for den kritiske tenkende.

søndag 29. januar 2012

Kjære sannhetssøker (konspirasjonsteoretiker)

Min kjære konspirerende venn. Du søker jo sannheten. Du søker jo avsløre falske forestillinger om virkeligheten som eksisterer i samfunnet.

Det sier seg selv at du er reflektert, åpen og kritisk. Du stiller spørsmål der andre tier, du tør å utfordre de aksepterte konvensjonene. Du tør å leke med tanken om at verden ikke er slik den fremstår. Du er unik.


Det er i denne forbindelsen jeg har et par spørsmål til deg.


  1. Etter at du hadde sett Loose Change satte du selvsagt av tid til å se motfilmen Screw Loose Change. Etter at du så 9/11 Mysteries satte du selvsagt av tid til å se Screw 9/11 Mysteries. Hvilke kommentarer har du til disse to filmene? Hvordan forholder du deg til kritikken Screw Loose Change kommer med? Treffer de?
  2. Etter at du har lest en påstand på 911truth, 911blogger og ae911truth, sjekker du selvsagt ut dette på 911myths, debunking911 eller på JREFforumet. Selvsagt gjør du det. Du søker jo sannheten! Du er jo litt som en reflektert velger som står mellom AP og Høyre, dersom du leser på Høyre sine sider at AP vil høyne skattene går du selvsagt inn på arbeiderpartiet sine sider og sjekker det ut. Du er jo åpen. Du er jo reflektert! Du vet hva din motpart vil svare. Hva er for eksempel forklaringen på at varmen ikke var tilstrekkelig til å smelte stål?
  3. Etter at du så har sett listene over vitenskapsmenn, arktitekter og ingeniører som støtter en ny etterforskning, funderer du selvsagt over alle de ekspertene som ikke støtter dette. Så hva er din forklaring på dette?
  4. Du sier at du "kun stiller spørsmål". Hvordan kombinerer du denne holdningen med påstander som "dette var åpenbart en innsidejobb", "bygningene ble sprengt". Mange av dem som frekventerer på de samme sidene som deg uttaler seg bastant om hendelsene 9/11. Kritiserer du disse? Har du noengang tatt ett oppgjør med bastante uttalelser i sannhetenbevegelsen?
  5. Og det siste spørsmålet, et spørsmål som har blitt stilt i mange år, men som enda venter på et godt svar. Grunnen til dette er selvsagt at dere bruker god til på å løse opp tråder og trippelsjekke alle mulige scenarier. Men jeg trenger ikke en perfekt forklaring, bare en sannsynliggjøring. Det er litt det samme som å komme hjem en dag og oppdage at det har vært innbrudd. Selv om du aldri har sett en eneste politiserie er det likevel enkelte å sannsynliggjøre et scenario basert på rotet i leiligheten og hva som er borte. "Tyven må ha brutt seg inn gjennom vinduet, gått gjennom kjøkkenet, stjålet utstyret der og tatt fjernsyn og PC. Siden TVen er for stor for vinduet må han ha gått ut gjennom inngangsdøren etc...." Jeg krever ikke bevis, bare en sannsynliggjøring basert på kjennsgjerningen, som gir flere svar enn den gir spørsmål.
Nok sarkasme nå. Tillat meg å svare for deg.
  1. Du har aldri sett Screw Loose Change, rett og slett fordi du så Loose Change og bestemte deg for at dette må være sant. Du er ikke reflektert, du leser ensidig propaganda. Alle svarene en får fra en konspirasjonsteoretiker faller inn under disse to kategoriene: "Å ja? Vel, forklar hvordan [noe som ikke har noe med saken]" eller "Jeg aner ikke, derfor trenger vi en ny undersøkelse." Du har aldri satt deg inn i motpartens argumenter.
  2. Du sjekker ikke nettsider som er kritiske til sannhetsbevegelsen fordi du er alt annet enn reflektert. Sjekk ovennevnte svar.
  3. Du bryr deg ikke om at veldig få sprengningseksperter tror på teorien om en innsidejobb fordi det ikke passer med dine forutbestemte meninger.
  4. Du kritiserer dem ikke fordi du mener det samme. Du "stiller ikke bare spørsmål", dette er bare en god strategi for å slippe unna kritikk. Mange blir lurt, jeg er ikke en av dem.
  5. Du har ikke kommet opp med et plausibelt scenario fordi det er umulig. Du kan ikke forklare hvordan de klarte å utplassere sprengladningene, hvordan så mange mennesker klarer å holde munn, og hvordan media, som ellers elsker en god skandale, har unnlatt å rapportere dette.
Gjør meg en tjeneste og motbevis meg.

Brettspillet St. Petersburg

En av mine mange interesser er brettspill, og ett av spillene jeg har hatt glede av de siste årene er St. Petersburg. Jeg valgte spillet fordi jeg har bodd i byen, og har hatt gleden av å kjøpe flere av bygningene jeg har vært i, inkludert universitetet jeg studerte ved. Rio Grande Games har også valgt en smart strategi for å selge flest mulig spill til de fleste deler av verden. Spillene er satt til forskjellige deler av verden, Russland, Egypt, India, Puerto Rico, ja de har til og med et spill som foregår i Norge. Dette holder jeg imidlertid ikke imot dem, spillene de produserer er for gode til det.


Selv om det inkluderer et brett og brikker er det i praksis et kortspill. Brettet er kun for å ha et sted å legge ut kort og telle poeng, og hele poenget er å samle poeng og penger. Spillet er såpass enkelt at man forstår det umiddelbart og det gjør at du kan bruke hodet til å tenke strategi.

Målet er å bygge ut Petersburg, du kjøper arbeidere, bygninger og aristokrater. Arbeiderne gir penger, noe du har behov for tidlig, bygningene gir poeng og aristokratene er viktig på slutten. I begynnelsen er du alltid blakk og må tenke flere trekk frem for å planlegge. Du kan enten kjøpe kort, legge dem på hånden eller passe. Siden du aldri kan ha mer enn tre kort på hånden samtidig krever hvert kort du trekker en plan.



Det er to strategier som kan benyttes, å satse tidlig på bygninger eller å bygge sakte opp en armada av aristokrater. Begge kan gi seier, så lenge man husker å ikke kun satse på en av gruppene. Det har også kommet et utbyggingssett som anbefales sterkt. Her skiftes ut noen av kortene som var for gode tidligere, og det er også endel nye kort, inkludert en aristokrat som faktisk gjør at du taper penger. Dersom du har lyst til å prøve det ut før du kjøper kan du teste det her. Alle som har prøvd spillet har likt det veldig godt.


Min strategi:
  • Tenk alltid hvor mange penger du trenger til neste arbeiderrunde, legg dem gjerne bort så du ikke bruker dem på bygninger og aristokrater.
  • Vær veldig skeptisk til å legge bygninger på hånden, bruk heller det på aristokrater og opgraderinger. Ett kort på hånden kan ødelegge for deg senere.
  • Forsøk å ikke bli sittende med flere penger enn du trenger til neste runde. Har du nok penger, kjøp en bygning og legg den ut umiddelbart.
  • Sjekk alltid at du får muligheten til å ta en aristokrat når det kommer til din tur. Dette er eneste gangen det er tillat å legge en aristokrat på hånden.
  • Dersom du er sist i neste arbeiderrunde, ikke regn med at du får mer enn ett kort. Bruk pengene på andre ting. Bygg bygninger.
  • Sikre deg kortet som sikrer fire kort på hånden. Det er en god handel.
  • Alltid ha en plan med de kortene du trekker inn.
  • Det er imidlertid også viktig å beregne hvor langt spillet kommer til å vare og handle deretter. Å sitte på kort igjen til slutt er en nybegynnerfeil som er enkel å unngå.
  • Ikke gjør dumme feil i begynnelsen, de forgreiner seg ofte til senere deler av spillet. Folk som kjøper dyre bygninger i første runden får et stort forsprang, men dette mister de raskt. Og hvis du havner i den situasjonen at du må trekke et arbeiderkort på hånden har du gjort noe feil.
  • Sikre deg en bygning som skaffer penger. Personlig anbefaler jeg Banken, som gjør at du sikrer deg hele 5 rubler og gjør at dine økonomiske problemer foran neste arbeiderrunde nesten forsvinner.

lørdag 28. januar 2012

Hvorfor Emil Andre Erstad har rett


Voldtekt og abort har vært i vinden nylig, blant annet på grunn av leder i KrFU Bergen Emil Andre Erstad som ønsker å forby abort, også ved overgrep. La det sies med en gang, jeg er ikke enig, men jeg kan på lang vei følge logikken hans og han må få skryt for å være konsekvent.

Slik jeg ser det er det fem nivåer nivåer i abortmotstand.
  1. Grensen for fri abort må utvides til 16 eller flere uker.
  2. Abortloven bør beholdes slik den er i dag.
  3. Rett til selvbestemt abort bør fjernes, og det bør bare tillates i forbindelse med overgrep og fare for mors liv.
  4. Rett til selvbestemt abort bør fjernes, og det bør bare tillates i forbindelse med fare for mors liv.
  5. Rett til selvbestemt abort bør fjernes, det finnes ingen unntak.
Jeg velger å ikke behandle posisjon 1 og 2 siden jeg skriver her om abortmotstand. La oss for diskusjonen skyld anta at abortmotstanderne har rett, abort er drap.

Nr 5 er en posisjon de aller fleste forkaster. Argumentet mot denne fra andre abortmotstandere er at nå er det ikke lenger et liv som kan gå tapt, men to. Dersom moren dør, vil naturlig nok også fosteret gjøre det samme, og ved at man veier opp disse to livene mot hverandre er det åpenbart at abort kan forsvares. Skal man være motstander av alle former for abort er det åpenbart at en tror på en Gud de fleste kristne ikke kan si seg enig i.

Posisjon nr 3 og 4 er de mest interessante, og den har også blitt aktualisert gjennom Erstad. Jeg er ikke enig med ham, men jeg tenker likevel å argumentere for logikken. Posisjon 3 er KrFs linje, posisjon 4 er Erstads.

Foster
For en person som støtter syn 3 er fosteret ett menneske. Dersom du blir gravid har du valgt dette selv, du valgte å ha ubsekyttet sex og du mister ikke rett til egen kropp siden dette var en frivillig handling. Fosteret har imidlertid ikke valgt å bli unnfanget og deres rett til liv har forrang over din rett til ikke å bli gravid etter sex.

Så langt, dersom vi aksepterer at fosteret er et menneske, er logikken uproblematisk. På samme måte som du ikke har rett til å skyte irriterende gjester i et middagsselskap hjemme hos deg, trumfer fosteret dine rettigheter.

Men så er det det punktet hvor tilhengere av posisjon nr 3 trår feil; en jente blir overfalt og voldtatt, og resultatet er en graviditet. Hva sier man til det? Vel, i disse tilfellene anbefaler en ikke abort, om jenta velger å bringe frem barnet og familien hjelper henne i oppfostringen ser de ofte på dette med blide øyne. Man kan også velge å adoptere bort barnet.

Likevel sier disse at abort i disse tilfellene må aksepteres. Hun har jo ikke valgt dette selv, hun skal slippe å måtte se et barn med 50% av genene til en voldsmann, dermed har hun heller ikke plikt til å bære frem barnet.

Tenk deg to ti uker gamle fostre. De ligger i hver sin mage, den ene i en kvinne som hadde frivillig sex med en mann, den andre i en mage tilhørende en voldtatt kvinne. Den ene er et menneske, det har alle rettigheter en født menneske har. Det andre fosteret har ingen rettigheter, det er ikke engang et menneske, og kan drepes om moren finner det for godt. Hvordan kan et menneskes verdi forandre seg om moren valgte å ha sex eller ikke?

Samtidig vil det også være et annet problem med denne holdningen, dersom den eneste muligheten for å få abortere er voldtekt, kommer antall falske anmeldelser til øke eller synke? Vi vet jo allerede at det eksisterer endel voldtektsanmeldelser som bare er oppdiktet, hvor mange det er vites ikke, og det er på ingen måte et flertall. Et raskt googlesøk avslører at det kan ligge på rundt 10%, men ingen kan vite med sikkerhet. Men det vi kan vite med sikkerhet er at det tallet kommer til å øke dersom voldtektsanmeldelser er eneste mulighet til å unngå å bære fram barnet.

Dersom en jente har sex med en mann hun ikke er i et forhold til og blir gravid, hvor ikke kaste en voldtektbeskyldning etter ham? Hvordan skal komiteen som vurderer søknaden din vite om du lyver eller ikke? Ikke bare vil en masse jenter bli nødt til å oppdra barn de ikke er motivert eller kompetente til å oppdra, de vil også være mange gutter som blir nødt å gå rundt med beskyldninger hengende over seg. Og ikke minst vil dette være en belastining for mange jenter som ikke har 

Slik sett ser jeg på Erstads linje som konsekvent, jeg er ikke enig, men den er den eneste abortmotstanden som ikke vilkårlig deler ut menneskeverd og overlesser domstolene med falske voldtektsanklager.

fredag 27. januar 2012

A History of Britain av Simon Shama

Dette var en serie jeg oppdaget nylig, og som jeg måtte kaste bort 15 timer med å se.

Vi får servert hele den britiske historien fra romerne frem til Winston og Winston (Churchill/Smith). Simon Schama er en utmerket forteller og han gjør også historiene nære og spennende. Den anbefales for alle anglofile historienerder.


Den falske sjongløren


Jeg har tidligere skrevet dette innlegget på et annet forum, men ønsket å utvide den litt. Dette er min forklaring på hvorfor jeg ikke tror på det overnaturlige. Jeg forsøkte å illustrere det gjennom et lite bilde, et bilde jeg fikk av å stadig høre unnskyldninger fra tarotister, medier og klarsynte, hvor deres spådommer aldri var bedre enn enn gjetting.

Likevel er jeg klar over at mange som tror på dem er fullstendig klar over de ofte tar feil men at de likevel velger å tro. Man er ikke sikker, så man velger å tro i stedet for å forholde seg skeptisk. På samme måte argumenterer mange konspirasjonsteoretikere, de vet ikke, så de faller ned på å være tvilende.

Erkebiskop og retorikeren Richard Whately formulerte en regel som er grei å følge i denne forbindelsen; «presumption in favor of the status quo». Vi må anta noe, og da antar vi at det eksisterende forhold er gode inntil vi får tilstrekkelig bevis som gjør det fornuftig å skifte syn.

Ett eksempel kan være spørsmålet «Lever Per og Lise i et godt ekteskap?». De eneste opplysningene vi får er at Per og Kari er gift. Vi aner ikke hvor lenge, vi aner ikke om de har barn eller om de krangler. Alt vi vet er at de er gift.

Dersom du blir tvunget til å svare bekreftende eller avkreftende på dette spørsmålet må svaret bli ja. Du har ikke fått opplysninger om noe annet, og da har det eksisterende fortrinn fremfor det alternative.

Du har ikke hørt noe som sier det motsatte, konklusjonen må være at inntil du får flere opplysninger antar du at de har et godt samliv. Dette kommer også til uttrykk i den sorgen de fleste føler nå de hører om vennepar som velger å gå til skilsmisse eller kjærester som gjør det slutt. Det kan selvsagt hende at du senere vil være overlykkelig over at en av partene bryter ut, men inntil videre velger du å anse status quo som det ideelle.

Imidlertid gjelder ikke dette alle påstander. James Randi har også differensiert mellom «Jeg har en hund som kjæledyr» og «Jeg har en enhjørning som kjæledyr». I ingen av tilfellene har du sett dyret med egne øyne.

Til den første påstanden må du stille to spørsmål:
  1. Er det vanlig å ha hund som kjæledyr?
  2. Har du andre grunner til å tvile på dette?
På det første spørsmålet må du svare «Ja», på det andre som regel «Ja».
Vi vet jo ikke om vedkommende lyver, men «presumption in favor of status quo» tvinger oss til å foreløpig til å tro på denne påstanden. Han eller hun har en hund som kjæledyr.

Så er det påstand nr 2.
  1. Er det vanlig å ha enhjørning som kjæledyr?
Svaret er selvsagt nei, du har aldri sett en enhjørning, du er sterkt i tvil om de i hele tatt eksisterer og dersom vedkommende hadde hatt dette ville det trolig vært forsidestoff i alle aviser. Inntil du får flere opplysninger må du svare avvise påstanden. Du krever å få se enhjørningen, i motsetning til hunden.

Dette er åpenbart, derfor er det kanskje rart at jeg bruker tid på dette. Jeg ønsker imidlertid å vise at vi alltid tar avgjørelser basert på antakelser, og vi må ta midlertidige avgjørelser. Å vente til du har tilstrekkelig med informasjon vil i enkelte tilfeller være umulig å fungere.

Innen biologi er evolusjonsteorien et grunnleggende paradigme, en teori som forklarer hele det yrende livet på jorden. Det forskes forsvinnende lite på kreasjonisme og intelligent design. Evolusjonsteorien er status quo innen biologifaget, og inntil du mottar tilstrekkelig dokumentasjon som tyder på det motsatte bør du gå ut fra at evolusjonen også gjelder for den dyrearten du forsker på.

Astronomi er en seriøs vitenskap, astrologi har igjen samme status som kreasjonismen. Astronomi er status quo innen studiet av verdensrommet, og vi gjør fornuftig å anta at det er her vi vil skaffe kunnskap om universet.


På samme måten er skolemedisin og det faktum at man ikke kan spå fremtiden gjennom tarotkort eller kommunisere med døde status quo. Inntil vi får nye opplysninger må vi anta at alternativ medisin ikke har effekt og man verken kan kommunisere med døde eller lese sjelen til mennesker. Det er de som ønsker forandring som må dokumentere at status quo ikke er tilstrekkelig.

Men la oss nå leke med tanken om at status var annerledes, det var de klarsynte, kresjonistene og alternativhelbrederne som hadde fordelen å holde på status quo, hva om vi bare trodde på dem, antok at det de hadde å komme med var sannheten? Hva da?

Ville vi da kunne oppnå kontakt med avdøde slektninger, finner beviser for Noahs ark eller leve til vi var 150 med homepoatiske sukkerpiller? Mest sannsynlig ikke, og jeg tenker å illustrere det gjennom den lille parabelen om den falske sjongløren.





Den falske sjongløren


Under et middagsselskap samtaler to gjester som ikke har møtt hverandre før.
«Hva gjør du på?», spør den ene.
"Jeg er professjonell sjonglør".
"Så spennende", får sjongløren til svar, "kan du demonstrere?"
"Det kunne jeg egentlig gjort", svarer sjongløren, "men jeg har en liten slitasje i håndleddet for tiden, jeg forsøker å ikke anstrenge dem mer enn nødvendig."
Samtalepartneren aksepterer dette og de samtaler om hvordan det er å arbeide som underholder.

Et annet sted, en annen tid er det et annet middagsselskap, og to av gjestene kommer også her i samtale. Også her spør den ene hva den andre driver på med. Den andre forteller også at han er sjonglør. På nytt ber samtalepartneren om det er mulig med et lite show, men på nytt blir dette høflig avslått, under en begrunnelse av at vedkommende er trøtt. Igjen aksepterer samtalepartneren dette.

I det ytre kan disse to hendelsene virke like, en person hevder at han kan noe som ikke blir demonstrert. Samtalepartneren vil nok forlate selskapet i troen på at hun har samtalt med en ekte sjonglør, siden man har som regel tror det folk forteller. Likevel er det en stor forskjell mellom dem.

Den ene av disse personene er løgner. En av disse er ikke i stand til å gripe to pinner han har kastet i luften, langt mindre holde et større antall baller eller fakler i luften på en og samme gang. Om det er fordi han er en lystløgner eller svindler vites ikke, det viktigste er kun at han ikke ville vært i stand til å demonstrere sine evner for forsamlingen. Med den ekte sjongløren var det alltid en reell mulighet for at han kunne underholde med kunstene sine, for den falske er det ikke. Den falske måtte i alltid skylde på trøtthet, på slitasje, på noe annet. Det vil aldri være en mulighet for ham å demonstrere sine evner, siden disse evnene er ikke tilstede.

La oss se på valgmulighetene til de to «sjonglørene». Den ekte kan.
  1. Komme med en unnskyldning.
  2. Vise sine ferdigheter.
Den falske kan
  1. Komme med en unnskyldning.
Valg nr 1 kaller jeg Den Falske Sjonglørens Valg . Den falske sjongløren kan ikke nærme seg en fakkel eller kjegle, siden bare et forsøk på å sjonglere vil bli avslørt. Alternativ nr 2, å demonstrere sin evner er da Den Ekte Sjonglørens Mulighet.

Sjonglør er valgt som eksempel fordi dette er en form for underholdning det er svært vanskelig å jukse i. Dette er ikke som i magi, hvor triksing er en del av underholdningen. Det er heller ikke som i hypnose, hvor det er delte meninger om hvorvidt dette i hele tatt fungerer. Sjonglering er svært enkelt å falsifisere, og ikke engang et barn er det mulig å lure.

Det er imidlertid andre profesjoner hvor det er vanskeligere, men ikke umulig, å avsløre falske middagsgjester. La oss si at middagsgjesten denne gangen hevder at han kan kommunisere med døde mennesker. "Så flott", svarer middagsgjesten, «hva het min avdøde bestemor». «Kan du fortelle meg hvor hun vokste opp? Hvor mange søsken hadde hun? Eller kan du kontakte den som sist døde i min familie?»

Det ekte mediumet kan selvsagt dette. Det er i stand til å gi samtalepartneren mange opplysninger som kun en som kjente henne ville vite. Imidlertid kunne det ekte mediet også unnlate å gjøre dette. Vedkommende kan forklare at det kreves visse preparater som ikke var å oppdrive for øyeblikket, eller komme med en annen forklaring.

Å svare slik ville ikke avsløre mediet som falskt, men det ville heller ikke bevist noe. Imidlertid måtte det falske mediet, en som bare bruker psykologiske tenknikker for å svindle godtroende, alltid måtte velge alternativ to, dvs, den falske sjonglørens valg (DFSV). La oss i stedet anta at middagsgjesten er en såkalt "dowser", dvs. en som er i stand til å finne vann ved hjelp av ønskekvister."Flott", sier du, "kan vi teste dette? Hva om jeg setter fem bøtter opp ned, og under dem plasserer jeg en bolle med vann. Vil du kunne finne vannet ni av ti ganger?"
Den ekter dowseren vil selvsagt kunne svare ja på dette, velge Den Ekte Sjonglørens Mulighet og bestå prøven med glans. Den ekte dowseren kan imidlertdselvsagt også unnskylde seg med at at det vil være vanskelig å gjennomføre dette (velge DFSV), det må kanskje være rennende vann, det vil ikke fungere inne, han har en slitasje i armen osv. Og dette vil ikke avsløre den ekte dowseren som en sjarlatan. Imidlertid må den falske dowseren takke nei til en slik test, siden han eller hun vet at det ikke vil komme godt ut. Den må velge den falske sjonglørens valg.

Det er mange forskjellige "profesjoner" som har disse to alternativene.  Den klarsynte hevder at hun (det er som regel en hun) kan se inn i fortiden og fremtiden. Hun kan bevise dette med å vinne i lotto eller peke nøyaktig ut steder hvor myrdede ofre ligger begraver. Eller hun kunne ha funnet Natascha Kampusch. Alternativt så kan jeg finne en person hun aldri har møtt (og som er valgt ut av en skeptiker) og gi imponerende treffende opplysninger.: Hun kan være ekstremt vag, den savnede befinner seg i et tjern, det er et hus i nærheten, en person med P i navnet sitter på opplysninger, morderen har hatt trøbbel i barndommen, osv.

Samtidig vet vi at profesjonelle magikere og mentalister kan oppnå de samme resultatene, mennesker som på ingen måte påkaller verken engler eller avdøde. Spesielt anbefales Derren Browns utmerkede program «Messiah».

Helbredelsespredikantene hevder at de kan helbrede syke mennesker. Vi kan filme at de helbreder en amputert fot eller legge ved legeattester som beviser helbredelsen, gjerne fra ikke-troende leger. Likevel velger de å være veldig vage når de helbreder eller behandle sykdommer som kan forklares ved hjelp av placeboeffekten. Og de kan fortelle om mennesker som har blitt helbredet fra utallige sykdommer, men likevel ikke gi deg navn og kontaktinfo til de som har blitt helbredet.

Astrologen kan velge den ekte sjonglørens mulighet og få tildelt femti godt beskrivende profiler fra ulike personer, uten å avsløre fødselsdato. Deretter skal de plassere alle disse profilene i rett stjernetegn.
Likevel velger de alltid den falske sjongløren valg, å komme med vage hentydninger a la
"Jeg tror du vil møte en som begynner på M i løpet av de neste månedene",
"Jeg tror du ikke lever et så sunt liv som du burde"
"det hendte at du kranglet med søsknene dine" osv.

Tungetaleren hevder Gud snakker gjennom dem. Vel, de kan: Snakke et levende språk de ikke i utganspunktet kan. Hva om gammel bestemor plutselig begynner å snakke arabisk, kinesisk, japansk og gjerne har noen ateister i nærheten som har studert dette språket?
Likevel gjør de som den falske sjongløren, de snakker noe helt uforståelig som en annen «forstår» og har tydningen til, uten at en går det som blir sagt i sømmene og sjekker ut om det faktisk er ett språk.

Konklusjon
Så hva er mitt poeng? Poenget mitt er at sjonglørene har nå vært i sitt tusende middagsselskap. Hver gang har samtalepartneren bedt om en demonstrasjon, hver gang har han funnet en unnskyldning for ikke å demonstrere sine ferdigheter, hver gang har det kommet en unnskyldning. Etter den første unnskyldningen er jeg enig at begge fortsatt må anses som ekte sjongører, men hva med etter den tiende? Etter den hundrede unnskyldningen? Når skifter status quo til å være «falsk sjonglør»? Etter det ikke snart irrelevant hvorvidt det er den ekte eller den falske sjongøren som sitter ved bordet?

Astrologer er ekstremt vage, tungetalere likeså, og ikke få meg til å begynne å snakke om klarsynte og alternativbehandlere. Alle velger på en eller annen måte å skylde på ett eller annet, noe som ikke falsifiserer dem, men som heller ikke beviser noe som helst. Alle de som hevder at de på en eller annen måte har overnaturlige evner, velger merkelig nok å unnlate å demonstrere disse.