fredag 24. august 2012

Har du rett til å stille det spørsmålet?


Vi må alltid stille spørsmål, blir det ofte hevdet. De dumme er fornøyde med de svarene de har, mens de fornuftige er stadig på søken etter nye svar. De fornuftige og opplyste er dem som aldri er fornøyd med de to strekene som er satt under svaret, som stadig utfordrer det og ser på problemer fra nye perspektiver.

Jeg er ikke nødvendigvis uenig. Å stille spørsmål er flott og en nødvendighet dersom vi skal komme oss videre fra der vi er nå. Imidlertid vil jeg stille et spørsmål som jeg av og til føler blir ignorert, som man må stille langt oftere enn en gjør; "Har du gjort deg fortjent til å stille det spørsmålet?"

Mye av det jeg skriver her vil komme til provosere endel av leserne. Sjansen for stråmannsangrep er stor, og jeg vil sikkert beskyldes for det ene og det andre, likevel tar jeg sjansen. Jeg vil slå et slag for å kvalitetssikre spørsmål.

La oss tenke oss et litt ekstremt eksempel. En person stiller spørsmålet: "Bør statsministeren gå av?" Du svarer så med å si at du ikke mener det, Stoltenberg har gjort en god jobb, og han fortjener å fortsette, hvorpå vedkommende spør; "Hvem er Stoltenberg?"

Ned med hånden, gutt!
Kan vi være enige om en ting, at dersom du stiller spørsmålet om statsministeren bør gå av, bør du i så fall vite hva vedkommende heter? Du må kjenne til navnet, til politikken, til partiet og ikke minst til alternativene før du har rett til å stille et slikt spørsmål.

Dette var et banalt eksempel, men det finnes nok av eksempler på lignende tilfeller. En bedriftsleder som ikke har åpnet en eneste bok som ikke omhandlet kroner og øre tror ikke på klimaendringer. En filosofistudent ser på video av de tredje tårnets styrt 11/9-2001 og er overbevist at var en kontrollert nedrivning. E kvinne blir mor og vet umiddelbart mye bedre enn legen hva som er bra for barnet. Ignoranter blir eksperter, og mennesker stiller spørsmål innen fagfelter hvor de ikke engang hadde forstått en introduksjonsbok.

Flere nyhetskilder avslørte at det var en konflikt i USA mellom klimaforskere og meterologer i synet på menneskeskapte klimaendringer. Klimaforskerne mente en ting, meterologen noe annet. Imidlertid er det viktig å påpeke at et flertall av meterologene ikke var i en posisjon til å stille dette spørsmålet, de har ikke stilt de nødvendige spørsmålene for å kunne utfordre klimaforskernes konklusjoner.

La meg ta et annet eksempel, evolusjonsteorien. Hva skal til for å stille spørsmål ved den rådende oppfatning av livets utvikling på jorden? Dette krever en pyramide av spørsmål, hvert må ha blitt forsøkt besvart på en så upartisk og objektiv måte som mulig. Toppsteien i pyramiden er: "Eksisterer det tilsynelatende uløselige problemer i den generelle evolusjonsteorien i dag?". Før vi kan plassere ut den steinen må vi først legge ut steiner som den kan stå på. "Hva er de største konfliktområdene innen biologifaget i dag?", og "Hva representerer de største uløste gåtene i biologien per dags dato?".

Men er det bare å gå i gang med å stille disse spørsmålene? På ingen måte, vi har fortsatt stor luft mellom oss og bakken, så steiner må legge inn under disse også. På bakken plasseres de mest basale spørsmålene, "hva er biologi", deretter litt lenger oppe "hva er grunntrekkene i evolusjonsteorien", lenger oppe "hva er grunntrekkene i den moderne evolusjonsteorien" osv. Til slutt, når du har bygget opp hele pyramiden kan du gå i gang med spørsmålet om teorien har uløselige problemer.

Det er også enkelte som besvarer dette spørsmålet, som har bygget sin pyramide uten å være uhildet. En av disse er Jonathan Wells, som av sin religiøse leder Moon ble bedt om å skrive en ny doktoravhandling for å knuse Darwins teori. En slik holdning er ikke den rette til å bygge den nødvendige pyramiden av spørsmål, og det er nesten mulig å forkaste hans forskning bare på grunn av dette.

Andre spørsmål har så høy pyramide at det i praksis ikke er mulig å nå opp til dem. Ett slikt eksempel fikk vi da Michael Behe var vitne i Kitzmillerrettsaken i 2005. En av Behes teser er at virveldyrs immunsystem er "irreducible complex", det vil si at den ikke kan oppstå gjennom naturlig seleksjon.

I rettsaken la deretter saksøkers advokat bok etter bok på vitneboksen, alle bøker som omhandlet immunsystemets utvikling, alle bøker Behe ikke hadde lest. Til slutt var stabelen høyere enn Behe selv. Behe hadde stilt spørsmålet; "er immunsystemet ureduserbart komplekst?", men et slikt spørsmål ville krevd at han først hadde svart på spørsmålet: "Har jeg satt meg inn i alt som er skrevet om dette temaet?" Svaret på dette spørsmålet må åpenbart være nei. Behes spørsmål hadde kun vært legitimt om han hadde  vært et supermenneske.

Etter hva jeg har blitt fortalt, gjorde ikke ateistene det så godt i en debatt nylig som omhandlet vitenskap vs Gud. Nå kan jeg ikke uttale meg om denne debatten, men jeg har hørt endel diskusjoner mellom ateistiske forskere og kristne filosofer, og det som slår meg er at ateistene ikke har bygget opp pyramiden skikkelig til å reflektere over Gud og vitenskap. Pyramiden hvor "Har vitenskapen tatt livet av Gud?" er toppsteinen, har mange forskjellige steiner, hvorav flere av dem er vitenskapelige, flere vitenskapsfilosofiske, religiøsfilosofiske og teologiske. Det er min erfaring at vitenskapsmennene ikke engang har en tiltrekkelig vitenskapsfilosofisk ballast til å besvare dette spørsmålet. Pyramiden deres har for mange hull og i møte med filosofer som har satt seg inn i alle disse feltene faller den enkelt sammen.


Konspirasjonsteoretikere liker også å stille spørsmål, men også disse har et problem med de hopper til de avanserte spørsmålene og ignorerer de grunnleggende. Var det utplassert eksplosiver i tvillingtårnene i New York under terrorangrepet i 2001?, er det spørsmål de elsker å stille. Imidlertid ser det alltid ut til at de glemmer de grunnleggende spørsmålene. "Hvordan kan så mange tusen holde på en så grusom hemmelighet?", er ett av spørsmålene de glemmer. "Hvordan fungerer samfunnet?", eller "Hvordan kan et alternativt scenario i hele tatt være mulig?", er et annet. De fleste spørsmålene konspirasjonsteoretikere stiller ignorer det faktum at de ikke besitter kunnskap i de aktuelle områdene.

Interessant nok, når du spør en konspirasjonsteoretiker om å sannsynliggjøre et konspirasjonsscenario er standardsvaret som regel: "Det vet jeg ikke, derfor trenger vi en ny uavhengig etterforskning." Man krever at noe skal etterforskes, men vil ikke si hva.

Når dette er sagt så kan alle spørsmål stilles, uansett hvor støtende de kan oppfattes av enkelte. Dette betyr imidlertid ikke at alle kan stille dem, men at det på nytt krever at en har gjort hjemmeleksen i å stille de rette spørsmålene.

Kan man stille spørsmålet om innvandrerne koster samfunnet penger? For en del år siden fremmet FrP et krav om et innvandrerregnskap, et krav som ble avvist av de andre partiene. Problemet var at FrP hadde kjørt en knallhard linje mot den norske innvandringspolitikken i valgkampen, og skulle det innføres regnskap, ville det blitt galt. De kom til bordet med feil innstilling, og skal man besvare et slikt spørsmål kreves det at en først besvarer en rekke andre spørsmål, blant annet "Dersom det skulle vise seg at det er en inntektspost, hva da?"

Imidlertid må vi aldri la være å stille spørsmål selv om de kan virke støtende. La meg ta et eksempel som kanskje vil provosere noen; "Kan vold mot kvinner unngås ved at utsatte kvinner endrer atferd?"

Bare det at jeg skrev dette provoserer enkelte, og disse har ikke rett til å svare på dette spørsmålet. Andre igjen vil svare ubetinget ja, og heller ikke disse får lov til å stille spørsmålet. Så har vi dem som vil undersøke dette for å bevise at svaret er nei, men også disse tar seg en rett de ikke har. Spørsmålet kan stilles, men det er ikke mange som har rett til å gjøre det, jeg er ikke en av dem.

Skal du stille et slikt spørsmål må du ha kunnskaper innen statistikk og kjenne til eventuelle feilkilder og kunne skille mellom kasualitet og korrelasjon. Du må kjenne til de etiske sidene ved å stille slike spørsmål og ikke minst, du må legge bort det normative. Du skal ikke undersøke hvordan verden BØR være, bare hvordan den ER.

Grunnen til at jeg tok opp dette eksempelet er at det er noen spørsmål som befinner seg på toppen av en så stor pyramide at de aller færreste vil nå opp. Kontroversielle tema er gjerne det, men dette ser ikke alltid de ivrigste spørsmålsstillerne til å bry seg om.

Selvsagt har en rett til å stille det spørsmålet en vil, men ingen har noen rett til at andre tar spørsmålet seriøst, spesielt hvis du ikke har gjort din hjemmelekse. Still spørsmål, men begynn i bunnen. Få en grunnforståelse, les deg deretter opp og få et relativt godt innblikk i hvor autoritetene befinner seg i dag. Og er du flittig i din spørsmålsstilling og i søken etter svarene vil du til slutt kunne gå i gang med de virkelige kontroversielle.  Desverre tenker alt for få slik.

Har du rett til å stille det spørsmålet?


tirsdag 14. august 2012

Spørsmål til kristne, del 4

Dersom Jesus hadde blitt steinet et halvt år før påsken i år 33, ville dette vært akseptert som offerdøden? Dersom han hadde blitt myrdet som barn, og foreldrene brakte videre fortellingen om denne fantastiske gutten, ville det vært tilstrekkelig? Dersom han hadde kastet seg ut fra tempeltaket, slik Satan foreslo, og falt i døden, ville han da ha dødd for våre synder? Måtte Jesus dø på et kors, måtte han dø i påsken og måtte det skje på den måten?

tirsdag 7. august 2012

40 bøker, 40 år

Denne posten faller inn under kategorien "Mann uten penger skriver om hvordan folk med penger bør bruke dem".

Siden jeg er åndssnobb, er jeg selvsagt interessert i å bringe kulturen til folket. Desverre er norsk et lite språk, det finnes mange bøker som ikke er skrevet av norske forfattere, og disse trengs oversettelse.

Imidlertid blir ikke bøker oversatt like ofte som de burde, og mange av de bøkene som er tilgjengelige i dag på norsk burde blitt skiftet ut for lenge siden:

Her er noen skrekkeksempler:

Illiaden og Odysseen:
ble oversatt i 1920 - 22 av Per Østbye, to utgivelsen som fortsatt er i sirkulasjon. Aschehoug forsøker fortsatt å dytte på en dette verket.

Dr. Zhivago.
Da Pasternak vant Nobelprisen for denne fantastiske romanen i 1958, forlagene trengte en utgivelse raskt og en russisk oversetter leverte et hastverksarbeid som mine forelesere advarte mot å lese, rett og slett fordi det var for mange feil i den. Nylig publiserte århundrets bibliotek den på nytt, den samme dårlige oversettelsen norske lesere måtte lide seg gjennom for over femti år siden.


Don Quijote.
Da jeg forsøkte meg på denne boken som 22åring, forstod jeg raskt at dette ikke var et prosjekt jeg kom til å lykkes med. Boken var totalt uleselig, det så mer ut som dansk enn norsk, og da en nyoversettelse kom i 2002 var det nesten nitti år siden forrige utgave. Dette holder ikke.


Så hva er løsningen? Enkel, men den krever penger:
Vi velger ut de førti beste bøkene som har blitt publisert og setter en 40-årsgaranti på dem. Innen 2042 MÅ det være en ny oversettelse av Don Quijote på markedet, innen 2033 må vi kunne kjøpe en nyutgave Den Guddommelige Komedie, og for ti år siden burde vi kunne ha skaffet oss en nyoversatt Canterburyfortellingene.

Jeg tar med den frihet å liste opp noen av de bøkene som må være på en slik garantiliste:

De viktigste:

  • Don Quijote
  • Illiaden
  • Odysseen
  • Faust
  • Brødrene Karamasov
  • Forbrytelse og Straff
  • Aenaiden
  • Krig og Fred
  • Den Guddommelige Komedie
  • Ulysses
  • Prosessen
  • Hamlet
  • Othello
  • Kong Lear
  • Idioten

  • De besatte
  • Anne Karenina
  • Tusen og en natt
  • Trolldomsfjellet
  • A tale of two cities
  • Macbeth
  • Uroens bok
  • Huset Buddenbrooks
  • Canterburyfortellingene
  • Dekameronen
  • Madame Bovary

Ved å ha et stadig fokus på hvor aktuelle de gamle oversettelsene er kan en stadig gjør klassisk litteratur tilgjengelig for ungdommen. Som i forrige post fylte jeg ikke opp listen med førti bøker, grunnen er at det alltid vil være et skjønn for å avgjøre hvilke bøker som må inn på en slik liste.

Hvilke bøker fortjener en slik 40årsgaranti?

Noen tanker om spøkelser

Jeg fikk noen tanker om spøkelser etter en kommentar på facebook:
 

Spøkelser er altså det som kan til en viss grad observeres og kommuniseres med, enten ved hjelp av medier eller gjennom forskjellige spøkelsesoppdagende innretninger. Men dette tvinger frem spørsmålet, hva med spøkelsene som ikke kan observeres?

Vi kan dele mennesker og spøkelser inn i to grupper, de som kan kommunisere med den andre siden, og de som ikke kan dette.
Menneske A er medier og spøkelsesjegere. Disse kan kommunisere med den andre siden
Menneske B er flertallet av de som lever på jorden, de har ingen mulighet til å kommunisere med andre enn medmennesker, og skal de oppnå noen kontakt med den andre siden er de nødt til å benytte seg av medier. 

Så har vi spøkelsene, og her innrømmer jeg gladelig at gruppe B kan vanskelig verifiseres eller falsifiseres, men vær grei og aksepter eksistensen av dem i denne teksten.
Vi deler spøkelser inn i to grupper:
Spøkelse A kan kommunisere med den andre siden. Enkelte i denne gruppen kan flytte på objekter, lage lyder, og skremme nybakte huseiere. Alternativt kan de bygge en 

Spøkelse B har ingen kontakt med vår verden. De er ikke i stand til å flytte objekter, til å kommunisere med medier eller å gjøre sin eksistens klar for noe levende menneske. Det kan hende at de står ved min side i det jeg skriver dette, at de forsøker febrilsk å kontakte meg, men ingen kraft i verden 

Hvorfor skaper jeg denne distinksjon? Vel, jeg ble nylig oppmerksom i diskusjon at enkelte definerte spøkelser som vesener som kunne oppdages. "Kan de ikke oppdages, er de ikke spøkelser", ble det påstått, hvilket tvinger frem spørsmålet, hva med spøkelse B? Er ikke de spøkelser?

Sagt på en annen måte, mine besteforeldre på morssiden er døde, min bestefar kan jeg kommunisere med gjennom å gå til det lokale mediet, men min mormor har jeg ingen slike muligheter til å gjenoppta kontakten med.


Er ikke min mormor et spøkelse, på samme måte som min morfar er? Begge står jo og ser på meg mens jeg skriver dette? Skal vi derfor definere spøkelser som Ding für Mich, og ikke som Ding an sich, for å benytte oss av Kants distinksjon? Spøkelser eksisterer eksisterer kun dersom vi kan kontakte dem? En slik holdning vil jo medføre at svarte hull ikke eksisterte før de oppdaget av vitenskapen.

Betyr dette igjen at spøkelser er performance, det vil si at de blir gitt sin identitet gjennom å kontakte mennesker? Kjønnsforskere har jo lenge kritisert konseptet om det "performative kjønn". Hvordan kan vi definere og kategorisere åndene uten å ta fra dem den respekten de fortjener?  

Dette åpner igjen for flere spørsmål, som det ikke er så enkelt å få besvare. Er det mennesker eller åndene som er ansvarlig for kontakten. Er det åndene som har evner eller er det menneskene? Hvem er det som bygger broen mellom vår verden og den andre siden?

Dette problemet blir ikke tilstrekkelig reflektert over i de miljøene som formidler kontakt med den andre siden, men det er mulig å se for seg flere scenarier:
1. Ånd kategori A kontakter menneske A og begge formidler kontakt med sine respektive sider. Person B går til medium fordi en ønsker kontakt med avdød person. MEdium kontakter deretter denne ånden som formidler kontakt. Om hvorvidt mediet (mennesket) i hele tatt har evner kan diskuteres, det kan ha vært en tilfeldighet hvilken person som ble valgt ut.
2. Det kan ha vært et menneske som har maktet å kontakte en ånd, som deretter fungerer som mellommann. Her besitter mennesket evnene, og ånden er ikke unik.
3. Kontakten skjer direkte mellom medium og alle ånder. Det finnes ikke spøkelse B, alle er i stand til å oppnå kontakt med mediet.
4. Det finnes ikke spøkelse B eller menneske B, alle kan oppnå den kontakten de søker, men medier har kun bedre trening, og er muligens dyktigere i å fortolke budskapet fra den andre siden.

 Det finnes selvsagt flere alternativer. blant annet at mediet får kontakt med EN ånd, ikke nødvendigvis den som den pårørende søker. Denne ånden tar så på seg rollen som den avdøde. Alternativt kan det kan være en demon som villeder mediet eller det kan være en engel som bringer bud fra himmelen. Dette blir heller ikke tilstrekkelig problematisert i de miljøene med kontakt med den andre side.

Hvilken av disse alternativene er de rette? Det er vanskelig å svare på, men det vil i teorien være mulig å finne svaret på dette.

Nå vil kanskje ikke et medium anse slike spørsmål som viktige, det oppnås jo kontakt, og da er det mindre relevant hvordan dette finner sted. Det er i og for seg riktig, men likevel vil mer informasjon være ønskelig. Dersom det skulle være flere ledd i åndekommunikasjonen vil buskapet kunne endres og mediet bør i så fall legge inn et forbehold om dette.

Til nå har jeg kun snakket om avdøde som kan nås gjennom medier, men som vi alle vet er ikke dette den eneste metoden spøkelser bruker for å komme i kontakt med denne verden, de hjemsøker også hus eller andre bygninger.

Umiddelbart fremstår dette som en helt annen type ånd, hovedsaklig av to grunner. for det første er de stedsbundne, deretter er de i stand til å flytte objekter i den fysiske verden.

La oss kalle denne typen spøkelse for Spøkelse C, og der du med ånd A kan reise til et australsk medium og kontakte din døde bestemor som døde i Norge, må du med denne oppsøke stedet hvor de holder.

Imidlertid er de i stand til å bevege objekter, de kan flytte på mobiler, de kan blafre med gardiner eller lignende handlinger, noe spøkelse A ikke ser ut til å være i stand til.

Denne formen for gjengangere skaper nye spørsmål som man ikke så lett kan besvare. Hvorfor er det bare de stedsbundne som kan flytte på objekter? Er dette fordi en må samle opp energier til å flytte på objekter? Det er umulig å svare på, men det kan virke som en sannsynlig forklaring.

Samtidig virker det som om spøkelse C har opplevd mer traumatiske opplevelser enn spøkelse A, selv om dette på langt nær gjelder alle. Spøkelse C har ofte blitt myrdet, selv om det åpenbart også finnes representanter fra ånd A som har opplevd det samme. Hvorfor noen kan oppdages av spøkelsesjegere, mens andre kommuniserer med medier blir det ikke gitt svar på. Selvsagt kan det hende at ånd C er energi, mens ånd A er, nettopp ånd, men dette forklarer ikke hvordan medier kan kommunisere med denne energien.

Kinesisk folketro kan muligens bidra med hjelpsomme kategorier. Mange kinesere driver med en form for forfedredyrking, hvor åndene til avdøde slektninger skal hedres og dyrkes. Imidlertid er det mennesker som dør uten slektninger, eller uten slektninger som bryr seg om dem, og disse kategoriseres som spøkelser. Disse er tvunget til å vandre hvileløst rundt på jorden, og de skaper ikke annet enn problemer for de levende.

En slik inndeling er likevel ikke tistrekkelig for norske eller vestlige ånder. Det nevnes ikke noe om slektsskap, og de som oppsøker medier ser jo vitterlig ut til å bry seg om sine avdøde slektinger. Kinesiske forståelser av spøkelser ser ikke ut til å passe i Vesten.

Det får bli nok strøtanker om spøkelser for øyeblikket, muligens bør jeg sette meg ned en gang og formulere en helhetlig teori om åndene.

mandag 6. august 2012

Skeptikerbevegelsens mørke side

Jeg har tidligere kritisert skeptikere, men har gjort meg opp noen tanker i den senere tid som ikke kom med i denne posten.

La meg først si at jeg kommer til denne posten med en antakelse, om at hvert miljø og hver gruppering har en skyggeside. Det er ofte en positiv side med de fleste miljø, men det også en negativ. Hvert gruppering kjemper en kamp mot å kjempe for det gode de tror på, uten å gli over i skyggesiden, over i det ekstreme.

Eksempelvis kan en se dette i politikken, høyresidens positive side er personlig ansvar og frihet for individet. Skyggesiden er en forakt for svake mennesker og en tendens mot en sosialdarwinisme. Venstresiden solside er en omsorg for disse svake, men skyggesiden er en forakt for mennesker med penger og makt.

Slik er det også innen livssyn, og dette demonstrerte skaperne av South Park da de behandlet mormonismen. Ja, deres teologi og fortellingen om Joseph Smith henger ikke sammen, men på den andre siden er de utrolig hyggelige mennesker.

Kristendommen har også en slik kamp mellom light side/ dark side. Den lyse kraften vinner når den troende ser på seg selv som et menneske som har blitt gitt så mye nåde av Jesus at de må dele denne videre. Den mørke siden er en selvrettferdighet en kan få av å vite at en sitter inne på Sannheten(TM), at ens egen mening og Guds er identisk.

I skeptikermiljøet bruker vi mye tid på de alternatives mørke side, en side som nok er så kjent at jeg ikke trenger å nevne den her, at en til tider kan glemme den lyse siden. alternativbransjen har positive sider ved seg, sider både skeptikere og andre kan lære mye av. Blant annet er det sjelden noe så hyggelig som å snakke med en altie, de har som regel brukt svært mye tid på empatisk lytting, om å være en positiv kraft i medmenneskers liv og om å spre glede. Samtidig har jeg merket meg hvor stor aksept de ofte kan ha ved at noen er uenige med dem.

Av og til, når jeg forsiktig ymter frempå om at "eh, jeg må nok innrømme at jeg er litt skeptisk til dette", så smiler de og sier "det går så fint så." Er du altie, er du ofte svært hyggelig.

Men dette var ikke grunnen til at jeg skriver denne posten, jeg skulle skrive om skeptikermiljøets skyggeside. Denne siden er ofte en konsekvens av en sterk fokus på vitenskap.

Skyggesiden trer frem på følgende måte.
1. Man kan absolutt ingenting om filosofi, og det man kan er karikeringer
B. A Davidsen påpekte nylig på Facebook at mange synes å tro at filosofi bare er synsing. Filosofer skriver litt etter magefølelsen, de føler seg fram til hva de skal mene.

De ser ikke ut til å forstå at filosofien er grunnlaget for vitenskapen, at det ikke ville vært mulig å ta opp et stetoskop eller et reagensrør uten at en filosof hadde vært der før. Uten filosofi, ingen vitenskap.

Likevel ser det ut som man i skeptikermiljøer skaper et binært opposisjonspar hvor vitenskapen representerer det rasjonelle, det håndgripelige, det maskuline mens filosofien representerer det emosjonelle, det svevende og de feminine.

Selvsagt siteres filosofer, men da ofte i et vaacum. Hume gjorde ingenting med livet sitt bortsett fra å komme med ett sitat om mirakler. Det samme gjorde William av Ockham, som selvsagt ikke skrev i en filosofisk tradisjon, som ikke bygget på andre filosofer, men som kun skrev en setning som alle skeptikere elsker.

2. Man tror at vitenskapen er et livssyn
Mange av mine venner har delt bilder på Facebook hvor vitenskap kontrasteres med religion. At kirker har lynavledere er visst latterlig, uvisst hvilken grunn.

Og vitenskapsmenn er pragmatikere, stadig interessert i å tilegne seg ny kunnskap, men religiøse er dogmatikere, lukkede mennesker som kjemper mot alt nytt. Vitenskapen representerer lyset, troen og filosofien mørket.

Imidlertid er det ofte lite selvrefleksjon i enkelte spørsmål og noen spørsmål er nærmest å regne som blasfemiske.

Ett av dem som ikke skal stilles er følgende:
"Bidro Artenes Opprinnelse til en vitenskaplig rasisme og eugenikk?"
Det er bare ett svar på det, uansett hvor tragisk det er, og det er "ja".

Jeg kommer til å skrive mer om dette ved en senere anledning, men det er flere eksempler på mennesker som leste Darwin og dermed formulerte hypoteser om den hvite rasens overlegenhet. Skeptikere må være villig, uansett hvor mye de elsker Darwin, til å studere hans mer mørke etterfølgere.

Samtidig, og dette må skeptikere forstå, Richard Dawkins er en forferdelig filosof! Han forstår veldig mye vitenskap, han kan absolutt ingenting om historie og filosofi. Hitchens var i en annen divisjon her, men av og til føler jeg at at den jevne skeptiker ikke deler hans interesse for litteraturen og historien.

Tilslutt tror man at det vitenskapen ikke driver med, ikke er verdt å bruke tid på. "Lever vi i en Matrixverden", kan en filosof spørre seg, til hoderysting fra en vitenskapsmann, som selvsagt ikke kan holde på med slike tema. Imidlertid, at filosofer og naturvitere stiller forskjellige spørsmål betyr ikke førstnevntes er meningsløse. Skeptikere bør ikke svare på hver påstand med "hvordan kan du falsifisere det?". De bør få en større filosofisk undring.

Og ikke for å disse den litterære smaken til skeptikere, men beklager, Shakespeare, Dostojevskij, Cervantes og Tolstoj er mye bedre forfattere enn alle verdens scifi-forfattere kombinert. Man trenger ikke bare lese bøker som handler om vitenskap.

3. Man tror man er misjonærer
Dersom en person har benyttet seg av homøopati i tjue år og er storfornøyd, hvorfor skal du si noe på det? Er det ikke bare å si "så flott!" og skifte tema? Hvorfor må du leke misjonær?

Personlig har jeg en regel, at hvis ingen forsøker å selge noe til meg, forsøker heller ikke jeg å selge noe til dem. Med en gang de anbefaler homøopati til meg, er det fritt frem for meg, men ikke et sekund før. Jeg skiller altså sterkt mellom "Jeg forsøker x" og "du bør forsøke x".

Tidlig lærte jeg min ABC, Ask Before Coaching, eller "spør om å få gi råd". Det er selvsagt noe annet om det de står for er farlig eller hatefullt, men i utgangspunktet har du ingenting med å fortelle din venninne om at de pengene hun bruker på klarsynte er bortkastet.

Dette er i hovedsak de områdene hvor skeptikeren han gå over i den mørke siden, og en selvrefleksjon rundt disse områdene hadde vært ønskelig.

torsdag 2. august 2012

Tips til konspirasjonsteoretikere om hvordan de kan bli lykkelige

Kjære konspirasjonsteoretiker

Jeg vet at du er redd. Du har sett videoer, lest blogginnlegg og deltatt i diskusjonsfora. Du føler at verden ikke er slik den burde være, at det er folk som gjør den utrygg. Dette gjør deg redd, det forstår jeg. Jeg er her for å hjelpe. Jeg vil at du skal ha det godt, sove godt om natten og være lykkelig, derfor denne posten.

Her kommer noen tips til hvordan du kan føle deg mye tryggere.

1. Hold deg unna alle som sprer løgner om hvordan verden virkelig er. Ikke gå inn på Nyhetsspeilet eller Folkets.info. Ikke les Prison Planet eller 911Blogger. Da blir du bare redd, og du vil vel ikke bli redd? Vil du?

2. Forstå at regjeringen elsker deg. De jobber utrettelig for at du skal få det bedre. Se på dette bildet:



Ser dette ut som en lakei av New World Order? Vil en mann som er så glad i ender beordre drap på dissidenter? Ser han ikke ut som en ærlig mann?

Dersom du føler at dette er vanskelig å tro så hjelper det å lukke øynene og gjenta høyt for deg selv:
Jens er min venn!
Jens er min venn!
Jens er min venn!

eller

Myndighetene vil meg bare godt!
Myndighetene vil meg bare godt!
Myndighetene vil meg bare godt!
 
eller
Kong Harald er ikke et reptil i menneskeham!
Kong Harald er ikke et reptil i menneskeham!
Kong Harald er ikke et reptil i menneskeham!

Gjør gjerne dette hundre ganger om dagen, da forsvinner de fleste kritiske tanker.

4. Husk å ta vaksinen din!
Dette er veldig viktig. Flere har rapportert om forandringen som skjedde etter at de var på helsestasjonen. De kom inn som aktive konspirasjonsteoretikere, men etter at de var vaksinert med den statlige innkjøpte vaksinen forsvant alle kritiske tanker, og med denne, frykten de hadde. Du vil vel ikke være redd, vil du?

5. Se mye på realityprogrammer
Det er en grunn til at myndighetene har pålagt fjernsynskanalene å vise mye reality, og er du fornuftig benytter du deg av dette tilbudet.

Er det ikke mye mer spennende å diskutere Snookis nye krumspring eller hun nye bitchen i Big Brother enn å snakke om de som egentlig styrer verden? Det siste bør du ikke tenke på i hele tatt, overlat heller det til Jens og hans overordnede.

Ellers er det viktig å være veldig opptatt av kjendiser. Alt som tar fokuset bort fra merkelige skyer på himmelen, på mystiske eksplosjoner i World Trade Center under terroraksjonen.

6. Lær deg Jensesangen utenat.
Dette blir kanskje den fremtidige nasjonalsangen i Norge, så du kan godt lære den allerede nå.

Jens vi elsker
Mel: Ja vi elsker

Ja vi elsker Norges hyrde
som han turer fram
For å tenke er en byrde
Overlatt til ham
Elsker, elsker Jens og kjenner
på min angst og frykt 
Men når drømmenatt han sender 
Landet vårt er trygt.

Jensemann er vår beskytter
for han har helt rett
Lydige til ham vi lytter
uten bruk av vett
Og han vil oss kun det beste
Kjære fører vår
Vi må til ham blind tilit feste
Hver dag som han rår

Spørsmål må du aldri stille
Jens blir ikke glad
Tenke må du ikke ville
da blir alt så bra
for å bruke eget hode
det er ikke sunt
vi er satt på denne klode
for å blindt gå rundt

Norske mann i hus og hytte,
takk din store Jens!
Landet ville han beskytte,
Fra all pengelens!
Alt hva fedrene har kjempet,
mødrene har grett,
har vår statsminister lempet,
så vi vant vår rett.

Ja vi elsker Norges hyrde
som han turer fram
For å tenke er en byrde
Overlatt til ham
Og vår leders kamp har hevet
det av nød til seir,
også vi, når det blir krevet,
for vår Jens slår leir.

Følger du alle disse rådene garanterer jeg deg at du vil bli lykkelig.

(Takk til Bjørn Are Davidsen for poetiske bidrag)