tirsdag 26. februar 2013

En lignelse om humanismen - del 2


Jeg stirret på det lille huset som Humanist pekte på.
Hvem bor der?, spurte jeg.
Du har lest en bok av ham, svarte Humanist.
- Da kan vi utelate både Newton og John Stuart Mill, tenkte jeg i mitt indre. Er det Darwin?, spurte jeg ham.
- Ah, sa Humanist, det hadde vært en god ide. Det får vi eventuelt tenke på senere. Men nei.
- Da aner jeg ikke.
- Vi skal snakke med John Bunyan.

John Bunyan. Et gammlet navn fra min kristne ungdom. Det kunne jo bli hyggelig. Likevel, hva hadde Bunyan med humanisme å gjøre?
Hvorfor snakker vi med ham? Han var jo kristen, og bøkene hans var et angrep på andre konfesjoner hvis jeg ikke husker feil.
- Det var de. Og han var på ingen måte en humanist, det er riktig, men boken Pilgrims Vandring er interessant for alle med et livssyn, spesielt sluttscenen er viktig.

- Hva tenker du om det?
Uvitenhet. Personen Uvitenhet kommer til himmelen, men blir avvist i porten og kastet ut i helvete. Han fulgte ikke reglene, og fikk betale i form av evig fortapelse. Han søkte himmelen, men ikke på den rette måten, og straffen ble deretter.

- Så hvordan relateres det til humanismen?
- Det forklarer forskjellen på inngruppen og utgruppen. Hvem regner du som en av dine egne, hvem regner du som representant for utgruppen? Hvem er falsk og ekte humanist? Og så er det snarveien. Tillater vi at folk tar en snarvei til sann humanisme?
- Uttrykket "sann humanisme" har jeg problemer med, sa jeg.
- Det forstår jeg, men du har ikke problemer med KONSEPTET sann humanisme, hvis du er ærlig med deg selv. Du har din egen rangering, hvor som skiller de uekte fra de sanne humanistene, stemmer ikke det?

Jeg smilte.
- Jeg har da en liste over halv- og helhumanister, jo, det innrømmer jeg. På den andre siden er jeg klar over at dette er en personlig vurdering, og ikke en jeg dytter på andre.
- Eksempelvis?
- Helt umiddelbart, kan jeg ikke se at humanisme kan forenes med et medlemsskap i Stopp Islamiseringen av Norge. Samtidig har jeg problemer med innskrenkninger i ytringsfriheten. På den andre siden blir det kanskje feil å dømme, disse menneskene kaller seg selvhumanister, og det må jeg vel kanskje bare akseptere dette?
- Hvilke grupper kan du ikke akseptere?
- Nazister. Stalinister. Ekstreme dyrevernere. Det er vanskelig.
- Kan du være humanist og alkoholiker?, spurte Humanist.
- Om du kan? Egentlig, ja. Du kan være en høyt fungerende alkoholiker og tro på det beste i mennesket, det bør da ikke være et problem.
- Kan du være en alkoholiker ute av stand til å ta vare på deg selv og dine barn og være humanist?
- Det skal ikke være et problem, såvidt jeg kan se. Jeg vil ikke anbefale det.
- Det vil vel ingen?, innvendte Humanist.
- Men alkoholisme og humanime bør ikke være gjensidig utelukket, svarte jeg.
- Kan du være humanist og slå din ektefelle?
- Det er litt verre, svarte jeg.
- Hva om du slår dem en gang, et lett klaps på kinnet.
- Stopp, sa jeg. Jeg vet hva du planlegger. Du kommer til å kontrastere den mildeste formen for mishandling av ektefelle med systematisk trakkassering gjennom flere år. Så kommer du til be meg sette en grense mellom humanisme og ikke-humanisme. Stemmer ikke det?

Humanist dro på det.
- Delvis, kanskje. Men du er vel enig i at det blir problematisk å gjøre seg til dommer? Du vil si nei til en som slår sin kone daglig, men ikke en som i løpet av et liv klapper til henne en gang?
- Det blir kanskje vanskelig å nekte å kalle voldsmannen for humanist også, vi  har ikke definert en humanist. Og da blir igjen spørsmålet om humanister er lutheranere, katolikker eller muslimer, bare uten en gudstro.
- Du har ikke reflektert over dette før, har du Kjetil?
- Egentlig ikke, innrømmet jeg. Man setter kanskje ikke inn humanismen inn i tradisjoner. Det blir kanskje litt som i trosmenigheter.
- På hvilken måte?
- Jeg har da besøkt en og annen megakirke, samtidig som jeg har sett på fjernsynsprogrammene deres. Det som slår meg er at disse ikke plasserer seg i noen tradisjon, verken kirkehistorisk eller i bibelfortolkningen. De baserer seg ikke på noen fortolkning, de "bare leser Bibelen". De har ingen luthersk, thomistisk eller barthiansk fortolkningsnøkkel, det tror de i hvert fall selv. Kanskje er humanister i litt den samme situasjon?
- Humanister har ingen tradisjoner, de har bare sannheten?
- Jeg smilte. -Spør en humanist om livssynet springer ut fra katolisismen eller protestantismen, og se blikket de gir deg.

Humanist sa ikke noe. Vi spaserte sammen i taushet før han brøt tausheten.
- For å gå tilbake til det vi diskuterte tidligere. Kan være humanist og henrette ungdommer i massevis?
- Han var ikke humanist.
- Det var han ikke, men kan du være det?
- Det vil være problematisk, det er jo ikke så veldig humant å drepe sin neste.
- Det er det jo ikke, men i følge Breivik var jo disse i ferd med å ødelegge norsk kultur. Regnestykket er jo enkelt, en reddet kultur, ikke bare den norske, men også den europeiske, er vel verdt 77 liv?
- Jeg ristet på hodet. Jeg tror ikke engang Raskolnikov ville akseptert den logikken der.

- Hvorfor ikke?, spurte Humanist?
- Raskolnikov ville bare drepe en kvinne som var ond. Breivik regnet ungdommene på Utøya som hjernevaskede, nesten som ofre selv. Raskolnikov ville heller aldri kunne forsvare å ta et liv for å bli martyr eller helt. Breivik forventer at de vil sette opp statuer av ham etter 2083, han er ingen martyr, han er narsissist.

- Men la oss forandre litt av premissene, la oss si at det i stedet for ungdommer var voksne, i stedet for sosialdemokrater var nasjonalsosialister. La oss anta at ledelsen i det tyske nazistpartiet hadde sommerleir i 1944, ville da den som hadde gjennomført en lignende aksjon kunne kalt seg humanist? 

- Du forsøker å lokke meg ut på isen igjen?
Jeg smilte.
- Det er et godt spørsmål, fortsatte jeg. Det ville kanskje være enklere å forsvare enn drap på ungdommer. På den andre siden vil jo et slikt svar åpne for nye problemer.
- Som er?
- Vel, ved å svare definitivt "nei" på ett av alternativene, og et "kanskje" på et annet har jeg åpnet for en gradering av mennesker. Ungdommene på Utøya har da en større verdi enn en nazileder...
- Hvem har snakket om verdi?, avbrøt Humanist meg. Tenker du som en kristen nå?
Jeg stirret på ham.
- Er det spørsmålet seriøst? Eller er dette et forsøk på å spille djevelens advokat?
- Har det noe å si? Hvilken rolle spiller det hva jeg tror og ikke tror på?
- Mener du at mennesker ikke har noen verdi?
- Det er igjen et irrelevant spørsmål, svarte Humanist. Han virket ikke irritert.
- Alle spørsmål kan stilles og alle bør besvares, fortsatte han.
- Jo, mennesket har verdi, svarte jeg.
- Og hvord..
Denne gangen var det jeg som avbrøt.
- Men hva legger jeg i ordet verdi, det er det viktige å feste seg ved her. For på den ene måten vil det være mulig å argumentere for at en slave har en verdi, mens en slaveeier ikke har det. I et tegneserieblad engang leste jeg om et slaveskip som var i havsnød og hvor et annet skip kom til unnsetning. Imidlertid, i det kapteinen på det andre skipet oppdaget hva lasten var nektet han å redde en eneste av besetningen før alle slavene var over på hans skip. Slavene hadde verdi, han kunne kreve bergingslønn for dem, men for den verdiløse besetningen var bare belønningen et håndtrykk og et en følelse av å ha gjort en god gjerning. Resultatet var at alle slavene ble reddet og alle de verdiløse, frie mennene mistet livet. Så, nei, mennesker har ikke verdi i denne bruken av ordet. Spørsmålet er selvsagt om de har det i andre betydninger. Men verdi henger selvsagt sammen med hva folk er villig til å gi for det, kanskje "verdi" er galt ord.
- Hva er verdi?
- Kristne anser seg som verdifulle fordi Gud var villig til å gi sin sønn i løsepenge. Vi har ingen guder som betaler for oss, da kan vel ikke humanister snakke om verdi. Vi må bruke andre ord.

- Ok. Vi er ikke ferdig med Pilgrimen enda. Hvor enkelt skal det være å være en humanist? Du husker Uvitenhets reise på slutten? Han svømte ikke over elva, han tok en ferje. Han valgte den enkle veien. Selv om vi ikke tilhører et livssyn som tror på et helvete er spørsmålet relevant. Siden du er vokst opp som lutheraner forstår du bildet her, Kjetil. Er humanismen er nådereligion eller en gjerningsreligion? Er humanismen et livssyn hvor du blir en bedre og bedre humanist etter hvor mange gode, humane gjerninger du utfører? Er det en form for gnostissisme hvor det er kunnskapsnivået som avgjør din humanisme, eller er humanismen en form for protestantisme, hvor man enten er humanist eller ikke humanist, og det ikke eksisterer noen rangering. Med andre ord, er en humanist noe man gjør, man vet eller er?

Det tok litt tid før jeg svarte, det var et godt spørsmål, og kanskje spilte min og mine landsmenns protestantiske påvirkning inn på svaret mitt. Sola Fide, kun tro  var den lutherske tese, og kanskje var en humanisme i et protestantisk land annerledes enn i et katolsk.
- Jeg vet ikke, svarte jeg. Jeg vet ikke, og jeg vet ikke hvor mye den vanlige humanist i gata reflekterer over dette.

Vi var kommet frem til døren. Humanist banket på, og vi kunne høre bevegelse på den andre siden.
- Vi får diskutere dette siden, sa Humanist, nå venter en god kopp te med forfatteren av en av verdens mest leste bøker. Kanskje vi til og med får noen nye tanker av ham? 

søndag 24. februar 2013

En lignelse om humanisme - del 1


Ikke sitt og vent på del to av denne parabelen, den burde sikkert skrives, men slikt krever tiltakslyst og den kommer kun i rykk og napp. Er dere uenig i noe av det jeg skriver er det selvsagt fordi dere ikke kjenner til hele bildet enda.

Det jeg skal fortelle om nå hendte en lørsdagsmorgen da jeg satt meg ned og forsøkte å formulere noen tanker om de humanistiske livssynet. Jeg hadde nylig lest noen bøker om temaet og selv om jeg ikke var uenig i forfatterne slo det meg at temaet var kjedelig. Jeg hadde et kjedelig livssyn slo det meg, og jeg burde gjøre ett eller annet for å jazze det opp.

Det var da jeg satt med datamaskinen og skrev mine uferdige tanker at dørklokken ringte. Siden jeg ikke ventet noen trodde jeg det kanskje var husverten, men da jeg åpnet døren møtte jeg blikket til et person jeg aldri tidligere hadde møtt.

- Er du Kjetil?
- Ja?
- Flott, det var deg jeg skulle snakke med. Jeg er Humanist. Kan jeg slippe inn?
- Hvem er du, sa du?
- Jeg heter Humanist. Kan jeg slippe inn?
- Heter du Humanist?
- Det gjør jeg.
Altså er navnet ditt Humanist?
- Fortsatt helt korrekt.

Jeg stirret på mannen, han var rundt de førti, kortklippet og dresskledt.
- Ok, hva ønsker du?
- Jeg ønsker ikke noe, sa mannen. Universet sendte meg.
- Javel? Og hvorfor det?
- Er ikke du interessert i å oppdage hva humanisme er?
- Det stemmer, sa jeg.
- Og du kunne tenke deg å gjøre humanismen lettere tilgjengelig for folk flest?
- Det er fortsatt korrekt.

Humanist kremtet og smilte til meg.
-Så kunne jeg få slippe inn?
Jeg viste ham inn, og han satte seg i sofaen mens jeg gikk inn på kjøkkenet for å sette på en kanne kaffe.
-Så hva har du imot humanismen?, kunne jeg høre ham fra stuen mens jeg helte pulveret i filteret.
- Ikke så mye, svarte jeg. Men den er kanskje litt kjedelig?
- På hvilken måte?
- Vel, historiene er ikke like spennende som i kristendommen, eller for den saks skyld i hinduismen.
- Men er ikke det en av humanismens styrker?, invendte Humanist. Er det ikke positivt at humanismen er fri for alle de mytene som alle religionene er beheftet med. Husk at det faktisk er mange troende som fortsatt tror på dem. Kreasjonister forsøker å få alle verdens dyr inn i Arken eller å lokalisere plasseringen av Sodoma og Gomorra.
- Det er jeg klar over, innvendte jeg, men jeg er også klar over at mytene har viktige epistem...
Jeg ble avbrutt av Humanist som nærmest ropte det ut:
-Ikke si det!
Jeg mistet tellingen over antall skjeer jeg hadde helt i filteret.
- Ikke si hva?, spurte jeg.
- Ikke bruk rare fremmedord!
- Javel, sa jeg, hvorfor ikke?
- Fordi dette er en parabel, og parabler skal aldri ha rare ord som førsteårsstudenter på filosofi elsker. Epistemologi er tabu, ontologi det samme og ikke tenk tanken på å bruke ord som narrativ eller gnoseologi. Snakk som folk!
- Så dette er en lignelse?
- Selvsagt er det en lignelse, sa Humanist. Universet sender ingen til noen. Det er de tragiske realitetene av å leve i en gudløs verden.  Samtidig er jeg ganske sikker på at du ikke ville sluppet inn en som påstod noe slikt.
Jeg gikk inn i stua mens kaffen traktet og satt meg i lenestolen rett ovenfor Humanist.
- Så hva ønsker du med denne lignelsen?
- Hva jeg ønsker? Det samme som religiøse forfattere mener, dette er en fortelling som skal opplyse om sider ved vårt livssyn. På samme måte som Den barmhjertige samaritan forteller om kristen nestekjærlighet og Fuglenes Forsamling forteller om sufienes søken etter frelsen så er dette en samtale som skal opplyse leseren om denne forfatterens fortståelse av hva humanismen er. Vi kommer til å reise rundt i tid og rom, vi kommer til å snakke med mennesker, både døde og levende, med ett mål for øye, å gripe humanismen.
- Ok, så dette er kun et forsøk på å gjøre tilnærmingen til humanismen mer pedagogisk?
Humanist smilte.
- Det er korrekt. I tillegg til alle bonuspoengene.
Han lo.
Jeg kunne høre surklelydene fra kaffetrakteren som avslørte at kaffen var klar. Da jeg reiste meg for å hente kopper spurte Humanist: Har du pappkrus?
- Ja, sa jeg. Hvordan det?
- Skal vi ta kaffen med oss?
- Med oss? Hvor skal vi?
Humanist smilte.
- Det får du se.

Jeg fant frem to pappkrus og fylte dem opp med svart kaffe og gikk inn igjen i stua. I det jeg rakte det ene til Humanist så jeg at veggene forsvant, at jeg gulvet jeg stod på ble forvandlet til stein, lampene i taket ble erstattet med fakler langs veggene.

Vi befant oss i en kjeller, eller mitt første inntrykk var at dette var en kjeller. Ved siden av meg stod Humanist og nippet til kaffen. Foran meg lå en eldre mann i en seng, ikledt et lendeklede.
- Hvem er det?, spurte jeg.
- Han er død, svarte Humanist.
- Ok, hvem er han, gjentok jeg.
- Han døde av å drikke fra det giftbegeret der.
Den gamle mannen hadde armen utstrakt, og hånden hvilte i steingulvet. Ved siden av hånden lå et beger.
Du trenger vel ikke spørre hvem dette er?, sa Humnanist.
- Sokrates, sa jeg.
Humanist nikket.
- Sokrates. Humanismens startstrek og sluttpunkt.
- På hvilken måte?, spurte jeg. Hvilke tekster snakker du om?
- Jeg snakker ikke om tekstene, jeg snakker om denne handlingen som nettopp har blitt utført. En stor filosof har tatt sitt liv. Han hadde mulighet til å leve videre man han valgte giftbegeret. Det både starter og umuliggjør humanismen.
Jeg gikk bort til den døde. Det kan ikke ha vært mange minuttene siden han drakk giften, og ansiktet til filosofen viste både trekk etter angst og en følelse av fred.
- På hvilken måte, spurte jeg. Hva har selvmordet til Sokrates med humanismen å gjøre.
- Alt, svarte Humanist. Det både bekrefter og tilbakeviser humanismen i en og samme handling. For du har vel hørt påstanden om at humanister tror på et liv før døden?

- Selvsagt, sa jeg.
- Blir det ikke da et problem at Sokrates valgte å gi opp dette livet? Kristne tror på et liv etter døden, men de vil jo ikke gjør noe som setter det livet på prøve. Hvordan kan da humanister velge å gi opp sitt liv, dersom det er noe de tror på?
- Nå tror jeg kanskje ikke at det er det viktigste i humanismen, innvendte jeg. Det er mer ett slagord enn en dyp filosofisk innsikt.
- Selvsagt, sa Humanist. Det forandrer likevel ikke det faktum at fokuset ligger på livet her og nå. Likevel står vi her og ser på en som valgte å gi det opp, en person som for alt vi vet ikke trodde på noe liv i det hinsidige. Hvorfor døde Sokrates er en gåte, og selve søket etter svaret gjør deg til humanist. Og dette gjelder ikke bare Sokrates, fortsatte Humanist, alle mennesker som har bekjent seg til et livssyn ikke ulikt humanismen må forklare dette, hvordan kan de sette noe som helst over sitt eget eller sine barns liv?

- Jeg tror, svarte jeg etter litt betenkningstid, at det alltid vil være noe det er verdt å gi sitt liv for, enten du tror på en Gud eller ikke.
- Alltid?
- Ja, svarte jeg. Det er alltid noe det er verdt å gi sitt liv for. Kanskje ikke i livet mitt her og nå, men i teorien vil det alltid være noe det er verdt å gi sitt liv for.
- Men, svarte Humanist, for å leke djevelens advokat, hva skiller deg fra en selvmordsaktivist eller en terrorist? Hva skiller deg fra en SS-offiser som føler at det er verdt å ofre seg for den store sak?
- Det er et godt spørsmål, svarte jeg og smilte. Forskjellen er at jeg er snill mens de andre er slemme?
Humanist skulle til å si noe, men jeg avbrøt ham.
- Jeg vet, jeg vet, jeg har ikke lov til å si det, jeg har ikke lov til å dele verden inn i de snille og de slemme. Det er avveininger, jeg vet ikke.
- Det er nettopp avveininger. Det er derfor vi trenger humanisme. Humanisme er ateismens teologi.
- Hva mener du med det?, spurte jeg.
- Uten bibeltolkning, uten systematiske studier og innspill fra filosofi og vitenskap hadde de kristne vært nødt til å akseptere en biblisistisk fortolkning av verden. Guden deres hadde blitt redusert til en av gudene i det greske drama, som kan senkes ned på scenen når man trenger en forklaring på et komplekst problem. På samme måten blir humanismen en metode for å systematisere ateismen, og hindre den i å gli over i hedonisme og narsissisme. Og det begynner her, over Sokrates´døde kropp.

- Så hvor går veien videre herfra?
- Det er ingen vei videre herfra. Humansimen fødes og dør i det giften renner ned halsen på den store filosofen. Det blir umulig å være humanist etterpå. Likevel er vi det. Det er det store mysteriet. Vi er noe umulig.
- Humanisme er en øvelse i det umulige?
- Korrekt. Humanister har lest Brødrene Karamasov, kommet til passasjen hvor det står at uten Gud er alt tillatt, og innrømmet tap. Humanisten starter fra denne håpløse posisjonen og forsøker å skape en mening i tilværelsen. Man søker en mening som er gitt for teistene og ikke nødvendig for hedonistene. Humanismen er umulig, både sekulær, kristen og muslimsk.
- Hvorfor er religiøs humanisme umulig?, spurte jeg.

- Fordi en kristien eller muslimsk humanisme vil vektlegge fornuften og den menneskelige erfaring, inkludert vitenskap og filosofi. Problemet er imidlertid at disse har tilgang på den guddommelige vilje og fornuft, gitt dem gjennom deres hellge skrifter. Kristenhumanister må alltid forsvare hvorfor de stoler mer på Aristoteles enn på Paulus, på Darwin mer enn Moses. Kristne og muslimske humanister må alltid forklare at de hele tiden velger å lytte til den nest beste fornuften, menneskets, når det heller kan velge å lytte til den beste, den guddommelige. Derfor er alle former for humanisme umulig. Og det er nettopp dette som gjør humanismen så fascinerende. Det krever mye refleksjon for å skape orden i de tilsynetatende selvmotsigende påstander som konstituerer humanismen. Derfor må vi to ut på reise. Men nå glemmer jeg meg!

Han tok en slurk av kaffen.
- Den var sikkert god når den var varm, sa han med et smil.
- Hvor skal vi reise?, spurte jeg.
- Aller først nå tenkte jeg å ta en tur til det gamle England, for å møte en gammel gentleman, svarte Humanist. Boken han skrev gir et visst innblikk i humanismens utfordringer. Han bøyde seg ned og satte fra seg plasskruset på gulvet, og i det han reiste seg opp igjen forsvant veggene rundt oss, og Sokrates kropp ble værende igjen og Englands sletter ble synlige for oss.
- Til det huset der nede, sa Humanist og pekte, dit skal vi.

torsdag 14. februar 2013

Mine foredrag

Jeg har av og til blitt spurt om å holde foredrag, og jeg har snakket om mye og mangt opp gjennom årene.  Likevel er det flere foredrag jeg har holdt i den senere tid som jeg gjerne kan holde igjen.

Mitt liv

Jeg har holdt dette foredraget i Bergen og i Molde, både i kristne og humanistiske sammenhenger. Blant annet holdt jeg dette under åpningen av nytt lokale for HEF i Molde.

Jeg forteller om livet mitt, fra reisen til Bangladesh, tiden på internat, evakueringen til Nepal under den første gulfkrigen, reisen til Norge, teologistudiet, bruddet, og tiden etterpå.

Jeg forteller om tiden som prestevikar,
noe som skjedde en måned etter at jeg hadde mistet troen, om utfordringer i møte med slekt og venner, om hvem som skal vite hva, og den lange veien til å akseptere et gudløst livssyn.

Jeg kommer til å skrive om dette fremover, så føl dere fri til å lese om det her.

Hvordan bli en svindler?

Foto: Marit Amalie Mathisen
Jeg har holdt dette foredraget for konfirmanter i Kristiansund og Ålesund. I tillegg har jeg snakket om kritisk tenkning generelt sett i Oslo, Bergen og på Voss.

Voksne er lettlurte, de kaster bort enorme summer på vann som husker, på beskyttelse mot spøkelser, på fjernhealing og dyretolker. Nordmenn er lettlurte, og det er opp til de unge å redde den norske æren, de må vise seg fornuftige der de gamle lot seg lure.

Jeg lærer de unge opp i å bli klarsynte, og viser hvordan ved hjelp av små teknikker de kan lure andre. Samtidig snakker jeg om hvordan en kan selge mirakelmedisin.

Det følger også med oppgaver.

Siden dette er konfirmasjon får dere dette kjempebillig. Send meg en melding.

Konspirasjonstenkning og kriminallitteratur

Dette foredraget har jeg holdt i Bergen, Bodø og i Ålesund.
Foto: Sverre Støren

Jeg snakker om forbindelsen mellom konspirasjonstenkning og den verdensforståelse som preger kriminallitteraturen.

Hva er likheten mellom en konspirasjonsjonsteoretiker og en Hercule Poirot? Hvordan tenker vi mer som politiinspektøren enn detektiven.

Hva er fiksjonens verden, hvordan skiller den seg fra vår verden og hvorfor er romanens verden i sin natur antihumanistisk? 














onsdag 13. februar 2013

Mitt liv - del 2


Jeg er ikke nordmann

Jeg forakter Knausgård. Jeg hater Ambjørnsen, Renberg og Lid Larsen, jeg forakter alle forfatterne som forteller en historie som ikke er min. Den norske ungdom vokser opp i Norge, opplever sine problemer, sine krangler, sine radikale og alkoholiserte foreldre påstår disse, og få ting er fjernere sannheten.

At en forfatter presenterer en historie om en ung norsk gutt som begynner på første klasse på en norsk skole i Norge er bare latterlig. Alle vet jo at norske gutter begynner sin skolegang i et lite skolebygg med plass til tjue mennesker på en misjonsstasjon. Alle vet at norske barn ikke har foreldre som drikker på juleaften, ei heller resten av året. 

Ikke minst bør det være klart at norske ungdommer ikke sniker seg rundt på jakt etter røyk, alkohol og fitte, de bruker fredagskvelden i bedehuset, og er de fulle, så er det på ånden. Og banne gjør heller ikke norske ungdommer. “Å fy faen” begynner visst hver setning til en norsk ungdom, skal vi tro disse forfatterne. Tåpelig. Norske ungdommer banner ikke, ikke har de lyst til det heller. Norske ungdommer har et rent språk, og bare tanken på å uttale Guds navn på en respektløs måte gir dem et ubehag.

Så hvorfor må jeg lese disse fortellingene, som om de representerer noen sannheter om min barndom? Skam dere, alle dere andre som som forsøker å skape et bilde av den norske guttens oppvekst fjernt fra virkeligheten.

"Har du ikke sett Fraglene!", kunne venner si til meg, "du har gått glipp av noe". "Kanskje", tenker jeg i mitt stille sinn, men jeg har sett gribber sveve over himmelen  fra taket vårt. Jeg har sett apekatter svinge seg i trærne i jungelen fem minutters gange fra hjemmet mitt. Jeg har blitt jaget i trær av et nesehorn. Jeg har ikke sett Fraglene, jeg har sett mye annet.

Mange har spurt meg hvordan det var å vokse i Bangladesh. "Det vet jeg ikke", svarer jeg da, "jeg aner ikke hvordan det er å voksne opp i Norge". Det er litt sagt som en spøk, men det har også en kjerne av sannhet. Jeg vet ikke hvordan det er begynne på skole i Norge, å ha flere enn tre jevnaldrende venner som femåring.

Bangladesh



Tiden før vi forlot Norge med kurs for Bangladesh består bare av bruddstykker, og minnene jeg har fra denne tiden kan være falske, skapt av fortellinger og bilder.

Mitt første minne jeg kan si med sikkerhet er fra flyplassen i Dhaka, Bangladesh. Vi hadde nettopp steget ut av flyet, hentet bagasjen og gått ut til en ventende bil som skulle føre oss videre. Der var det brune mennesker. Mange brune mennesker, de flokket seg rundt bilen og stirret på oss. De gikk heller ikke kledd som oss, mennene hadde skjorter, men i stedet for bukser hadde de kjoler.

Vi var i Bangladesh, en familie på fem, mor og far, to sønner på fem og fire og en liten jente på ett år og elleve måneder. Vi skulle egentlig ankomme landet senere, men da mine foreldre oppdaget at flybilletten til en ett år og elleve måneder gammel jente var langt billigere enn en den til en toåring valgte de å fremskynde reisen.

Vi reiste til det norske gjestehuset, en bygning som på denne tiden virket som et palass, et treetasjers mursteinbygg, omgitt av murer og med både dag- og nattevakter.

Igjen representerer det første halvåret bare bruddstykker, men sammenlignet med andre mennennesker, husket jeg mye av mitt fjerde år. Dette skyldes selvsagt ikke en bedre hukommelse hos meg enn hos andre, men dette året var det store forandringer i livet.

Jeg husker den lille hunden som var der, en hund både jeg og min søster lekte med, og som min far tok bilde av, men som ikke passet i rammen han kjøpte. Et annet minne var med min mor på språkskole, jeg og hun hadde tatt richshaw, og vi satt sammen, både jeg og mor satt der med penn og blyant og fulgte med på den mannlige språklæreren instruksjoners, han sa et ord, hun gjentok det og skrev det ordet, jeg gjorde det samme. Eller rettere sagt, jeg trodde jeg skrev det ned, men mor og læreren så meg gjenta hva mor hadde gjort, og de lo.

Et annet minne var fra Sonargaon Hotel, det flotteste hotellet I hele Bangladesh. Vi hadde spist der tidligere, men nå ville vi tilbake. Vi spurte mor om vi kunne reise dit igjen, og ønsket mer enn noenting den deilige banansplitten de hadde der. Nei, sa hun, det kunne vi ikke. Det ble for dyrt i lengden.

Likevel fikk vi banansplitt, en av de enslige damene som bodde på gjestehuset hadde fått et kall fra Gud, hun skulle spandere banansplitt på oss. Hvordan gammel hun var aner jeg ikke, det vil være umulig for en fireåring å plassere henne I alder, men jeg husker det korte håret hennes. Hun hørte våre bønner for banansplitt, og hun besvarte dem.

Jeg fridde også til en av de andre enslige damene som bodde på gjestehuset. Jeg likte henne, helt fra første dag hadde hun lest bøker for oss, hun hadde lekt med oss og gitt oss en trygghet på et nytt sted. Jeg ble forelsket, og en dag hun kom inn på rommet vårt sa jeg til henne, jeg vil gifte meg med deg.

Hun hoppet av glede, grep meg og kastet meg rundt I vill gledesdans. Dette var fantastisk, jeg måtte be henne komme inn en gang til og på nytt gjentok vi hele ritualet. Jeg fridde til henne, hun kastet meg rundt i vill glede, og vi var forlovet.

Og så var det hendelsen med skabbsalven.