lørdag 27. april 2013

En lignelse om humanismen - del 4

Ok, sa jeg til humanist, vi har vært i Hellas, i England, hvor drar vi nå.
- Vi må nok til Russland.
- For å møte hvem?
- Vi må nok møte mannen som har gitt humanistene den største utfordringen, en utfordring som truer hele det humaistiske prosjekt.
- Hvilken utfordring da?
- Uten Gud er alt tillatt.
Jeg nikket.
- Dostojevskij, sa jeg.
- Det er riktig. Vi må ta en prat med Fjodor Dostojevskij.

Jeg stoppet opp.
- Og så da?, spurte jeg.
- Og så da hva?
- Hvem bryr seg om at uten Gud er alt tillatt? Først må vi finne ut om det finnes en Gud. Husk at jeg argumenterer for at det er universet er gudløst og da har heller ikke kristne en moralsk lovgiver.
- Det er så, men det du sier nå er en Tu Quoque, i stedet for å svare på innvendingen påpeker du at andre ikke er i en bedre posisjon. Det kan så være, men det er irrelevant.
- Det er kanskje det, innrømmet jeg.

- Men dette er problemet med humanismen, alt for ofte blir det ikke-kristendom eller ikke-islam. Det blir det som kristendommen eller islam eller jødedøm ikke er. Humanismen tror på mennesket, hvilket er meningsløst, siden alle livssyn strengt tatt tror på mennesker. De kunne like gjerne trodd på luft. Nei, "mennesker" er i denne sammenhengen en kode, og koden er "ikkeguder". Humanister tror ikke på guder. Å ikke tro på guder er helt fint, men du har strengt tatt bare sagt hva du ikke tror, og ikke hva du tror på.
- Så du tror ikke at det eksisterer en genuin interesse for mennesker i humanistiske miljøer?
- Det gjør det selvsagt, innvendte Humanist, men det kan vel også sies om satanistforbundet. Alle bryr seg om mennesker. Kristne vil jo til og spandere en evighet i himmelen for dem. Men la oss gå tilbake til det moralske problem, som det har blitt kalt, hvordan forsvare moralske lover når det ikke er noen til å gi oss dem?
- Jeg har tenkt på dette tidligere, svarte jeg.
- Det vet jeg.
- Jeg har egentlig ikke noe svar som løser alle problemer med dette spørsmålet. Det blir litt som det ondes problem, religiøse kan aldri gi en fullstendig tilfredsstillende løsning på dette. Hinduer og humanister har ingen problemer med å forklare det ondes problem, men vi har da andre. Universet kaster ut mange spørsmål, og hvert livssyn besvarer noen, men hopper igjen bukk over andre. Det ville være absurd å kreve at humanismen skulle løse alle etiske problemer når ingen andre livssyn gjør det.
- Det er igjen sikkert riktig, invendte Humanist, men det er igjen irrelevant. Vi skal ikke bry oss om andre livssyn, de får slite med sine egne problemer. Vi må løse, eller forsøke å løse følgende, "hvordan kan vi si at Hitler utførte onde handlinger, og hvordan kan vi si at Lincoln gjorde noe godt da han frigjorde slavene?"
- Jeg kjenner til problemet, svarte jeg. På samme måte som at jeg det må eksisterer en juridisk lovgiver for at jeg kan være en lovbryter, på samme måte må det eksistere en moralsk lovgiver for at jeg skal utføre etiske handlinger. Det vi som humanister forsøker er å forsvare lovens eksistens uten lovboken. Det kan være et problem.
- Det kan det. Så hva er ditt svar?
- Det avhenger av hvilket spørsmål som stilles. Men altruisme kan forklares både evolusjonært og kulturelt, så man trenger ingen gud til å forklare at vi ønsker å være snille med hverandre. Richard Dawkins forklarer dette i boken Det Egoistiske Genet og ekteparet Amotz og Avishag Zahavi kommer med sin egen hypotese i boken The Handicap Principle som er svært interessant. Det er evolusjonært fornuftig å hjelpe sin neste.
- Jo, det er riktig, innvendte Humanist, men det er jo også gode evolusjonære argumenter for å voldta. Det betyr likevel ikke at voldtekt er rett.
- Der har du rett i, svarte jeg, men dette var et forsøk på svare på de religiøses invending om at våre moralske følelser beviser eksistensen av en gud.
- Var det ikke vi som skulle droppe alle andre livssyn og fokusere på humanismen? Humanist smilte. Jeg gjengjeldte smilet.
- Det kan vi selvsagt.
- Evolusjonære og kulturelle forklaringer er gode, men de kan ikke forklare at noe er godt eller at noe er ondt. Eller kan du tenke deg en handling som er objektivt galt?
- Holocaust.
- I følge hvem?
- I følge meg.
- Og hvordan har du blitt en autoritet på dette?
- Det har jeg ikke. Jeg mener at det er galt, og jeg vil kjempe hardt imot et nytt holocaust.
- Men her kommer vi til spørsmålet, hvilken autoritet har du til å hevde at slike massedrap er galt for andre. Du er ingen autoritet, sier du, da kan du ikke dytte ditt syn, som da er at massedrap er galt over på andre?
- Selvsagt kan jeg det, svarte jeg. Eller formulerte du nettopp en moralsk lov?
- Hva mener du?, spurte Humanist.
- Du sa nettopp at jeg ikke kunne dytte mitt syn på andre, det virker på meg som en moralsk lov?
- Det har du selvsagt rett i, men det forandrer ikke det faktum at det skaper potensielle etiske problemer.

- Hvorfor er dette det eneste området hvor man har en så sterkt krav til objektivitet?, spurte jeg ham. Hvis en historieprofessor omtaler Einar Gerhardsen som en av Norges største statsministre er det ingen som avbryter ham og spør om dette er en objektiv sannhet. Hvis man kaller Spania for verdens beste landslag i fotball er det igjen ingen som skriver sinte leserbrev og krever en moderasjon av påstanden. Spania kan vinne alle mesterskap, både EM, VM og OL, og likevel vil de objektivt sett ikke være verdens beste fotballag. Det vil alltid være en subjektiv påstand, den vil aldri være hugget i sten. Enig?

Humanist nikket.
- Flott, fortsatte jeg. På samme måte er påstanden om at et folkemord er galt objektiv, men den er like objektiv som at Spanias landslag er bedre enn bedriftslaget til Vestlandske Indremisjon. At det er galt å stjele er like sant som at Spania var bedre enn Italia i EM-finalen i 2012.

- Kanskje, sa Humanist, vi får vente og se hva Dostojevskij sier til den analogien. I det samme forsvant Englands grønne sletter og jeg hørte lyden av hestekjerrer på det som skulle materialisere seg som Sankt Petersburgs snødekte gater.

onsdag 24. april 2013

Facebook-lureri fra Radio Norge

Ta en kikk på dette bildet:



Dette er et bilde en av mine venner på Facebook nettopp delte.

Hva tenker du når du ser det?
Jo, at for å vinne et massasjebad trenger du å dele dette bildet på Facebook, og du er med i trekningen om ett flott massasjebad. For øyeblikket har 996 delt bildet og Radio Norge og SpaHuset har fått spredt sin reklame.

Men er det det eneste du trenger for å vinne? På ingen måte, skal du vinne hjelper det ikke å dele.
Du skjønner, Radio Norge svindler deg. 

Det står:
Vil du gjerne vinne et massagebad?
Lik og del, da vel!

Problemet er imidlertid at det burde stått:

Vil du gjerne vinne et massasjebad?
Send inn en sms, da vel!
(Og del gjerne annonsen, dersom du ønsker å redusere sjansene dine for å vinne)


De fleste som deler kommer garantert ikke til å sende inn sms, de kommer til å dele i den troen at dette er tilstrekkelig. At de skal sende inn sms står med så liten skrift at det, mens derimot Lik og del er det umulig å unngå å se. Dette betyr selvsagt at Henriette Lien, Geir Schau og Øyvind Loven bevisst villeder deg, og det er rett og slett respektløst ovenfor sine lyttere.

Og til slutt kan vi nevne at slike konkurranser er forbudt.

Slutt å dele tåpelige konkurranser!

Den inkompetente designeren



Jeg er ingen stor motstander av blasfemi, og hån av overnaturlige vesner, både ekte og oppdiktede er en menneskerett. Dette betyr imidlertid ikke at jeg ikke vil le av blasfemikere, spesielt ikke dem som hevder at de tror på en allmektig Gud, men deretter bruker all sin tid på å argumentere for at guden de tror på er udugelig og ute av stand til å planlegge. Sagt med andre ord, kreasjonisme er tåpelig, blasfemisk og gjør ikke annet enn å skade egen tro.

La oss tenke oss to bilmekanikere som begge anskaffer seg en ny bil og kjører fra Bergen til Oslo. Mekaniker A setter seg bak bil 1 og kjører, men han har ikke kommet mange kilometrene før det stiger røyk fra bilen og han må stoppe opp og se på motoren. Han får løst problemet midlertidig, kjører videre, men etter en time er det nye problemer. Han må på nytt åpne panseret, fikse problemene og kjøre videre. Slik fortsetter det hele turen, bilen streiker, mekanikeren må bruke det han har tilgjengelig og gjøre bilen i kjørbar stand igjen. Til slutt ankommer han Oslo, mange timer senere enn det han hadde forventet.

Mekaniker B setter seg inn i bilen og kjører, han stopper på Gol for å fylle bensin og spise en baconpølse og ankommer Oslo uten så mye som en antydning til problemer med bilen.

Så da er spørsmålet, hvilken mekaniker er den dyktigste, A eller B? Det er det umulig å svare på, vi kan være enige i at A er en utmerket mekaniker, men det betyr ikke nødvendigvis at B, som ikke fikk anledning til å vise sine kunster med stjernetrekker og skiftenøkkel, er dårligere. Det eneste vi kan være sikre på er at Bilprodusent 2 hadde gjort en langt bedre jobb enn Bilprodusent 1.

Mange tenker nok at mekanikerne her representerer Gud, men dette er bare halve sannheten. Hvis Gud finnes vil han være både bilprodusent og mekaniker, han vil skape verden og opprettholde den.

Den kristne evolusjonist argumenterer for at bilprodusenten skapte en så fantastisk og feilfri bil at det ikke er behov for noen mekaniker. Gud la grunnlaget for skapelsen av hvert lite kryp på jorden i det naturlovene ble til, lover som til slutt ville føre oss til utviklingen av mennesket.

Derimot argumenterer kreasjonisten for at mekanikeren stadig gjør noen fantastiske reparasjoner uten å reflektere over det åpenbare, at mekanikeren/bilprodusenten har gjort noen grove feil i utgangspunktet.

Blodlevring og bakteriemotoren kunne ikke utviklet seg naturlig, hevder biokjemikeren Michael Behe. Sagt på en annen måte, "min Gud er for udugelig til å skape naturlover som ville frembrakt disse på en naturlig måte."

Andre kreasjonister argumenterer for at guden de tror på ikke innehar kompetanse til å skape øyet, fuglenes vinger eller den menneskelige hjerne. Min Gud er en forferdelig dårlig skaper, planlegger og naturen er for avansert til at Gud kunne ha alt klart før universet ble skapt.

Hvem er jeg til å protestere på det? 

onsdag 17. april 2013

Et råd om rådgivning

Slutt å gi gode råd.
Det er konklusjonen jeg har kommet til etter å ha lest både bloggposter og bøker der forfattere forsøker å gi råd, enten blogging eller bokskriving. Gir du gode råd vil ikke folk følge dem, rett og slett fordi gode råd går det 14 av på dusinet. Veldig gode råd, derimot, de må du søke etter med lys og lykte.

Kjetil første råd om råd: Et råd kan ikke være godt, det må være veldig godt.

Folk klarer å tenke ut de gode rådene selv, de trenger ikke ikke deg til å gjøre det for dem. Gode råd forteller hvilken vei som er den rette, men de gir intet incentiv til å starte på den.

La meg ta noen eksempler:

Trening:
  • husk å legge en plan
  • tren selv når du ikke har lyst
  • belønn deg selv når du har oppnådd delmål
Skriving:
  • husk å sette av tid
  • skriv selv når du ikke har lyst
  • husk å strukturere fortellingen
Blogging:
  • skriv om det som interesserer deg
  • ikke vær for utleverende, men vær gjerne personlig
  • svar på kommentarer
  • ikke oppdater for ofte og ikke for sjelden

Ellers er det alltid ting som går igjen:
  • ha noen å snakke med
  • evaluèr etter en stund
  • ikke forsøk å være en annen enn deg selv
  • sett deg godt inn i det du skal skrive om
  • ikke gi deg etter første forsøk
  • ikke vær for selvkritisk

Alle gode råd, ingen noe som kommer til å inspirere noen som helst. Det er ikke veldig gode råd, og de vil som regel ikke ha noe som helst innvirkning på leseren eller tilhøreren. Folk elsker å gi råd, og hvis en kan føle seg viktig med å gjøre dette betyr det ikke så mye at ingen har glede av dem. Har du noen råd du ikke trengte mange minutter å tenke ut? Hold dem for deg selv.

Et utvalg vitser jeg har lagt ut på Facebook og Twitter


Jeg vet, jeg vet, jantelov og greier. Så slutt å lese da! Dette er noen av de vitsene jeg har lagt ut som har fått mange likes på Facebook eller retweets på Twitter.

Det perfekte ekteskap er når begge partnerne later som de elsker hverandre.

Vi er alle ignoranter. De aller fleste fagfelt kan du ingenting om, og noen svært få besitter du mer enn den jevne lekmann. Enkelte av oss går et par fagfelt lenger.

Forsøkte nettopp å stifte Misantropisk Landsforbund men de andre på stiftelsesmøtet viste seg å være idioter. Jeg hater dem.

Ingen banket på i går og ville ha snop under Halloween så sekten min teller fortsatt bare en person.

Å be er som å drive en stor radiostasjon hvor målgruppen er medlemmer av døveforbundet

Hvis jeg hadde jeg vært kannibal hadde jeg flyttet til et område med mange sekter. Jeg liker å få maten på døren.

Prisen var stivere enn en ordfører på konfirmantleir.

Du kan være sikker på at et firma går godt når sjefen har tatt seg råd til en ekstra hake.

Lei misforståelse oppstod da Øygard blandet seg inn i en samtale med noen vineksperter og de diskuterte hvilken årgang de foretrakk.

Der fant jeg endelig ut hvordan skal la være å gråte når jeg kutter løk: Jeg later som de er selunger.

Jeg skjønner at Norge er delt i to angående Krekar. En gruppe vil sette ham på et fly umiddelbart, de andre vil tjore ham fast under. En vanskelig debatt. Har stor forståelse for begge sider.

Jeg kjøpte nettopp en historiebok om andre verdenskrig, så den neste måneden blir jeg glad om dere ikke røper resultatet.

Birkedal straffes med seks måneders fellesdusj med andre menn. Nå håper jeg han har innsett at forbrytelser ikke lønner seg.

Det fine med å være nordmann er at du slipper å bli krenket. Det er så mange andre som blir det for deg.

Hvis Gud ikke finnes hvordan forklarer du at jeg kommer mye raskere frem når jeg forteller om ham til taxisjåføren?

Leser på VG.no og tenker: Hva har vi gjort for å fortjene slike politikere. Så leser jeg kommentarfeltet og innser at vi er kjempeheldige.

Livet er hva vi blir tvunget til å leve når det ikke er noe bra på TV.

Jeg ble nettopp saksøkt for sjikane av noen klarsynte for en melding jeg planlegger å skrive i neste uke.

Typisk! Her bestiller jeg årsabonnement på Vakttårnet, så viser det seg at folk deler det gratis ut på gaten.

Er det ikke ironisk at de menn som har råd til å kjøpe en restaurant i uken alltid ender opp med damer som spiser et salatblad om dagen?

Alle tjener på seksualundervisning med kondomer og bananer. De slanke lærer om prevensjon og de tykke lærer å tre en kondom rundt mat.

Hvis et tre faller i skogen, og verken Thomas Hylland Eriksen eller Frank Aarebrot er der til å kommentere, har det da falt?

tirsdag 16. april 2013

Om oss sosialister i eksil



Inspirasjonen til denne bloggposten kom da jeg leste om det nye bladet Essensielt, et blad som angivelig skal beskrive verden fra et konservativt ståsted. Jeg kikket på nettsidene deres og innså raskt at dette ikke er et blad for meg. Jeg er kanskje konservativ eller liberalist, min stemme har alltid gått til de borgerlige partiene, men på mange måter er store deler av høyresiden fremmed for meg, og ofte føler jeg meg nærmere knyttet til venstresiden.

Christina Hoff Sommers publiserte for noen år siden en brilliant bok kalt Who stole feminism, en knallhard kritikk av den radikale feminismen i USA. For noen år siden var det sterke reaksjoner på venstresiden da organisasjonen Kristenfolket ble stiftet, en forening som i praksis sa at en ikke kunne være kristen og sosialist. En lignende følelse sitter også jeg med i forhold til høyresiden, og jeg tviler på at jeg er den eneste. Høyresiden er stjålet av mennesker som verken kan argumentere eller skrive og det er på tide å ta den tilbake.

Hvem er vi? Vi er høyrefolk som ikke liker republikanere i USA, som aldri ville abonnert på et magasin fra høyresiden, selvsagt med unntak av The Economist.
Vi foretrekker The Guardian framfor Daily Mail.
Vi har innsett av høyresiden innehar sannheten, men venstresiden ser ut til å ha de smarteste personene.
Vi leser venstresidens aviser og publikasjoner og er glad for det perspektivet dette gir oss.
Vi forkaster alle latterlige konspirasjonsteorier om arbeiderpartistaten.
Vi leser ikke kun om økonomi, men om kultur, om filosofi, og titt og ofte kan det tenkes at vi skriver et innlegg hvor det er vanskelig å avgjøre hvilken fløy forfatteren befinner seg på.

Det er vi som mistenker at det har funnet sted en stor og organisert kidnappingsaksjon hvorpå hele den norske høyreintelligensiaen ligger bakbundet i en eller annen kjeller. Omtrent samtidig fikk vi Hanne Nabintu Herland, Ole Jørgen Anfindsen, Hallgrim Berg, Nils Rune Langeland og Asle Toje. Vi fikk mennesker som var kritiske til radikalfeminismen, men som argumenterte på en måte som fikk Kvinnegruppa Ottar til å fremstå som de reflekterte. Vi fikk intellektuelle som var kritiske til økt innvandring på en måte som gjorde det vanskelig å skille dem fra den jevne rasist. Til slutt fikk vi kritikk av offentlig overforbruk på en måte som gjorde det vanskelig å skille dem fra den hva som kunne stå i kommentarfeltet på VGs nettsider.

Hvor er den høyreintellektuelle som besøker en kunstutstilling og som blir så grepet av ett av kunstverkene at alle tanker om von Mises kritikk av planøkonomien eller om om Schumpeter kreative destruksjon? For hva mener høyresiden om kunst, med unntak av sosialistenes kulturpolitikk er gal og at litt for mange raddiser mottar støtte til å spre kommunistpropaganda? Er ikke kultursynet til den kristne kun en kritikk av sosialistenes kulturforståelse?

En av flere sider ved marxismen som jeg misliker er deres kunstsyn, hvor kunsten mister sin autonomi og tjener kun til å avsløre kritikkverdige sider ved samfunnet. Det kan virke som høyresidens kunstsyn ikke er ulikt, bare med den forskjellen at en definerer kritikkverdige forhold ulikt.

Dette betyr imidlertid ikke at jeg ikke kan nyte marxistisk kunst, tvert imot har jeg nytt utstillinger både i St.Petersburg og Praha og jeg har latt meg førføre av både russiske nasjonalhelter og kjempende proletarer i Eisensteins mesterverker. Gi en kommunist en pensel og resultatet er gjerne propaganda, men ofte en estetisk vakker form for propaganda. Det samme kan en ikke alltid si om den konservative kunstner. Bare tanken på en libertariansk eller neokonservativ kunstutstilling virker absurd. Jeg tviler på at jeg hadde maktet å tilbringe mange minutter i et lokale med kunstverk tilegnet Ayn Rand, Leo Strauss eller Ron Paul.*

Mange kjenner til Gudmund Herners noe svulstige innledning til den norske læreplanen, og de syv sider som kjennetegner mennesket. Ministeren snakker om det meningssøkende, skapende, arbeidende, allmenndannende, samarbeidende, miljøbevisst og integrerte mennesket, og selv om dette selvsagt kan diskuteres gir det til en viss grad et godt bilde av oss. Det mener i hvert fall jeg. Om høyresiden mener dette er jeg derimot ikke like sikker på.

Hva sier høyresiden om det almenndannende mennesket? Fint lite, med unntak av at elevene kan for lite matte og at udugelige lærere må få fyken. Selvsagt, om du vil lese Dante eller Tolstoj på fritiden din vil den jevne høyrevelger kjempe for retten din til det. Det er da enda noe.

Hva med det meningssøkende mennesket? Igjen sies det ikke så mye, kanskje bortsett fra
Hva sier høyresiden om det samarbeidende mennesket? Det miljøbevisste mennesket? Like mye som Hvit Valgallianse sier om norsk jordbruk ("Vi har jordbruk i Norge, og det bør vi fortsette med "**)?

Høyresiden tror på det skapende og det arbeidende mennesket, kanskje ikke så mye mer. Selvsagt karikerer jeg høyresiden her, men det virker på meg som om venstresiden på enkelte områder har et mer helhetlig menneskesyn, de tar selvsagt feil i mye (de er jo tross alt venstresiden), men de gjør et forsøk.

Jeg tilhører høyresiden i norsk politikk, rett og slett fordi sosialister er naive, det tror de kan bygge seg et babels tårn inn i himmelen hvor materialet er reguleringer, forbud og økte skattesatser. Mine partifeller vet bedre enn dette, men likevel, deres monomane forhold til dereguleringer og lavere skatter gjør at jeg av og til føler at jeg snakker med halve mennesker. Jeg tror at mange av tilhører venstresiden i ånden, vi føler en dragning mot bohemtilværelsen, til den radikale utopisten, til drømmeren.

Vi sosialister i eksil har også en langt større sans for Karl Marx enn Ayn Rand. Selvsagt, begge to tok feil i det store bildet, men Marx bidro til med viktige tanker om kapitalens vesen og jeg leser gjerne marxistiske filosofer. Selv om jeg befinner meg langt unna dem politisk har jeg mye å lære av dem. Libertarianske eller konservative filosofer har jeg imidlertid absolutt ingen interesse av å lese. Jeg tvang meg gjennom Atlas Shrugged, og at mennesker med bestått ex. phil kan bli inspirert av den boken er en gåte for meg.

Min stemme til høsten kommer garantert til å gå til det borgerlige partiet jeg er medlem av, men det er med en følelse av at jeg svikter mine åndsfrender og velger dem med den beste politikken.





* Og mens vi er inne på temaet, skeptikere og Ron Paul, vær så snill, bruker man hele hjernen på vitenskap at det ikke er noe igjen når det kommer til politikk?
** Takk, Bård og Harald.

torsdag 4. april 2013

Leken

- Leken er snart over.
- Hvilken lek?
- Leken de leker.
- Hvem da?
- De som står i gråslysningen.
- Jeg kan ikke se noen.
- Du kan ikke se noen fordi du ikke kan se leken.
- Er det ikke motsatt?
- Nei, det er ikke motsatt.
- Hva leker de?
- De danser.
- Hvem danser?
- Akkurat nå er det barn som danser.
- Og når de ikke danser?
- Da vil noen av dem bli til voksne, noen til ungdommer, mens andre forblir barn. Nå er alle - barn så lenge de leker.
- Hvorfor danser de?
- Fordi de leker.
- Hvorfor leker de?
- Fordi de venter.
- Hva venter de på?
- På solen. De venter på solen.
- Er det lenge til solen kommer?
- Oi.
- Hva hender?
- De sluttet.
- Sluttet med hva?
- Med å vente.
- Leker de ikke lenger?
- De leker ikke lenger.
- Danser de ikke lenger?
- De danser ikke lenger.
- Hva skjer da?
- De blir ikke voksne.
- Hva med ungdommene?
- De blir ikke ungdommer.
- Hva med barna?
- De tenker. De burde ikke tenke. De burde danse.
- Så hva skjer nå?
- Nå kommer snart solen. Jeg vil vente.
- På hva?
- På at solen går ned. På at leken starter på nytt. På at barna blir ungdommer. På at ungdommene blir voksne.
- Kan jeg vente sammen med deg?
- Det kan du ikke.
- Hvorfor ikke?
- Fordi du har allerede begynt å krabbe. Snart vil du også vente på solen. Snart vil du også danse. Snart vil du også leke. God natt.

Finn på en tittel

Jeg kommer til å publisere to typer poster fremover (i tillegg til alle de andre som jeg legger ut).

Fornuftens Fanebærere må fortsette. Jeg valgte ut femti som har inspirert både meg og andre, men dette er selvsagt ikke nok. Flere må hylles. Flere må trekkes frem. En som heter T må trekkes frem, O må også det, ikke minst må L trekkes frem, M, og ikke minst Ø! Hver og en som skal hylles får sine egen post. Følg med.

Så er det en annen type post, og det som kjennetegner meningen bak disse er følgende:





Sagt med andre ord. Jeg liker å skrive om ting som ikke gir mening, om universet som befinner seg inni ingangsdøren, om krigen mellom jordkloden og fortelligene, om alle de som styrer metabyen (blant annet han som åpner porten hvor alle døde må gå inn), om mirakelmirakler (og hva som skiller mirakelmirakler fra vanlige mirakler), om hvem som håndhever de naturlovene flertallet ikke forstår.

Bloggere er under et meningstyranni, hver post, selv i en rosablogg må på en eller annen måte gi en mening. Det må være et budskap, enten at du kjøpt en ny kjole, at ferien var fin eller at regjeringen må gå.

Her på bloggen vil du fortsatt finne meninger og budskap (førstnevnte poster er jo i aller høyeste grad meningsfulle), men av og til vil du støte på meningsløse poster. Da kan du selvsagt velge å hoppe over disse, eller å lese. Det bør ikke være et problem med å skille dem.

Det var dagens budskap. Over og ut. Forresten, første meningsløse post kommer straks.