tirsdag 27. august 2013

Hva du kan lære av Gustave Flaubert


Høsten i 1849 hadde den til da upubliserte forfatteren Gustave Flaubert samlet to av sine nærmeste venner til høytlesning. Han hadde nettopp blitt ferdig med andreutkastet St. Antonius Fristelser et verk han hadde brukt nærmere fire år på å fullføre, og for å få tilbakemelding hadde han invitert forfatteren og fotografen Maxime Du Camp og poeten Louis Bouilhet til fire kvelder med opplesning. De skulle lytte, og fortelle deres mening, men Flaubert tillot ikke at de åpnet munnen før han hadde fått lest opp hele manuskriptet.
Bouilhet

Han hadde studert kirkefedrene, han hadde satt seg inn i antikken, han hadde brukt lang tid på å skape denne fortellingen om en av de store ørkenfedrene. Vennene satt stille i fire kvelder og hørte på Flaubert lese høyt fra den teksten han hadde investert så mye tid, penger og personlig stolthet i. Flaubert leste, vennene satt der stille.

Til slutt var det siste arket lest til ende, og han vendte seg til sine venner og spurte spent "Hva synes dere?" Svaret var det siste han ønsket å høre.


Du Camp
"Vi synes du skal brenne manuskriptet og aldri snakke om det igjen."


Flaubert ble sjokkert og begynte å protestere, han siterte vakre passasjer, men vennene var urokkelig, jo, det var vakkert språk, men den romantiske stilen han hadde valgt var passè.  Det var ingen handling, det var ingen spenning, det var ingenting! Verket var rett og slett dårlig.

De ble sittende hele natten å diskutere, hver innvending fra Flaubert ble tibakevist, og til slutt ga de ham et råd om å skrive som Balzac, om det dagligdagse og det trivielle. Flauberts var knust, men han svarte likevel at det ville bli vanskelig, men at han skulle forsøke.

Syv år senere debuterte Flaubert med romanen Madame Bovary, muligens den største franske roman fra det nittende århundret.

Så hvorfor forteller jeg dette?
Av den enkle grunn at denne episoden representerer en motgift mot en annen fortelling som er alt for utbredt i vårt samfunn, fortellingen om den misforståtte kunsteren.

Det fortelles at Rachmaninovs første symfoni ble slaktet av kritikerne, og komponisten havnet i en dyp depresjon. Først senere har man insett hvor flott denne symfonien faktisk er (selv om den selvsagt ikke når opp til symfoni nr 2 (hør fra 32:00 for den flotteste passasje noensinne skrevet)).

Et annet eksempel er Erich Maria Remarque, som skrev den fantastiske romanen Intet Nytt Fra Vestfronten, som opplevde refusjon på refusjon, før endelig et forlag antok boken, og måtte i løpet av et halvt år trykke opp flere millioner eksemplarer. Man trekker også frem J. K. Rowling, som opplevde refusjon på refusjon av sin barnebok om en ung gutt med magiske evner. Historien her kjenner dere godt.

Vi kan nevne flere. Shakespeare, van Gogh, Kafka fikk aldri den anerkjennelsen de fortjente i sin samtid, men har oppnådd en enorm posisjon i senere tider. Denne fortellingen kjenner vi igjen fra H.C Andersens Den stygge andungen. Mange har blitt kalt stygge andunger, noen av dem viste seg å være svaner.

Problemet er imidlertid at det i de fleste tilfeller er langt mer fornuftig å lære av Flaubert enn Rachmaninov/ Remarque/ Rowling. De fleste som refuseres fra forlag har skrevet dårlige bøker, og det er som regel langt mer fornuftig skrive om boken, eventuelt begynne på nytt enn å anta at du er forut for din tid.

Dessverre velger alt for mange å plassere seg i den misforståtte kunsterens rolle i stedet for i den mislykkede. Vi ser det på idol-auditioner, hvor en forsmådd sanger fra Bergen engang presterte å si i sinne: «Der gjorde de en tabbe.» Og siden? Aner ikke. Gjorde de en tabbe? Tvilsomt.

Vi ser det også hos mislykkede forfattere, som i stedet for å rette feil i refuserte manus, eventuelt begynne på et nytt, velger selvpublikasjon. Åpenbart forventer mange av dem at boken vil rives ned fra hyllene. «Når bare folk forstår hvor dyp jeg er vil jeg le av forlagene som avviste meg…»

Hadde Flaubert levd i dag og eid litt mindre selvinnsikt (men da hadde han selvsagt ikke vært Flaubert), hadde han sikkert sendt inn manuset til Kolofon og dyttet den på alle sine venner. Han ville ha gått glipp av verdifull læring, han hadde ikke kjent på den forferdelige skuffelsen å måtte innrømme at veien foran ham var lang og kronglete og han hadde mistet en mulighet til å bli en større forfatter.

Jeg har tidligere skrevet om en roman hvor Lunde forlag sviktet sin redaktørrolle og lot en forfatter skjemmes av sin alt for tidlige debut. Denne forfatteren hadde ingen Du Camp eller Bouilhet, eller om han hadde, så valgte han å ignorere deres råd. 

Det hører for øvrig med til historien at Flaubert senere omarbeidet manuskriptet og utga det i 1874, og det er en interessant fortelling, men ikke mye mer enn det. Men dette kunne han først gjøre etter at han hadde slått gjennom som forfatter.

Så, kjære kunstnersjel, det kan hende at du for tiden er et misforstått geni, men sjansen er også tilstede for at du er faktisk bare er mislykket. Du trenger mer kunnskap, du trenger å forbedre håndverket, du trenger å begynne på nytt. Ikke lær av J. K. Rowling, lær av Gustave Flaubert.

onsdag 21. august 2013

Sju elendige argumenter

Enkelte argumenter er dårlige. Du hører dem igjen og igjen, og de gir absolutt ingen mening, men det ser ikke de som bruker dem til å bry seg om. Noen argumenter virker nesten som mantraer, som tullinger gjentar for seg for å bekrefte at de har rett.

Konspirasjonsteoretikere og alternativmedisinere har som regel veldig få fakta å slå i bordet med og foretrekker å skjule dette med disse argumentene. Her kommer syv argumenter som gir en sterk indikasjon på at du egentlig er en tulling, og at du bør revurdere ditt syn:

Galilei- og Semmelweisargument.
Jeg har nevnt dette tidligere, så jeg bruker det ikke her, men om det eneste argumentet ditt er at folk tidligere blitt forfulgt og latterliggjort og disse har 
Her må nevnes Ryghs første lov:
Om noen bruker det faktum at kirken tok feil da de fordømte Galileo som et argument for sin teori, er teorien deres antagelig feil.

"Det er mer mellom himmel og jord enn vi vet om."
Dette er helt riktig, men det er som regel følger er som regel mer suspekt.

Det er mer mellom himmel og jord enn vi vet om, derfor bør du kjøpe en helbredende krystall av meg.
Det er mer mellom himmel og jord enn vi vet om, derfor kommuniserer jeg med døde mennesker.
 Det er mer mellom himmel og jord enn vi vet om, derfor er det nødvendig å gi penger til en kynisk alternativindustri.

Du begynner med å argumentere for uvitenhet, som raskt blir fulgt av en påstand om viten, det gir ingen mening. Hvis det er mer mellom himmel og jord kan du like gjerne argumentere for at krystallen gir deg kreft, eller at du bør beholde pengene for deg selv.

Schopenhauer tre stadier
Alle sannheter passerer tre stadier, først blir de latterliggjort, deretter blir de motarbeidet, deretter blir de akseptert som en selvfølge.

Dette er for det første feil. Mange sannheter blir akseptert umiddelbart, mange blir latterliggjort og deretter glemt. Hvor mange av de Idol-deltakerne som blir ledd av får senere en karriere innen musikkbransjen? Mest sannsynlig ingen. Problemet er at man retroaktivt velger ut dem som lykkes, og ignorerer dem som ikke gjorde det.

Og er det slik at alle sannheter blir latterliggjort? I så fall må du peke på dem som lo av Francis Crick eller Einstein.

"Hvis en løgn gjentas ofte nok og lenge nok vil den tilslutt oppfattes som sannheten."

Angivelig skal Göbbels ha sagt dette, og dette er ett av favorittsitatene til konspirasjonsteoretikere. Problemet er at sannheten ofte også har en tendens til å ofte bli gjentatt til det kjedsommelige. At dine meningsmotstandere sier noe mange ganger betyr ingenting.

Og dersom gjentagelser fører til sannhet, er det derfor konspirasjonsteoretikere fyller hvert kommentarfelt på YouTube med "9/11 WAS AN INSIDE JOB!!!!"? Har det snart blitt gjentatt nok ganger til at det snart har blitt en sannhet?

Absolutt alle referanser til 1984 eller The Matrix
Jeg elsker The Matrix og jeg elsker Orwells 1984, og i disse finnes det tonnevis med sitater fra disse det er verdt å nevne. Problemet er imidlertid at konspirasjonsteoretikere har lagt sin elsk til disse verkene og tror at Orwell og Wackovski-brødrene snakker til dem personlig.

Problemet med denne boken og filmen er at alle kan finne en bekreftelse på sitt syn i dem. 1984 er en allergori på det systemet mine meningsmotstandere ønsker å innføre, og de som er uenige med meg er åpenbart dypt inne i The Matrix. Jeg blir både Winston Smith og Neo.

At du klarer å identifisere deg med disse to gjør deg akkurat lik alle andre, hvilket betyr at.....
(gisp!), du er en del av saueflokken!

"Du er så PK!"
Det var engang på sin plass å kalle noe for politisk korrekt. Norges sensur av Life of Brian var helt klart et uttrykk for en slik politisk korrekt holdning som man må bekjempe. Problemet er imidlertid at dette begrepet har blitt tatt over av tullinger som nyter å provosere andre.

Det vil fortsatt være områder hvor den politiske ukorrekthet er både påkrevet og rett men etterhvert som befolkningen blir mer og mer opplyste vil disse skrumpe inn. Innen de fleste felt, vil jeg påstå, er det politisk korrekte nettopp det korrekte. Det er ikke mangelen på politisk ukorrekthet som er problemet, det er at mennesker bruker politisk ukorrekthet til å promotere hatefulle holdninger, skjelle ut meningsmotstandere og bruke motstand som bekreftelse på at de har rett.

Den politisk ukorrekte er også en person som svært ofte er interessert i kneble andres meninger, ikke ved å kreve forbud, men ved å gjøre debattklimaet så ubehagelig at andre påpeker at de er uforskammede og avslutter diskusjonen. For den politisk ukorrekte gir dette en dobbel seier. For det første prøvde motparten seg på sensur, noe frihetskjemperen selvsagt ikke falt for, for det andre vant de diskusjonen. Motparten ga jo tross alt opp. Du kan ikke vinne mot den politisk ukorrekte.

Men heller ikke de vinner i det lange løp. Som politisk ukorrekt er de tvunget til å holde på dine meninger gjennom hele livet. For det er ingen tvil om at ingen av oss har rett i alt. Vi trenger korreks, den får vi av dialog med oss selv, der vi veier våre meninger og vurderer holdbarheten, men vi får det også gjennom diskusjon med andre. Opvakte samtalepartnere vil kunne korrigere dine meninger og gi deg nye innsikter, men denne blir ikke den politisk ukorrekte til del. Motstandere er fiender av fornuften og kan hånes eller ignoreres.

At noen trekker inn politisk korrekthet betyr derfor at at som regel trygt kan ignorere det de sier.

Beskyldninger om sensur
Det har forekommet tilfeller av uheldig sensur i Norge, Life of Brian er allerede nevnt, ett annet eksempel finnes her. Problemet er imidlertid at det er litt for mange som bruker dette galt. Vi må skille mellom  sensur og refusjon. En avis har mulighet til å refusere hvem de vil, og dette er på ingen måte sensur. Sletter du personangrep i kommentarfeltet på egen blogg driver du ikke med sensur, men refusjon.

Selvsagt nektet Aftenposten å ta inn ditt innlegg fullt av konspirasjonsteorier, personangrep og forferdelig argumentasjon, det er ikke fordi de er redd for sannheten. Du er ikke angrepet, like lite som dine svake karakterer på ungdomsskolen ikke var konspirasjon uttenkt på lærerværelset.

Litt på siden vil jeg også si at dette er problemet med mennesker med kontroversielle holdninger. Dersom en person med et moderat syn på det meste blir refusert i en avis vil vedkommede som regel se gjennom det hun har skrevet og finne ut hva som må rettes. En debattant på ytterkantene vil derimot ofte se på avslag som sensur fra mennesker som ikke tåler å høre sannheten, og deres skriveferdigheter og retoriske evner vil derfor ikke forbedres.

Det var de syv argumentene jeg gjerne ser at du slutter å bruke.

tirsdag 20. august 2013

Krav til den moderne dannede mann

Jeg har tenkt på hva som definerer den dannede mann. Det finnes noen forsøk på definisjoner, blant annet har de olympiske leker en øvelse på som heter moderne femkamp, med de idrettsgrener en moderne mann bør beherske. Disse inkluderer ridning og pistolskyting, men slik jeg ser det kan du være dannet uten at du kan avfyre et våpen. Du kan imidlertid ikke være dannet om du ikke vet noe som helst om Shakespeare.

Nedenfor følger ti kategorier som definerer den klassisk dannede mannen, og du bør kunne oppfylle kriteriene i minst åtte av ti. Noen av kategoriene er obligatoriske, disse er musikk, litteratur, mat og historie.

Enkelte lurer kanskje på hvorfor jeg kun skriver om menn, begrunnelsen er at enkelte av punktene er muligens litt mer relevante for menn, derfor. Det betyr ikke at ikke kvinner kan synes listen er interessant, men jeg som mann skal ikke fortelle kvinner hvordan de skal oppføre seg. Om noen har lyst til å skrive en liste for kvinner, føl dere fri.

Alkohol

1. Du må like enten øl, vin, whisky eller konjakk, på en måte som gir deg rett til tittelen connoisseur.
2. Dersom du liker øl må det være godt øl, ikke Budweiser eller Foster´s. Det holder heller ikke å være bergenser og elske Hansa eller trønder og like Dahls. Du må kunne vurdere ølet uavhengig av lokalpatriotisme.
3. Du må drikke, men aldri bli overstadig beruset. Avholdsfolk og fylliker er desverre ikke dannede.

Litteratur
1.  Må ha lest klassikerne. Av de ti største forfatterne verden har frembrakt bør en ha lest flesteparten, helst så mange som åtte. Hvis du lurer på hvem som er de ti største kan jeg nevne at de er Homer, Vergil, Dante, Shakespeare, Cervantes, Tolstoj, Dostojevskij, Goethe, Joyce, Kafka og Proust. I tillegg til disse bør du lese mange av de andre store klassikerne. Du bør ha lest minst femti klassiske romaner.
2. Må ha lest norske klassikere. Samme regel gjelder her, du må ha lest flesteparten av de ti største. De ti største er forøvrig Ibsen, Hamsun, Bjørneboe, Mykle, Bjørnson, Lie, Kielland, Wergeland, Undset og Duun. Du bør ha lest minst tjue klassiske norske romaner.
3. Du må ha lest norsk samtidslitteratur, og kjenne til de største norske samtidige forfattere. Med samtidslitteratur mener jeg forfattere som Jan Kjærstad, Dag Solstad og Lars Saaby Christensen, ikke forfattere som Gunnar Staalesen, Anne B. Ragde og Margit Sandemo. Heller ikke teller unge forfattere i tjueårene eller i begynnelsen av trettiårene. Her gjelder det å ha lest de etablerte.

Vitenskap
1. Du må kjenne til hovedtrekkene i vitenskapshistorien.
2. Du bør ha en grunnleggende forståelse av fagene biologi, fysikk, kjemi og astronomi.
3. Du bør ha minst en dypere forståelse av minst ett av feltene, og kunne ha glede av en fagbok beregnet på fagfolk.
4. Du må kunne forstå etablert vitenskap, ikke mer spektakulære hypoteser. Kan du mye om strengeteori eller superstrengeteori er du nerd, ikke dannet.


Historie
1. Du bør kjenne til grunntrekkene i den verdenshistorien.
2. Du bør ha en dypere ekspertise om en epoke, og ha lest nesten alt du har kommet over av denne epoken.

Musikk
1. Du bør elske enten jazz, klassisk eller klassisk rock.
2. Du bør ha en dyp forståelse for og kunnskap om en av sjangrene.

Film
1. Du bør ha sett flere filmer av de fremste filmskaperne gjennom tidene. Disse er forøvrig Welles, Bergman, Kurosawa, Tarkovskij, Hitchcock, Kubrick, Lynch, Godard, Kieslowski og Allen. Du bør ha sett flere filmer fra flesteparten av disse.

Mat
1. Du trenger ikke lage mat selv, men bør kunne forstå de mest kjente matrettene og kunne enkelt vite hva du får servert på en restaurant.
2. Du trenger ikke vite noe om sushi eller mer nylig populære matretter som for eksempel tapas, disse er kanskje bare midlertidige trender. Å være ekspert på en trend gjør deg ikke dannet. Entrecote vil imidlertid ikke forsvinne med det første.
3. Du bør kjenne til internasjonale mattrender, kan du mye om matretter man finner på restauranter over hele verden er du dannet. Kan du mye om eksempelvis borsj er wienerschnitzel er du matnerd, ikke dannet.

Visuell kunst
1. Du bør kjenne til grunntrekkene i historien til arkitektur, skulptur, maleri, juveler eller porselen.
2. Du bør ha en dypere forståelse for minst en av kunstartene.

Dans
1. Du bør kunne minst en dans, enten tango, vals, salsa eller cha-cha-cha.
2. Å kunne folkedans gjør deg desverre ikke dannet, ei heller å kunne danse disco.

Klær
1. Du bør ha en grunnleggende forståelse av hvordan sette sammen et sett med klær.
2. Du bør kunne unngå de vanlige feilene menn ofte gjør når de kler seg. Du bruker ikke tennissokker med dress eller drar genseren ned i buksa. Du går ikke med joggebukse på jobb med mindre det er en del av stillingsinstruksen.
3. Du må kunne knyte et slips.

Tale til konfirmantene

Jeg ble ikke spurt om holde tale til konfirmantene i år. Kanskje ikke så rart, siden jeg ikke driver med slikt. Men det betyr jo ikke at en ikke kan skrive i konfirmanttalesjangeren. Jeg fikk denne talen i hodet for en tid tilbake, og siden jeg skriver om de rareste ting, inkludert min egen oppdiktede religion kan det ikke gjøre så stor skade å skrive dette heller. Dette er hva jeg hadde snakket om dersom jeg hadde blitt spurt.

Kjære foreldre, kjære venner, kjære søsken. Kjære bøker.

Jeg burde kanskje kalt dere konfirmanter, og gratulert dere med dagen, og det skal jeg også gjøre, men aller først vil jeg snakke om bøkene jeg ser foran meg. Dere som sitter her. Dere som feirer denne dagen. Dere er bøker.

Foran meg sitter det bøker. Hver og en av dem er unike, og hver har sine morsomme fortellinger og episoder. Deres bøker har nettopp begynt å skrives.

Dette er kanskje ikke noe dere tenker på, men når man skriver biografier, får de første femten årene som regel ikke så stor plass. Når fortellingen om deg skrives vil de maksimalt sette av ti til tjue sider om dine første femten år. Dere er i begynnelsen av boken deres, men det er nå det begynner å bli spennende. Neste år vil avgjøre hvilken skole dere begynner på på videregående, de påfølgende årene vil avgjøre hvordan du skal bruke din tid resten av livet. Kanskje skal du jobbe? Kanskje skal du oppleve verden? Kanskjehar du allerede lagt opp den veien du skal gå?

Din bok skal fylles med fortellinger, fortellinger om kjærlighet, om sorg, om glede, om livet. Du vil oppleve episoder som du vil huske når du er åtti. Du vil oppleve at en person forteller deg noe som vil påvirke deg for resten av livet, og som vil tvinge forfatteren av din bok til å bla om til neste side og begynne på et nytt kapittel. Du vil oppleve at fortellingen fører deg dit du aldri visste at du ville komme.

Hvilke fortellinger ønsker du skal stå i din bok? Hva ønsker du å oppleve, og hva vil du gjøre for at dette skal bli realisert?

Vi humanister tror på mennesket, og blant annet betyr det en følgende, troen på at du kan, så langt det er mulig, kan velge din egen vei. Andre kan veilede, andre kan foreslå, men til sist står du som medforfatter i din egen bok.

Likevel er det en ting som du alltid må ha i mente når din fortelling skrives, du befinner deg også i andres bøker. Se rundt deg, se på alle dine medkonfirmanter, du befinner deg i alle deres bøker. For de fleste av dem er du bare nevnt i en bisetning. «Jeg ble konfirmert den xx/xx sammen med en rekke andre jevnaldrende.» For andre vil du ha en større plass, du vil kanskje få en side, kanskje mer, og igjen for andre vil du få en langt større plass. Du vil kanskje være den som gjør at forfatteren må bla om og begynne på ny side. Du vil kanskje være den som gjør at fortellingen til en annen tar en annen vending.

Vi humanister tror ikke på det guddommelige kall, men vi tror på det menneskelige kall. Litt for ofte nevner man hva humanister ikke tror på, og alt for sjelden hva man faktisk tror på. Desverre blir det alt for ofte redusert til den enkle setningen, Humanister tror på mennesket, en setning som både sier alt, og samtidig sier ingenting. Hva er det å tro på mennesket? Alle mennesker, eller bare de du møter i det daglige?

Slik jeg ser det må vi alle bli forlagsredaktører. Det et ikke bare din fortelling som skal fortelles, det er alles. Du er hovedpersonen i din egen fortelling, den skal du fylle med romantikk, med spenning, med opplevelser. Til nå har foreldre lagt mange føringer, men etterhvert har du blitt mer og mer selvstendig, og det er ikke mange år til du er voksen. Leseren blar spent om til neste side og venter på fortsettelsen. Hva vil de lese om der?

Samtidig må du også tenke på de andre fortellingene. Hvilken rolle spiller du i de andre bøkene som skrives i dette øyeblikket? Er du en som lagde vanskeligheter, eller er du en brydde seg om dem som hadde det vondt? Går vi på kino vet vi hvilken sjanger filmen befinner seg i, vi vet tidlig hvem som er helten og hvem som er skurken. I den virkelige verden er det ikke slik. Vi er av og til i en actionfilm, av og til i en komedie, av og til i en tragedie. Noen ganger er det bare de med rare briller og doktorgrad i filosofi, som bruker fine ord som eksistensialisme og ontologi som vil like filmen vår.

Vi har alle sett filmer hvor en liten gutt eller jente blir mobbet på skoleplassen. En gruppe elever samler seg rundt hovedpersonen, og en av elevene dytter til denne. Kanskje tar han brillene til stakkaren, kanskje slår han hovedpersonen slik at han begynner å blø neseblod.

Vi har alle sett slike scener, og vi hater dem. Vi hater dem fordi vi identitifiserer oss med hovedpersonen, men det betyr ikke at vi ikke går inn i rollen som mobberen eller som en av de som stiller seg i ring rundt.

Noe som har overrasket meg mest er hvordan mobbere kan se filmer om mobbing, høre historiene til dem som blir mobbet, bli sinte på deres vegne, og gå ut å mobbe videre. Dette skyldes ikke at de onde, men at de ikke har insett at de ikke bare befinner seg i sin egen film. At de ikke har sett at de også befinner seg i andres biografier. At de ikke har sett at deres handlinger kan ha en enorm påvirkning på et annet menneske. At bare en liten kommentar kan forandre et menneskes liv til det verre eller det bedre. At andre menneskers følelser er like mye verdt som dine.

Kjære venner. Kjære bøker. Kjære filmer. Kjære konfirmanter. Nå er du livssynsmyndig. Dine foreldre kan ikke si noe som helst om hvilket livssyn du kan tilhøre, på det området har du blitt voksen. Å være voksen betyr også å ta ansvar.

Det ansvaret håper jeg dere alle reflekterer over i tiden som kommer.

Gratulerer med dagen.

tirsdag 13. august 2013

Nestekjærlighet, toleranse, rasjonalitet og definisjonsmakt

Når en kirke forteller at de bygger på nestekjærlighet, ikke tro dem.
Når liberale sosiologistudenter forteller at det viktigste for dem er toleranse og likeverd, vær skeptisk.
Når en organisasjon forteller at de bygger på rasjonalitet må du ikke oppgi din egen når du  hører dette.

Når gruppe mennesker møtes i troen på at de sprer en abstraksjon, enten denne er kjærlighet, menneskeverd, likestilling, rasjonalitet eller brorskap, er det ikke dette de sprer, men sin egen definisjon. De er sterke tilhengere av å spre dette innenfor sine egne sterkt bevoktede grenser, men med en gang de møter noen utenfor grensene kan du forvente mistenkeliggjøring, hånlatter og skjellsord. Når en kirke påstår at for dem er nestekjærligheten viktig, sier de egentlig at det er de som bestemmer hva som kjennetegner nestekjærligheten.

I en kirke kan det snakkes ukentlig om nestekjærligheten de ønsker å vise sine medmennesker, og faller dine handlinger og tanker innenfor definisjonen kan det være godt å tilbringe tid med dem. Er du uteligger kan det hende du får mat av dem, er du Imidlertid, hva om du mister troen, eller oppdager at du er homofil? I slike tilfeller kan de nestekjærlige menneskene være de verste du kan tilbringe tid sammen med.

Det hender fra tid til annen at en og annen kontroversiell professor som har meninger om homofili, likestilling eller innvandrere blir invitert til å holde foredrag på et universitet, og umiddelbart kommer prostestene mot at slike mennesker får slippe til. Som regel har de som roper høyest toleranse og likeverd som sine verdier, og som regel er de også svært så åpne, så lenge mennesker befinner seg innenfor deres grenser. De som imidlertid er utenfor kan man nekte å vise toleranse og likeverd.

Det samme kan sies om rasjonelle organisasjoner, eller rettere sagt organisasjoner som setter rasjonaliteten i høysetet. Problemet er imidlertid at også disse har som regel strenge grenser mellom hva som ligger innenfor og hva som er utenfor. Er du utenfor er du en idiot, og da behøves ingen rasjonell diskusjon. Fovent nedlatende kommentarer og personangrep.

Jeg tror at det ligger noe dypt i mennesket som streber etter å fatte det abstrakte, å vite at du er på den rette siden, at du kjemper for de rette prinsipper. Da kan det være betryggende å vite at du har forstått verden på en måte som gir deg rett til å bryte dine egne prinsipper.

Å innrømme at du ikke vet hva nestekjærlighet er, at du ikke kjenner til hva som kjennetegner toleranse og at du ikke er i stand til å fullt forstå hva den rasjonelle tanke er kan være skremmende. Likevel kan det kanskje være mer fruktbart å innrømme sin ignoranse og forsøke å gjøre verden til et bedre sted basert på ens manglende forståelse.

mandag 12. august 2013

Hvordan bli kvitt skolegudstjenesten

Jeg stilte for noen dager et spørsmål på Twitter og Facebook om skolegudstjenesten i forbindelse med en bloggpost jeg holdt på å skrive, og fikk umiddelbart en hyggelig sms fra en av redaktørene i Vårt Land som spurte om jeg kunne legge den ut på siden deres. Det ville jeg selvsagt.

Jeg har skrevet om hvordan HEF bør legge om strategien i kampen mot skolegudstjenesten, og det inkluderer et par spark mot både meg selv, HEF, Humanistisk Ungdom og John Magne Lund.

Klikk deg over på Verdidebatt og les.

lørdag 10. august 2013

En liten tanke om hvorfor den offentlige debatt er så irrasjonell...

Dette var en tanke som slo meg nylig, og kanskje burde jeg utviklet den mer før jeg delte den med dere.

La oss starte med første premiss: De fleste mennesker er relativt fornuftige men på minst på ett område er alle irrasjonelle.

Verden er komplisert, mer komplisert enn en skarve menneskehjerne klarer å fatte. Å klare å fatte hele er en umulighet, og til tider er du nødt til å ta snarveier til det du anser som viten. Noen av forestillingene du holder ville falt i grus om du hadde forsøkt å studere det relativt objektivt, men du har ingen planer om å gjøre det i den nærmeste fremtid.

Når jeg skriver "alle", inkluderer jeg deg, kjære leser. Jeg inkluderer også meg selv. Hvis du spør meg om hvor jeg er irrasjonell svarer jeg at hadde jeg visst det hadde jeg gjort noe med det. Jeg kan bare anta at jeg også er irrasjonell, siden jeg har vært det tidligere og jeg observerer andre personers, hvis intellekt jeg beundrer, irrasjonalitet.

Andre premiss er følgende: Fornuften bidrar til å komplisere verden, og det hjelper en til å se at motparten også har gode argumenter.
Jeg vet ikke om denne trenger så mye utdypning, det holder vel å sitere Bertrand Russel.

The trouble with the world is that the stupid are cocksure and the intelligent are full of doubt.

Tredje premiss er følgende: Når vi velger hvordan vi vil engasjere oss i forsøket på å forbedre verden, følger vi hjertet, ikke hjernen.


Når hørte du sist en person si at leste alle partiprogrammene før valget, veide for og imot og deretter meldte seg inn i ett av dem? Mennesker som innrømmer at motparten har litt rett er ikke i gaten med plakater, skriver ikke leserinnlegg og starter ikke kamporganisasjoner.

Fjerde premiss er da: Når vi velger kampsaken vår velger vi som regel det feltet hvor vi ikke har fornuften til komplisere virkeligheten.

For min egen del er det ett område jeg ikke uttaler meg om, abort. Jeg har kritisert KrFs syn på abort der fostre unnfanget på grunn av voldtekt ikke er mennesker mens andre fostre er det. Jeg har også kritisert fastleger som tror de kan lure Gud ved å legge inn et ekstra ledd mellom dem og aborten, men dette har alltid vært på prinsippielt grunnlag. Jeg uttaler meg ellers aldri om abort. Hadde det vært folkeavstemning om temaet hadde jeg holdt meg hjemme, ikke fordi jeg er så smart, men fordi det er så komplisert. For de som skriver leserinnlegg er det derimot ikke komplisert, og det er også litt av problemet.

Konklusjonen blir da følgende: Den offentlige debatt er i sin natur irrasjonell fordi deltakerne har engasjert seg i de områdene hvor irrasjonaliteten står sterkest hos dem.

Hvorfor er det nesten bare sinnafeminister og gretne mannsaktivister, mennesker som representerer en marginal del av befolkningen, som uttaler seg i media om kjønn?
Hvorfor representerer regjeringen enten himmel eller helvete i den offentlige debatt?
Hvorfor er verden i leserbrevspaltene i avisen så svart- hvitt?
Fordi de som debatterer har valgt å engasjere på sitt irrasjonelle blindfelt. Muligens vil menneskehetens kollektive irrasjonalitet føre til en form for rasjonalitet, men jeg tviler.

Dette betyr selvsagt at om vi hadde bestemt at alle måtte trekke en lapp med et tema som de måtte sette seg inn i og komme frem til et standpunkt ville den offentlige debatt bli langt mer rasjonell.

Dette var uansett min lille deduksjon, og jeg er ikke sikker på om jeg er enig i den selv. Kommentarer mottas med takk.

tirsdag 6. august 2013

Ny bøker innkjøpt om jøder, ateister og ninjaer

Jeg har vært på ferie i Krakow og snoket i forskjellige bokhandler. Det var mye god litteratur å oppdrive, her er sommerens fangst. Siden vi tilbrakte mye tid i det jødiske kvarteret var det naturlig at mange av bøkene omhandler dem.

Religion for Atheists av Alain De Botton
Jeg har begynt på denne, og så langt er den glimrende. Forfatteren skriver blant annet om noe jeg forgjeves har forsøkt å banke inn i hodet på norske ateister, at man blir et bedre menneske av å lese helgenvitaer. Les den.



Ninja av John Man
Bok: Hei Kjetil. Jeg handler om ninjaer. Vil du kjøpe meg?
Kjetil: Kødder du? Selvfølgelig vil jeg kjøpe deg!



The Lost Messiah av John Freely

Jeg har hørt om denne messiasen fra det syttende århundret, så da jeg oppdaget at noen hadde skrevet bok om ham var det ingenting å tvile på.


Yiddish Civilization av Paul Kriwaczek
Det var visst et folk som snakket jiddish før, men nå har visst de forsvunnet. Den så spennende ut, så måtte sjekke den ut.

















Legendebøker
Jeg liker legender og forsøker gjerne å skaffe meg en legendesamling når jeg er i utlandet. (Hett tips til dere som er i utlandet og trenger å kjøpe gave til meg). Uansett, jeg fant flere bøker om polske og jødiske legender.








































I was Doctor Mengele's Assistant av Miklos Nyiszli
Tittelen sier vel sitt.


















KL Auschwitz seen by the SS
Flere bøker i en, inkludert selvbiografien til leirens kommandant, Rudolf Höss. Andre nzister skriver også om sine opplevelser. Denne er forhåpentligvis uhyre interessant.