onsdag 29. april 2015

Tre typer konspirasjonsteorier

Det er flere som har forsøkt å kategorisere konspirasjonsteorier i forskjellige grupper.

En mulig inndeling er i LIHOP og MIHOP, en annen er mellom partikulære konspirasjonsteorier, det vil si teorier avgrenset i tid og rom og såkalte superkonspirasjoner, som inkluderer alt, hele historien og alt vi ser rundt oss. Noen konspirasjonsteorier er knyttet til kjente personer, til organisasjoner eller til hendelser. Slik kan konspirasjonsteoriene deles inn, og jeg tenker senere å legge ut en post om arketypisk antisemittiske og antimuslimske konspirasjonsteorier og forklare forskjellene på disse.

Den inndelingen jeg ønsker å skrive om her er imidlertid en annen. Slik jeg ser det kan konspirasjonsteoriene deles inn i tre former, tertiære, sekundære og primære.


Tertiære konspirasjonsteorier

I denne gruppen finner vi de teoriene som er uuttalte, men som likevel må eksistere for å skape helhet i et syn.

I denne gruppen finner vi blant annet endel kreasjonister som hevder den andre termodynamiske lov gjør evolusjonsteorien umulig. Problemet med dette er imidlertid at fagekspertisen ikke er på lag med dem, de fleste som jobber både med nullte, første, andre og tredje termodynamiske lov ser ikke ut til å ha noen problemer med evolusjonsteorien, og det vil alltid være nærliggende å spørre om hvorfor vi skal høre på kreasjonisten og ikke på fysikerne. (Jeg har skrevet om kreasjonisme og konspirasjonsteorier her).

En naturlig konklusjon må være at fagfolket kjenner til disse innvendigene, men velger å tie. Det må være mange forskere som kjenner til sannheten, at jorden er 6000 år gammel og at evolusjonsteorien er  Dette er imidlertid en påstand som sjelden fremmes, den store vitenskapskonspirasjonen er ikke et tema som kreasjonister bruker mye tid på.  

Samtidig er det mange behandlere som tar avstand fra konspirasjonsteorier om Big Pharma, men som likevel sverger til alternative metoder. Likevel er det et problem at disse metodene verken anerkjennes av fagfolk eller myndigheter, et problem som bare kan løses ved å henvise til den store konspirasjonen. Denne konspirasjonen er likevel aldri tema.

Tertiære konspirasjonsteorier blir derfor det bindeleddet som behøves om deres syn skal bli helhetlig, men som likevel behandles som elefanten i rommet. De som tror på konspirasjonsteoriene i denne gruppen er mest sannsynlig kritisk til konspirasjonsteorier og ønsker ikke å identifiseres med de som betegnes som konspirasjonsteoretikere. Det er likevel ingen tvil om at de på en eller annen måte er nettopp det.

Sekundære konspirasjonsteorier

En sekundær konspirasjonsteori er en hypotese som blir fremmet som om en konspirasjon, men hvor konspirasjonen ikke er hovedbuskapet. Konspirasjonsteorien er et vedheng til det opprinnelige budskapet, som nissen på lasset.

Hva mener jeg med det?
Personer som tror på konspirasjonsteoriene om Big Pharma har som regel et annet budskap som de anser som viktigere. Vedkommende kan ønske å opplyse mennesker om sunt kosthold, om organisk jordbruk, om behovet for å benytte seg av "naturlige" helbredelsesmetoder.

Det samme gjelder konspirasjonsteorier om homofile som jobber utrettelig med å underminere den kristne kulturen. The Gay Agenda er igjen ikke hovedbudkapet, det er deres forståelse av den bibelske familien og ønskene om å styrke denne.

Holocaustfornektelse er i de fleste tilfeller også i denne kategorien. Å benekte holocaust er i de fleste tilfeller ikke målet per se, det er i stedet å hvitvaske nazismen eller å advare mot det de oppfatter som jødenes makt. Konspirasjonsteorien om Eurabia har også en slik sekundær karakter. Det primære fokuset er innvandringen og hatet mot muslimer spesielt, og eventuelle eurabiateorier er bare ment til å understøtte disse.

Antivaksinasjon er også en sekundær teori, hvor hovedfokuset er det de oppfatter som en "naturlig immunitet" og et sunt kosthold, og hvor konspirasjoner om vaksiner følger naturlig med deres primære syn.

De sekundære konspirasjonsteoriene er altså skapt for å tjene det primære målet.

Primære konspirasjonsteorier

Primære konspirasjonsteorier er de hypotesene hvor konspirasjonen er målet i seg selv, hvor budskapet er selve konspirasjonen.

De fleste som tror at at hemmelige organisasjoner styrer verden gjør ikke det fordi de har et produkt å selge, de gjør det fordi de tror det eksisterer hemmelige organisasjoner som styrer verden.

De fleste som tror at den amerikanske regjeringen stod bak terrorangrepet 11. september 2001 har heller ikke noen alternativ livsstil å tilby, fokuset ligger på selve angrepet og ikke på den alternative verdensordenen de ønsker å skape.

Konspirasjonsteoriene rundt månelandingen er også primære. Enkelte er av den oppfatningen at amerikanerne aldri landet på månen og at filmene fra måneoverflaten ble filmet i et studio. Disse teoriene har imidlertid intet annet mål enn å få NASA til å innrømme fusket. Konspirasjonsteorien tjener ingen andre mål enn å avsløre konspirasjonen.

Det vil selvsagt alltid være glidende overganger mellom primære og sekundære konspirasjonsteorier. Eksempelvis har det vært kjente aktivister mot krigen i Irak som etterhvert har blitt konspirasjonsteoretikere, og da får deres konspirasjonsteorier en sekundær funksjon. Samtidig vil det nok eksistere antivaksere som ikke er alternativister i den forstand at de ikke bruker alternativmedisin i stedet for vaksiner.

tirsdag 28. april 2015

6 eksempler på hvordan du kan være kompis i trafikken

Når jeg skriver dette er det med litt opparbeidet irritasjon over mine medtrafikkanter. Det er mange som ser på forkjørsretten sin som en plikt, noe som de nødt til å holde på. Slik er selvsagt ikke tilfelle, i mange tilfeller er kan du gjøre en stor innsats for å hjelpe til i trafikken.

Du ser en som skal inn på veien eller skifte fil. Det første du bør tenke på etter at du har registrert at du har forkjørsrett bør du stille deg spørsmålet, er det mulig å hjelpe vedkommende?

Vi bør alle ha et mål, det er at folk skal bruke minst mulig tid i trafikken. Ikke bare er det er miljøvennlig, det fører også til at folk får bedre tid til sine barn hjemme, og det kollektive stressnivået reduseres også. 

Da jeg var yngre samlet jeg en gang inn til et bistandsprosjekt, og det som gjorde dette ekstra motiverende var at Norad ga fire kroner for hver krone vi samlet inn. Fikk vi inn hundre kroner ble det altså fem hundre til prosjektet.

Det samme gjelder i trafikken. Vil du donere noen sekunder til et annet menneske for at de skal få et minutt mer tid med barna hjemme? Vil du donere noen få sekunder for at den kollektive arbeidsstyrken i Norge skal jobbe ett minutt lenger? Hvis du ikke vil, kan du slutte å lese nå, denne posten er ikke for deg. Derimot, om du ønsker å hjelpe dine medmennesker i trafikken, les videre.

Du kommer en bil som har vikeplikt for deg.

EKSEMPEL A


Det første du da bør se etter om du trenger å hjelpe. Sjekk bakspeilet. Er det trafikk bak? Er det ingen biler i speilet trenger du ikke gjøre noe annet enn å kjøre. I så fall kommer bilen inn snart uansett. Hold på forkjørsretten, det er også det den andre bilisten regner med at du kommer til å gjøre.


Som du ser av bildet er det ingen andre biler i nærheten og etter at du har passert er bilen på veien.




EKSEMPEL B

Det andre du må sjekke er om du kan hjelpe. Jeg har sett tilstrekkelige eksempler på folk som skal hjelpe meg inn i trafikken uten å se hele trafikkbilder. I eksempel B er det absolutt ingen mulighet til å hjelpe, siden det kommer folk i andre retningen. Om en bil i andre retningen stopper opp, er det selvsagt en mulighet, men så lenge det ikke skjer er det best å kjøre.

Men så er det andre eksempler hvor det kan være fornuftig å gi opp forkjørsretten.

EKSEMPEL C

Det er en luke mellom din bil og bilen foran, Ikke nok til å slippe noen inn, bare nesten. Om du bremser lett tidlig vil du kunne slippe inn bilen. Hvis du ikke gjør det kan bilen bli tvunget til å stå der lenge. Ved å donere bort noen få sekunder gir du den andre et minutt.
Du gir: 1-5 sekunder.
De får: flere minutter



EKSEMPEL D

Så langt ganske greit, men så kommer vi til bilde D. Her ser vi en som må krysse motgående felt. Du kommer i motsatt retning og det er endel biler bak deg. Problemet her er at det er mange biler som blir forsinket om den fremste bilen ikke får krysset feltet. Alle de andre bilene som skal videre må også stoppe opp. Dersom du gir noen få sekunder vil det koste deg (og muligens bilen bak) lite, men det kan være snakk om flere minutter for bilene i motgående kjørefelt.

Jeg har sett dette eksempelet ofte, En slik kø kan vokse seg kjempelang bare fordi det ikke er noen som er villig til å bremse noen sekunder.

Du gir: 1-5 sekunder
De får: 5-10 minutter


EKSEMPEL E

Så ett eksempel jeg har irritert meg over ofte, rett og slett fordi det ikke koster noe å bremse litt. En bil skal krysse veien, og i motgående felt er det kø. Uansett hvor fort du kjører, du kommer ikke frem raskere. Det er da det kan være på sin plass å slippe inn noen som skal andre veien.  På bildet koster det deg ingenting å være kompis.

Du gir: 0 sekunder
De får: (hvis det tar lang tid før køen løser seg opp) mange minutter


EKSEMPEL F


Eksempel F er også en situasjon hvor det kan være fornuftig å bremse. Grunnen er åpenbar, en buss kan transportere et titalls potensielle bilister. Er hvert sete opptatt vil en ett minutts venting medføre førti minutter lenger på veien. Og kommer bussen alltid for sent vil det medføre at færre vil ta den. Ønsker du å sitte lenge i kø om morgenen er det smarteste du gjør å la bussen vente.

Du gir: 1-5 sekunder
De får: 30 minutter til 2 timer


Hvis du er kompis i trafikken vinner vi alle.

mandag 13. april 2015

Tale til konfirmantene

Ingen spurte meg om å holde konfirmanttale i år, det gjør ikke noe, jeg kan skrive en her, så kan dere heller henvise konfirmantene til bloggen min.

Kjære konfirmanter

Dere har fått deres velfortjente diplomer og blomster, snart skal dere reise hjem og spise en god middag og høre mange flotte taler om hvor flinke dere har vært, om hvor skjønne barn dere var og hvor ansvarlige dere har blitt. Andre vil ta seg av den oppgaven,  derfor slipper jeg. Jeg ønsker i stedet å snakke om fortellinger.

For hundre år siden ble det født en guttebaby i Nord-Norge. Han var fra en fiskerfamilie, og ble tidlig tatt ut av å arbeide på farens sjark hvor han fanget utallige fisker. Han fant etterhvert en søt jente som han forelsket seg i, de giftet seg og fikk flere barn. Faren hans pensjonerte seg og han overtok båten. Etterhvert pensjonerte han seg selv og da hadde han fått flere barnebarn, noe som han satte veldig stor pris på.

For tjue år siden døde han i sykesengen, ved siden av stod hans kone, barna og barnebarna og presten snakket i begravelsen varmt om denne dyktige fiskeren, denne kjærlige ektemannen, faren og bestefaren. I dag er både kona og den eldste sønnen også gått samme vei, dattera hans ligger på det siste, men barnabarna er fortsatt her, og de har til og med gitt ham oldebarn.

Hva var navnet til denne fantastiske fortelleren? Hvor kan du kjøpe bøkene hans? Jeg aner ikke, han skrev ikke noe. Han leste ikke mye annet enn avisen, men han drømte. Han lekte med fortellinger, men de var likevel der i hodet, fortellinger. En fortelling handler om en fisker som faller ut av båten og havner i havfolkets rike. En annen om den vise kjempeblekkspruten som lever på bunnen av havet og som alle fiskene, krabbene og hvalene besøker for å få råd. En tredje historie handlet om dragen som levde på toppen av fjellet som terroriserte alle i bygda hvor fiskeren bodde. Det var mange fortellinger, noen om den jenta han aldri fikk, drømmer om hva barna skulle bli, drømmer om hvor verden ville gå.

Han hadde mange fortellinger, men han delte dem ikke med noen. Det trengte han heller ikke. Fortellingene lå der dypt i mennesket og de ble begravet med mennesket seks fot under jorden. Der ligger de trygt, som et monument over den menneskelige fantasi.

De av dere som skal begynne på almennfag vil merke noe spesielt når dere får stiloppgaver, dere skal gjøre det styggeste verbet det norske språket kan frembringe, dere skal "drøfte". Fantasiene skal bort, dere skal nå komme med saksopplysninger og legge frem argumenter og fylle den kjedeligste rollen til det voksne mennesket, å være saklig. Å tenke på trollmenn, på drager og bortgjemte skattene må du slutte med. Nå skal du gjøre d-ordet. Grøss.

Det er mennesker du møter hjemme, på skolen og fritidsklubben, det er fortellinger. Det er fortellinger, skjult i en menneskekropp. Fortellinger om drager, om dverger, om trollmenn, om kjærlighet, om mot. Det er en fortelling om en jente som skal begynne på medisin på universitetet, en annen som drømmer å bli tømrer, en tredje som drømmer å bli kunstner. Inni den kroppen som sitter ved siden av deg nå er det fullt a historier. Noen av fortellingene ønsker de også gjøre virkelige.

Hvordan behandler du de fortellingene møter? Hvordan behandler du det mennesket som står foran deg, den store sekken med fortellinger du møter? I en av de hellige skriftene dere sikkert har lært om i RLE-undervisningen står det at å drepe et menneske er som å drepe hele menneskeheten, men å redde et menneske er som å redde hele menneskeheten. La meg omformulere det litt. Når du mobber et annet menneske fordi den personen er annerledes er det som du river ut bøker av et annens persons bibliotek. Eller du står og kikker over ryggen når den andre skriver i bøkene. "Nei, ikke ta med den drømmen", du er for tykk til det. "Nei, stryk det, du er ikke flink nok". "Nei, for all del, ikke skriv det, slike drømmer er ikke for duster som deg". Snart er det ikke lenger deres bibliotek, det er bare en ansamling bøker hvor eieren har drømt det den trodde at andre ville at den skulle drømme. Det er for mange som ikke engang tør å gå inn i sitt bibliotek lenger, det er ikke lenger deres.

Hvert menneske er skattkammer av fortellinger, av drømmer og av håp. Det er også du. Du er som et bibliotek som stadig fylles opp av nye bøker. Noen bøker låner du til mange, noen til noen få, men de aller fleste får ingen andre lese enn bibliotekets eier. 

Å være menneske er å drømme. Å være menneske er å skape verdener. Å være menneske er å fylle sitt bibliotek med bøker. I Human-Etisk Forbund hyller vi det drømmende mennesket.
Vi hyller det mennesket som ser denne stolen og tenker "hm, hva som hadde skjedd om den kunne snakke?"
Vi hyller mennesket som ser en så flott ungdomsgjeng som er her og tenker, "hm, hvordan hadde verden sett ut om alle disse hadde fått lov til å følge sine drømmer?"
Vi hyller mennesket som kommer til en krig og tenker "hmm, lurer på hvordan dette landet hadde sett ut om det hadde vært fred?"

Kjære konfirmanter, jeg har et ønske til dere. Bygg opp dere deres biblioteker av all verdens ideer, men alltid sørg for at du ikke hindrer dine medmennesker å bygge sine. Kjære konfirmanter, kjære biblioteker, kjære skattekamre, gratulerer med dagen.

Skapelsen av verden

Det er så tomt her inne.
Det er det.
Jeg ser ikke noe annet vegger her.
Vi burde skape noe.
Ja, det burde vi.
Hva skal vi skape?
Hm, jeg er sliten, jeg vil sitte ned.
Da skaper vi to stoler.
Det gjør vi.
Da sitter vi godt. Er det noe mer vi trenger?
Jeg er tørst, jeg kunne tenke meg en kopp te.
Jeg også, da skaper vi oss to kopper te. Med sukker?
Med sukker.
Med melk?
Neitakk, jeg tar den uten.
Hva trenger vi da?
Vi trenger noe se på.
Det er riktig. Vi skaper noen malerier som vil kan betrakte.
Det gjør vi.
Men hva skal vi gjøre da?
Vi kan jo sitte her kose oss på stolene våre, drikke teen vår og nyte bildene.
Men vil vi ikke mer?
Jo, jeg vil.
Jeg også.
Er det noe utenfor rommet?
Ingenting, vi har ikke skapt noe der.
Da må vi gjøre.
Hva skal vi skape?
Et hus som dette rommet befinner seg i.
Ja, det gjør vi.
Og så skaper vi mennesker som bor i huset.
Det gjør vi.
Så må vi skape et landsby som huset befinner seg i.
Helt enig.
Så må vi skape et fjell som landsbyen er ved foten av.
Så må vi skape en drage,
En drage? Hvorfor det?
Fordi jeg liker drager.
Ok, hva slags drage?
En snill drage, en som sitter på toppen av fjellet og beskytter landsbyen, men som har blitt gammel og ikke kan fly lenger.
En snill drage er jeg med på. Hva mer?
En helt.
Han skaper vi.
Og en heltinne.
Også en heltinne.
Hmm, da er jeg tom for ideer.
Jeg også, la oss drikke litt te i mellomtiden.
Teen smaker godt.
Selvsagt, det er jo vi som har skapt den.
Men jeg fikk en ide.
Hva da?
La oss skape en trollmann.
Hvorfor trollmann?
Fordi de har mulighet til å skape, slik vi skaper.
En god trollmann?
En ond trollmann.
Da har vi skapt den onde trollmannen. Hva mer?
Trollmannen forhekser de omkringliggende landsbyene og skaper en hær som skal legge under seg hele verden.
Men vi har jo ikke skapt de landsbyene ennå!
De skaper vi dem nå.
Og så skal hæren true å ta landsbyen til vår helt og vår heltinne.
Gjort, jeg kan allerede høre fottrinnene til tusenvis av føtter.
Skal vi gå ut å se på dem?
Ikke ennå, vi har mye mer å skape først.
Hva da?
Heltinnen og helten må rømme, de må må krysse noen store fjell.
Skapt!
De må møte en dvergefamilie som hjelper dem videre og gir dem sverd og bue.
Også skapt.
Så må vi skape monstre som holder på å spise dem i sumpen.
Hvilken sump, vi har ikke skapt noen sump.
Vi har det nå.
Så må vi skape en pil av sølv som er gjemt langt inne i et fjell.
Hvorfor det?
Det er det eneste som kan ta livet av trollmannen.
Den er skapt. Hva mer?
Vi må skape fjellets voktere, de som passer inngangen til fjellet og gi dem tre gåter.
Hvorfor det?
Fordi de kommer ikke inn i fjellet uten å ha løst de tre gåtene.
Det var smart. Hva mer?
Et troll.
Skapt.
Vertshus, hvor helten og heltinnen kan sove.
Det er skapt. 
Store landskap som de må passere.
Skapt.
Mørke skoger fulle av skumle vesener.
Det er skapt.
Gode trollmenn som hjelper heltene våre videre.
Det er skapt.
Hørte du det?
Ja, hva var det?
Jeg vil tippe at det var trollmannen som brakte lyn og torden og over landsbyen.
Det var det nok. Nå må våre helter rømme snart.
Er det ikke fantastisk?
Hva da?
For fem minutter eksisterte ikke trollmannen, heltene, dragen eller noe av det som befinner seg utenfor dette rommet. Ikke engang maleriene som henger på veggene her var til. Vi har har skapt alt.
Og heller ikke teen som vi drikker på.
Det er riktig. Den smakte godt.
Skal vi gå ut av rommet og se hva vi skapt?
Snart. Jeg har litt te igjen.
Jeg også. Den smakte virkelig godt. 

søndag 12. april 2015

Mitt møte med Simon Stylitten

Jeg var som vanlig sent ute, og Simon satt allerede og ventet på meg. Han satt pent antrukket i lys dress, skjegget fra 37 år på stylitten var borte og han så ut som en distingvert eldre herre. Han hadde bestilt sin kaffe og kikket i et av bladene han måtte ha funnet under kafebordet. Jeg bestilte som vanlig en Cafe Latte og baristaen lovet å servere den ved bordet.


- Hei Simon, lenge siden sist, sa jeg og smilte da jeg satte meg ned. 

Han nikket tilbake og la bladet han leste på bordet.
- Hei. Hyggelig at du ville møte meg.
- Det er alltid en glede, sa jeg, selv om det har var vært lenge siden.
- Jeg hører at du har møtt noen av våre felles venner i de siste?
- Det har jeg, Jeg har møtt både døden og Jesus. Og så har jeg pratet med den ikkeeksisterende person. Det var veldig hyggelig.
- Det tror jeg på. Jeg savner de lange samtalene vi hadde tidligere.
- Det gjør jeg også, sa jeg, men det var vel ikke for å mimre du sendte melding til meg og spurte om jeg ville ha en kaffe?

Simon Stylitten smilte.
- Joda, det også, men jeg det var også andre grunner til at jeg ville at vi skulle prate. Det har kommet meg for øre at du ikke lenger tror. 

Jeg nikket. Jeg hadde antatt at det var grunnen til at Simon hadde sendt en sms.
- Jo, det stemmer. Jeg tror ikke lenger. Er det Jesus som har fortalt det?
- Faktisk ikke, Jesus gjengir ikke samtaler han hatt i fortrolighet. Det var døden som fortalte det.
- Gjør det deg trist at jeg ikke tror lenger?, spurte jeg.
- Jeg må innrømme det. Eller, jeg kan ikke helt forstå det.
- Hvorfor ikke?
- Fordi jeg ikke tvilte selv. Jeg opplevde mye fristelse, det er riktig nok, men jeg tvilte ikke på Jesus eller Gud. Hvis jeg tvilte på noen var det på meg selv.
- På hvilken måte da?
- Satan sendte så mange demoner, det var vanskelig å la være å bli forledet. Jeg må lukke øyne og sinnet for alle fristelser, både ytre og indre.
- Ser du noe til Satan for tiden, forresten?, spurte jeg.
- Ikke så mye, jeg møtte ham på bussen forleden og vi pratet litt om gamle dager. Dessverre gikk han av etter bare noen stopp og vi fikk noen skikkelig prat. Men tilbake til deg, Kjetil, sa Simon. Det jeg ikke kan forstå er hvordan du kunne slutte å tro når jeg ikke gjorde det. Det var andre som har opplevd langt verre ting enn det du har, likevel tror de den dag i dag og du gjør det ikke. Det forstår jeg ikke. Det er så mange som har grunn til å tvile, meg selv inkludert, og vi gjør det ikke. Med hvilken rett føler du at du har rett til det?
- Med hvilken rett? Har vi ikke alle rett til å tro eller å ikke på Jesus?
- Selvsagt har du rett til det, men det er kanskje dette jeg har mest å utsette på det vestlige samfunnet.

Jeg hadde ikke sett Simon så engasjert før, han snakket med armene og jeg kunne se indignasjonen i ansiktet.
- Dette er problemet med det moderne vestlige mennesket, de krever at Gud er en butler, en som alltid er der for dem. De sitter der som Wooster og forventer at Gud Jeeves skal komme med en drink til dem og redde dem ut av enhver knipe som de skulle havne i. Du mistet din far alt for tidlig, og derfor føles Gud fjern? Hva med de som vokser opp uten foreldre? Hva med dem som vokser opp i krigssoner? Det moderne mennesket er nærmest som emosjonelle aristokrater å regne. Er frokosten servert ti minutter for sent får kokka sparken, må det moderne gå gjennom en personlig krise kastes Gud ut av hjertet. Og dette i en tid hvor man hyller individualiteten og det personlige ansvaret for eget liv! Det er til å le av.

Simon stoppet og snakke, og jeg la merke til at det var blitt stille i hele kafeen, alle lyttet til oss. Baristaen kom med latten min og jeg så at han i noen sekunder lurte på om han skulle be Simon dempe seg, men Simon smilte unnskyldende og baristaen gikk tilbake.

- Jeg hører deg, Simon, sa jeg, men det er kanskje noe du har glemt.
- Hva er i så fall det?
- En person som lever hele livet sitt liv i sorg og fattigdom har ingen annen mulighet enn å tro, ikke nødvendigvis fordi Gud er så nær men fordi alt annet er så fjernt. De har bare en mulighet, å tro på at alt det de rike og lykkelige opplever i dette livet skal de få flerfoldige ganger i det neste. De tror fordi de ikke kan noe annet. Og så har vi din situasjon.
- Hva med min situasjon?, spurte Simon.
- Jeg håper du ikke har noe imot at jeg nevner det, men du brukte altså 37 år på en stein. Hva om du etter noen år skulle ombestemme deg og innse at Jesus likevel ikke stod opp igjen fra de døde? Da ville du jo ha kastet bort en stor del av ditt liv.
- Så du tror at det var grunnen til at jeg ble der oppe i så mange år?
- Ja, nei, jeg vet ikke. Men jeg tror at argumentet om at det vestlige mennesket er så dekadent at det avviser Gud ikke holder. Det er mer komplisert enn det. 
- Selvsagt er det mer komplisert, men ser du ikke parallellen til det gamle testamentet?
- På hvilken måte?, spurte jeg.
- Det er et mønster som gjentas om du leser fra Samuel til Krønikebøkene, folket tror på Gud, de får det bedre, folk glemmer Gud, det går dårligere, de vender seg til Gud igjen og de får det bedre igjen. Så fortsetter syklusen. Bibelen er ganske klar på dette punktet. Det er nesten ikke noe annet å forvente i et land som Norge.
- Så du mener at jeg ikke tror fordi jeg har det for godt materielt?
- Det har jeg ikke sagt, men det bidro nok litt.
Simon smilte og fortsatte.
- Du skulle vært med meg opp på steinen i 37 år, kanskje du også hadde sett annerledes på det.
- Kanskje, medga jeg, men kanskje hadde jeg ikke hatt samme friheten til å reflektere over Guds eksistens.
- Ikke? Tror du ikke jeg reflekterte over dette da demonene herjet som verst? 
- Joda, det tror jeg, men tror du ikke hjernen står friere til å tenke når man har det materielt godt?
- Det avhenger, sa Simon.
- På hva da?
- Det avhenger av hva man fyller livet med.
- Hva fylte jeg livet mitt med?
- Det vet kanskje du selv.

Jeg merket at jeg ble irritert av insinuasjonen, og hevet stemmen.
- Så du tror at jeg fylte livet med mer synd og umoral enn alle de andre jeg gikk i bedehuset med, eller for den saks skyld de jeg studerte med?
- Nei, det sa jeg ikke, innskjøt Simon. Jeg mener imidlertid at hvis du hadde hatt en annen holdning, kanskje du ville vært en kristen i dag?
- Det er selvsagt mulig, men det er det umulig å si noe om.
- Men jeg vil ikke krangle med deg, jeg ville bare se om det står fint til med deg.
- Joda, sa jeg, det går fint.
- Så fint, sa Simon og smilte.

Vi fortsatte å prate om løst og fast i en stund til, før han måtte videre. Jeg ble sittende en stund til etter han hadde gått og tenkte over det han hadde sagt.


torsdag 9. april 2015

Harlans dilemma - diskriminering av religion?

Jeg tenkte engang å skrive en lengre post om religion, diskriminering og lovverket, men inntil det skjer tenkte jeg å dele med dere et dilemma jeg har brukt mye tid på den siste tiden. Dette dilemmaet er fra en høyesterettsdom fra 1963 i USA, Sherbert v. Verner.

Bakgrunnen for saken var adventisten Adell Sherbert som hadde mistet jobben da fabrikken hvor hun jobbet gikk fra en femdagers arbeidsuke til å inkludere lørdagen som arbeidsdag. På arbeidskontoret søkte hun om arbeidsledighetstrygd, men da  hun nektet å ta imot tilbud om jobb som inkluderte arbeid på lørdager fikk hun ikke økonomisk hjelp.

Saken havnet i rettsvesenet og endte som sagt opp i høyesterett, hvor syv av dommerne mot to ga henne medhold. Rettsaken er blant de viktigste høyesterettsdommer i USA, siden den skapte en presedens om religionens plass i samfunnet frem til 1990.

Jeg skal likevel ikke bruke så mye tid på de syv dommerne som støttet Sherbert, men heller fokusere på dissenteren John Marshall Harlan. I begunnelsen på hvorfor han ikke kunne støtte flertallet skriver han:

The meaning of today's holding, as already noted, is that the State must furnish unemployment benefits to one who is unavailable for work if the unavailability stems from the exercise of religious convictions. The State, in other words, must single out for financial assistance those whose behavior is religiously motivated, even though it denies such assistance to others whose identical behavior (in this case, inability to work on Saturdays) is not religiously motivated.

Denne invendingen kaller jeg da Harlans dilemma, og han viser at det er umulig å kombinere likebehandling og religiøs toleranse. For ved å respektere religionen, diskriminerer du da ikke de som ikke har en religion?

Tenk deg følgende eksempel. Det kommer inn fire jobbsøkere på arbeidskontoret.
  • Den første forteller at han alltid møter kameratene på fredagskvelden på puben, og de nyter både ett og to glass til de sene nattetimer. Han vil ikke være i stand til å jobbe på lørdagsmorgenen.
  • Den andre forteller at hun ikke kan jobbe på lørdager siden hun er med i en sekulær forening hvor alle møter er på denne ukedagen. Møter hun ikke kan hun miste medlemsskapet.
  • En fraskilt far møter behandleren etterpå, han forteller at han møter sine barn hver lørdag, og det er den eneste muligheten i uken han har til å se dem.
  • Den siste personen er en adventist som ikke kan jobbe på lørdager grunnet religiøse overbevisninger.

Utfra Sherbert-dommen må altså behandleren nekte stønad til de tre første, men innvilge hjelp til den siste. På hvilken måte kan man kalle det rettferdig? Kan ikke en forening være vel så viktig i et mennskes liv som en tro? Og er ikke kontakt med barn like viktig, ja ofte langt viktigere enn religiøse følelser?

Men om du nekter adventisten dagpenger, er ikke det et angrep på religionsfriheten? Men igjen, om din politiske overbevisning ikke gir deg fri fra lørdagsjobbing, hvorfor skal da din religiøse gjøre det? Og hva med humanetikere, har de færre rettigheter enn adventister? Har pinsevenner færre rettigheter enn adeventister? Hva om pastoren din sier at det greit at du kan jobbe på helligdager, mens du sier nei, spiller det inn i avgjørelsen? Og hva om noen av tullereligionene innfører regler som forbyr dem å arbeide på visse tider av døgnet, må arbeidskontoret ta hensyn til det?

Spørsmålsstillingen er også aktuell i Norge, men her har Nav valgt en annen løsning enn amerikansk høyesterett, adventister har her mistet dagpenger.

Likevel finnes det ingen ideell løsning her, fordi uansett hvordan du dømmer er du tvunget til å diskriminere en eller annen. Jeg må innrømme at jeg heller mer i retning av NAVs og Harlans holdning, men jeg har ingen problemer med å innrømme at det er problematiske sider ved denne.