tirsdag 28. juli 2015

Noen svar på forrige post - Har Jesus eksistert?


I går la jeg ut en post som traff en nerve i det miljøet jeg nettopp kritiserte, så det kom en haug med svar i forskjellige fora. I tillegg har jeg diskutert dette før, så her er noen av de vanligste innvendingene.

Hvilken relevanse har det om det var en Jesus når han ikke var Guds sønn? Hvorfor skal jeg bry meg om Jesus når han ikke utførte noen mirakler?

Jeg synes egentlig det spørsmålet er rart. Om du ikke synes det er relevant, hvorfor deltar du da i debatten? Går du på forelesninger i fag du ikke studerer og spør: "Jeg går på grunnfag i filosofi og du underviser i kjemi. Hvilken relevanse har dette?"

Det er mange som er interessert i den historiske Jesus, og som dermed ønsker å finne ut mest mulig om denne personen. Derfor er det interessant. Om du synes dette ikke er interessant, så deltar du rett og slett ikke. Ok?

Bibelens forfattere er ikke nøytrale

Det stemmer, men her har du et langt strengere krav til historisk kildekritikk enn mange historikere. Cæsar skrev sine annaler som en eneste lang glorifisering av egen person. Det betyr ikke at mye av det som står i dem har en rot i sannheten. At poetene hevder at Ramses den andre drepte flere tusen alene i slag med nesten guddommelige krefter mot hettitterne betyr ikke at dette slaget ikke fant sted. Det gjorde det så absolutt. Det betyr bare at vi bør ta mye av det egyperne skrev med en klype salt.

Det er derfor vi som kildekritikere bruker tid på å lese gjennom linjene. Å avvise en tekst bare fordi den har overnaturlige elementer viser imidlertid hvor lite du kan om historie.

Det er de som hevder at han var en virkelig person som har bevisbyrden

I utgangspunktet er det slik at den som fremmer en påstand har bevisbyrden, og det er riktig. Ekstraordinære påstander krever ekstraordinære bevis er en annen yndet tese hos skeptikere, og det er også riktig. Men så er det en annen regel som sier at når vi leser en tekst så er utgangspunktet at vi tror på forfatteren inntil vi har gode grunner til å tvile på sannhetsgehalten.

At Jesus har levd er ingen ekstraordinær påstand, og vi har etter antikk standard god dokumentasjon på hans eksistens.

Vi har minst tre uavhengige kilder:
Paulus, som forteller at han møtte flere av disiplene
Markus, som Lukas og Matteus delvis bygget på
Johannes, som ikke hadde lest noen av de andre evangeliene og likevel gjengir mange av de samme fortellingene
Så kan vi selvsagt trekke inn L, M og Q, men det er også irrelevant.
(Jeg nevner ikke Tacitus og Josefus, da sporer bare diskusjonen av.)

Så vil jeg legge til at historiebøker er smekkfulle av anekdoter hvor vi bare har en kilde. Da er situasjonen den at vi må velge å tro på det folk forteller eller å kutte ned på hva vi vet til et minimum. Historiefaget er ikke som fysikk, du kan ikke repetere et eksperiment og se om du får samme resultat. 

Paulus skrev at han ikke hadde fått sine åpenbaringer fra noe menneske men fra Jesus (sjekk Galaterne 1, 11-12) (For jeg kunngjør for dere, søsken: Det evangeliet jeg har forkynt, er ikke menneskeverk. Jeg har heller ikke mottatt eller lært det av noe menneske; nei, det var Jesus Kristus som åpenbarte seg for meg. ) Dette tyder på at Paulus ikke ser på Jesus som et menneske, men som en slags gudevesen.

At Jesus var sett på som mer enn et mennesket bør være åpenbart, og "noe menneske" bør tolkes som at han ikke har dette fra Peter, Johannes, Jakob eller de andre vanlige menneskene, men av Jesus, som ikke var et vanlig menneske. Men siden vi er i galaterbrevet, la oss lese litt videre. I kapittel 4,4 står det tydelig at han var et menneske, at han var født av en kvinne.  I 2,19 står det tydelig at Paulus "var korsfestet med Kristus", noe som var merkelig å skrive om en ånd som aldri hadde eksistert.

Og mens vi er inne på temaet, om Jesus bare fremstilles som en ånd, hvorfor har han da fått et vanlig jødisk navn? Om jeg skulle finne opp en ny religion og gi ånden som åpenbarer seg for meg et navn, ville ikke "Knut" vært det første som falt meg inn. Jeg hadde kalt ham "Malgion", "Arotium", "Eluaptidon" eller noe lignende guddommelig.

Paulus kjente ikke til noe av det Jesus gjorde mens han var i live
Før jeg svarer på det, kan du svare meg på følgende: Hvorfor skrev Paulus brevene? Du vet vel det? For du hadde ikke påstått at han burde nevnt dette ellers?

Les et brev du har fått fra en slektning, legg merke til hvor lite den slektningen vet om deg og din familie(for vi må jo anta at det de ikke nevner kjenner de ikke til?) Og hva med de som bare nevnes i bisetninger, er ikke virkelige mennesker eller ånder. Det står ikke noe om at de er mennesker...

Og samtidig er ikke dette brev der han forsøker å gjengi hele Jesu historie, det er forsøk på å løse problemer i menigheten. Ingen i menighetene tvilte på at Jesus hadde eksistert, så hvorfor kaste bort spalteplass på det?

Den logiske feilslutningen du forsøker deg på er det som kalles "Argument fra stillhet", noe som går ut på at dersom noen ikke sier noe om et tema så vet de heller ikke om det. Problemet er at det ikke var for å fortelle historier Paulus skrev, da kan vi heller ikke regne med at han nevner det.

Brevene til Paulus ble forandret i ettertid for å få Jesus til å bli en historisk person

Gitt at det stemmer, hvordan kan du da vite hva som stod i dem? Da må du presentere bevis for at de originale brevene innholdt formuleringer som støtter din posisjon. Her har altså du bevisbyrden.

Hvordan skal jeg kunne det, de originale brevene er jo tapt!
Så hvordan vet du at de er forandret? Sammenligner du de vi har med de som vi ikke har? Hvilken guddommelig innsikt er det du har som gjør deg i stand til dette?

Det finnes ingen bevis for at han gikk på vannet/ gjorde vann til vin/ stod opp igjen fra de døde
Korrekt, men det er irrelevant. Her snakker vi om den historiske Jesus, ikke den guddommelige. Det er to forskjellige tilnærminger.
Studerer man Muhammed spør man seg ikke OM han fikk Koranen fra engelen Gabriel, man spør seg heller fra hvilken tid de forskjellige surene er fra. Det samme gjelder Joseph Smith, Buddha eller for den saks skyld alle som på en eller annen måte hevdet noe overnaturlig. Historikeren forholder seg kun til den materielle verden. Ingenting overnaturlig er tillatt i historiefaget.

Det betyr imidlertid ikke at miraklene IKKE skjer, bare at som historiker på søken etter den historiske Jesus kan du ikke forholde deg til dem.

Ken Miller brukte et eksempel i Kitzmillersaken for å illustrere dette. På spørsmålet: "So supernatural causation is not considered part of science?", svarte han følgende.

"Yeah. I hesitate to beg the patience of the Court with this, but being a Boston Red Sox fan, I can't resist it. One might say, for example, that the reason the Boston Red Sox were able to come back from three games down against the New York Yankees was because God was tired of George Steinbrenner and wanted to see the Red Sox win.

In my part of the country, you'd be surprised how many people think that's a perfectly reasonable explanation for what happened last year. And you know what, it might be true, but it certainly is not science, it's not scientific, and it's certainly not something we contest. So, yes, those rules certainly apply."

Som sagt, det er selvsagt mulig at alle hellige menn og kvinner har utført alle de mirakler som deres tilhengere tillegger dem, men det er verken biologens, fysikeren eller historikerens oppgave å forholde seg til disse. La meg si det på en annen måte, man kan studere den historiske snåsamannen uten å trekke inn mirakler. Det blir selvsagt en annen historie enn den du finner i bøkene om ham, men du kan ikke nekte for at den historiske snåsamannen og den helbredende snåsamannen bygger på samme virkelige person.

Dette kritikken gjelder forøvrig også kristne, om du skal forsøke å argumentere at Jesus var en historisk person bør du styre unna miraklene. Ordet "historisk" forbyr deg å gå inn på den problematikken.

Men uten miraklene er jo Jesus bare en vanlig mann!

Og så? Hva har det med forskningen på den historiske Jesus? Synes du debatten om den historiske Jesus er uinteressant, så holder du deg unna.

Hvorfor finnes det ingen dokumenter om Jesus fra denne tiden? Hvorfor finnes det ikke i tekster der korsfestelsen står nedskrevet?

Skulle det finnes? Hvor mange andre korsfestelser kan du finne dokumentasjon på fra denne tiden? La meg ta et eksempel, fra Hannibal har vi bare ett lite avsnitt som ikke engang nevner navnet hans fra hans levetid. Og Hannibal var den eneste romerne snakket om i flere år, å reise rundt i Italia med en kjempehær i flere år burde vel legge spor etter seg i datidens tekster. Imidlertid har vi som sagt nesten ingenting. Først tretti år etter hans død kommer den første biografien. Og du krever altså flere dokumenter om Jesus, en tømrer fra en liten fiskerlandsby i nord, en person som veldig få la merke til? I så fall krever jeg et bibliotek om Hannibal.

Men før du svarer på dette kan du godt sende meg linker til domkumenter som nevner disse andre korsfestelsene som romerne utførte. Jeg gleder meg til å lese dem.

Det finnes ikke arkeologiske bevis for at Jesus hadde eksistert

Tenk over hva du sier. Hva skulle de bevisene i så fall vært? En kjortel med en navnelapp hvor det står "Jesus"? Hvordan skal du finne arkeologiske bevis for Jesus?

Det var alle spørsmålene jeg kom på i farten, men jeg mistenker at det vil dukke opp flere.

mandag 27. juli 2015

Jesusmytisisme - ateismens kreasjonisme

Anmerkning: Denne teksten er en kritikk av både ateister, hedninger, skeptikere og humanetikere, men for å spare plass og gjøre teksten mer leseverdig bruker jeg betegnelsen "ateist" på alle disse. Når du leser "ateistmiljøet", tenk på de ovenevnte grupper.

Anmerkning nr2: Det mangler en og annen link, dette skyldes at jeg er på ferie i utlandet og bare har med iPad. Jeg vil oppdatere artikkelen når jeg kommer tilbake.

Da jeg satte meg ned for å skrive denne posten, var det en helt annen jeg hadde i tankene. Jeg tenkte først å skrive en sammenligning mellom kreasjonisme, alternativbehandling og det som omtales som jesusmytisisme, men så innså jeg at jeg var nødt til å bruke hele teksten på sistnevnte.

Jesusmytisime er hypotesen om at det aldri har eksistert en historisk person bak den personen som er beskrevet i det nye testamentet. Denne hypotesen er utbredt i enkelte konspirasjonsmiljøer, men, interessant nok også i ateistmiljøet.

Min påstand er at mytisisme er ateistene antivitenskaplige blindsone, noe som er spres i et lekmannsmiljøer, en hypotese som blir finansiert av lekmenn og som lever sitt eget liv utenfor vitenskapelige journaler og fakulteter.

Jeg forsøker ikke her å fortelle hvorfor mytisisme er galt, mange av argumentene må jeg innrømme går langt over hodet mitt, men her er jeg på trygg grunn, jeg følger normalvitenskapen. Mange andre skeptikere og ateister har derimot valgt et standpunkt som på mange måter kan sammenlignes med kreasjonisme og klimafornektelse.

Jeg skal som sagt ikke argumentere, siden mine argumenter kan kontres med andre, men jeg vil heller få ateistene til å tenke over hva de bygger sine argumenter på. Så la oss i den sammenhengen se på hvordan normalvitenskapen er bygget opp.

Pyramiden vs empire state building

Forskjellen mellom normalvitenskapen og det som faller utenfor kan også illustreres ved å tenke seg forskjellen på en pyramide og en skyskraper, i mitt eksempel Empire state building. Normalvitenskapen er organsert som det førstnevnte. Vi har på toppen fagets elite, de som samler inn nobelpriser (om faget har en slik), de som skriver de bøkene som regnes som autoritative og de som kan ta seg godt betalt for hvert foredrag de holder. Under dem har vi de nasjonale autoritetene, etterfulgt av andre professorer, førsteamanuensiser og nedover. Selv med en skarve doktorgrad er du som regel et godt stykke ned på på pyramiden, klumpet sammen med mange andre godt beleste mennesker. Skriver du en bok innen normalvitenskapen er det som regel ikke årets nyhet, og du kan ikke regne med å si opp jobben med den første royaltysjekken.

Det er en balanse i systemet, den store massen av doktorander, postdoktorer, og universistetsansatte holder systemet oppe. Ingen er uunnværlige, men alle gjør sin lille del for å føre vitenskapen videre.

Motstykket er imidlertid en i beste fall spiss som en skyskraper. Det er selvsagt mulig at de kan skilte med en tilsvarende autoritet som normalvitenskapen, men under dem er det ganske tynt. Har du et hovedfag i det som på engelsk kalles "fringe theory" er du som regel en autoritet og kan tjene gode penger på både bøker og foredrag.

Denne Empire State Building- organiseringer gjelder for de fleste områder av motkunnskapen. Vitamintilhengere kan vise til en nobelprisvinner, Linus Paulings, men under ham er det ikke hundretall professorer med relevant akademisk bagasje. Om du fornekter forbindelsen mellom HIV og AIDS kan du trekke frem en av kreftforskningens store helter, Peter Duesberg, men under ham er det igjen ikke mange som har sett innsiden av et universitet.

Dette gjør også at du raskt kan klatre i den akademiske verden som befinner seg utenfor normalvitenskapen. Har du en mastergrad i homeopati er du umiddelbart en av Norges fremste autoriteter, og skulle du ta en doktorgrad i tillegg kan du legge en ekstra null på giroen når du holder foredrag.

Kreasjonismen har sine professorer. Noen har studert matematikk, andre biokjemi, andre filosofi og historie, men sammenlignet med dem som aksepterer evolusjonen er det veldig få. Da kreasjonister publiserte en liste over akademikere som betvilte evolusjonen svarte NSCE med underskriftsaksjonen Project Steve, hvor du bare kunne skrive under om du het en variant av Steve (dvs Stephen, Stephanie, Esteban etc.). På tross av disse begrensningene slo imidlertid sistnevnte kreasjonistene i antall underskrifter.

Noe lignende gjelder jesusmytikerne. Hvis du vil henvise til en mytiker med god akademisk ballast er Robert Price det naturlige valget, blant annet fordi han, meg bekjent, er den eneste teologiprofessoren som tror på dette. Imidlertid er han på ingen måte en stjerne i faget, han er ansatt ved Centre for Inquiry og Johnny Colemon Theological Seminary, ikke ved Harvard eller Oxford.

Under ham er det imidlertid tynt. Richard Carrier, som ofte nevnes i denne sammenhengen, og han har riktignok en doktorgrad, men det er omtrent alt. Den graden fikk han forøvrig finansiert gjennom en innsamlingsaksjon fra bloggleserne, noe som selvsagt kan ha lagt føringer for hans konklusjoner. I tillegg til dette har han svært få artikler publisert, men han foretrekker å skrive bøker på nærmere 700 sider. Bedre stilt er det ikke med R.G. Price og David Fitzgerald, begge føler at selvpubliseringsforlaget Lulu er det beste middelet til å spre sitt budskap. En annen som tror på dette er Raphael Lataster, med den fantastiske tittelen "professional secular PhD researcher", en tittel som i følge et googlesøk ikke brukes av andre enn ham. Han er heller ingen autoritet i antikk historie.

Earl Doherty er en annet navn som av og til nevnes i denne sammenhengen, og ulikt flere av de andre har ikke han engang et hovedfag. Han fikk imidlertid en artikkel antatt i Journal of Higher Criticism, en journal redigert av tidligere nevnte Robert Price. Hans noe korte CV hindrer ham likevel ikke å skrive bøker, utgitt på et forlag som mest sannsynlig er hans eget, der han går i rette med historikere som har både doktorgrad og professorater.

Til slutt har vil Frank Zindler, en tidligere leder for American Atheists, som også har utgitt bøker om den mytiske Jesus. Zindler er professor i biologi og geologi. Hvordan det gir han noen som helst autoritet til å uttale seg om temaet får heller andre avgjøre.

La meg si det på denne måten, om vi hadde tatt de fem største universitetene i hvert demokratiske land og spurt alle med doktorgrad i antikkens historie om de mener at Jesus ikke hadde eksistert, ville vi ikke da fått noen tall som lå langt under antall klimaforskere som ikke tror på menneskeskapte klimaendringer. I så fall hvorfor inviterer så få ateister klimaskeptikere til å holde foredrag? Hvorfor inviteres ikke kreasjonister? Og hvordan kan ateistiske lekfolk vurdere hva som er gangbar forskning?

Tilhengerne er lekfolk

Da Bart Ehrman utga boken Did Jesus Exist? førte dette til en debatt mellom forfatteren og Richard Carrier. Mange av argumentene er kanskje vanskelig å vurdere for de uinnvidde, men det hindret ikke de to biologiprofessorene P Z Myers og Jerry Coyne å konkludere at Carrier hadde knust Ehrman. Hvilken kompetanse de besitter som gjør dem i stand til å vurdere dette skal være usagt, men det er vel ikke ulikt en pastor som roser den siste kreasjonistboken i skyene.

På samme måte har Carrier vunnet innpass hos de tre mest populære ateistpodcastene. Både The Atheist Experience og The Thinking Atheist har hatt ham som gjest, og den tredje største The Scathing Atheist har ved flere anledninger promotert bøkene hans. Medier hvor ateister sprer sitt budskap har blitt et boltreplass for utgrupper innen historiefaget.

Et annet eksempel er nettleksikonet RationalWiki, en side som er svært populær blant skeptikere, og ofte et trygt alternativ til Wikipedia om temaet er alternativmedisin, kreasjonisme eller konspirasjonsteorier. Imidlertid, om vi ser på artikkelen om den historiske Jesus,  så ser vi at Rationalwiki forlater den vitenskapelige konsesus.

Carrers navn nevnes gjennom ganger, og så og si bare mytikerne blir trukket inn som referanser. De ville ikke aldri akseptert at kreasjonister og klimaskeptikere hadde blitt brukt som autoriteter på henholdsvis evolusjon eller klimaendringer. Nå har jeg lært at man ikke skal kritisere wikileksika, bare redigere, men jeg mistenker at det store flertallet av brukerne på den siden ville overprøvd mine endringer.

Til slutt har jesusmytikere blitt invitert til å snakke på ateistkonferanser, men de som argumenterer for Jesu historisitet så og si er fraværende. Carrier, Robert Price og David Fitzgerald har holdt foredrag på SkeptiCon og ReasonCon, mens Ehrman har meg bekjent ikke blitt invitert til å snakke om hvorfor disse tar feil. Et raskt søk på YouTube viser også at flere av disse har snakket hos forskjellige tilstelninger i regi av humanetikere i USA. Veldig få foredrag ser ut til å bli holdt for fagfeller i historie. Likheten med kreasjonister burde vært åpenbar for de fleste.

Plattformen er utenfor akademia

Det er unødvendig å nevne at kreasjonistene ikke holder foredrag på Nygårdshøyden, men i kirkene. Peder Tyvands samling av halvsannheter ble ikke utgitt av et forlag som retter seg mot karismatiske kristne, og da han fikk prisen for årets bok tviler jeg at noen i juryen noensinne hadde åpnet en vitenskapsbok. Kreasjonistene forsøker ikke å overbevise fagfolk, men religiøse mennesker.

På samme måte selges ikke bøker om mytisisme til religionsviterne, men til aktive ateister og skeptikere som ikke har noen forutsetning for å vurdere bevisene. Meg bekjent er ingen i Norge med relevante fag i kretsen jesusmytikere, og om du skulle klare å frembringe ett eksempel er det irrelevant, det er likevel en marginal posisjon.

Nå vil kanskje noen protestere og påpeke at er det noe en ateist kan så er det nettopp Bibelen. Jeg er villig til å gå med på at noen av dem har lest ett og annet vers som presten aldri nevner i søndagsprekenen, men det er også alt. En ateist kan så og si ingen bibeleksegese og veldig lite om forskning på antikk historie, derfor er det ikke vanskelig å forstå at mytisismen har fått innpass her. Det befinner seg ofte en kløft mellom fagmiljøet og lekmannen. Det er derfor vi trenger en los, i form av popularisatorer som kan sitt fag og som samtidig vet å kommunisere.

I biologifaget har man det, både Richard Dawkins og Richard Attenborough har gjort evolusjonsteorien tilgjengelig for folk flest. Likevel har mange religiøse en instinktiv aversjon mot Darwin, og for den saks skyld Dawkins, og dette har også åpnet for andre vitenskapsloser som fører dem alle andre steder enn der normalvitenskapen vil ha dem. Kreasjonister, med varierende grad av utdanning har gitt disse en forståelse av evolusjonen som står i sterk kontrast til det biologene underviser på universitetet.

Den jevne ateist som ikke tror at Jesus har levd befinner seg i en lignende situasjon, også her er losen klar til å føre dem vill. Problemet er at det finnes lite litteratur til å reddlede dem. Mange av de fremste ekspertene er kristne, og skriver bøker for troende. Med unntak av Bart Ehrmans Did Jesus Exist? er det nesten ingen litteratur om temaet, og mange av dem som forsøker å bevise Jesu eksistens forsøker også å bevise at han stod opp igjen fra de døde. Slike bøker pleier som regel ateister å styre unna.

Dette åpner for akademikere med lite kredibilitet innenfor faget til å skaffe seg en posisjon blant dem som ikke har ekspertise til å vurdere påstandene. I ateistmiljøet er det allerede en inngrodd antipati mot Jesus, ikke ulikt enkelte menigheters syn på Darwin, og når det dukker opp noen som kan fortelle at han ikke engang eksisterte er det vanskelig å bruke den kritiske sans.

Avslutning

Til slutt vil jeg si følgende. At mytisisme har blitt så utbredt i ateist-/skeptikermiljøer, at så mange har tatt Richard Carrier og Robert Price på deres ord uten å sjekke hva man sier på religionsvitenskapelig institutt tyder på at de sekulære har noen blindsoner. De som skulle være de beste til gjenkjenne dårlig vitenskap har latt sine fordommer styre, og har gitt mytisistene en opphøyet posisjon de aldri ville kunne fått blant ateistiske antikkhistorikere.

Ateistene har latt seg lure til å holde liv i en hypotese som ikke ville overlevd i fagmiljøet. De kaster penger etter mytikerne som ikke har noen forhåpninger om å endre faget, men derimot å tjene til livets opphold gjennom et dekke av å spre ny og spennende viten. Og de kommer garantert til å fortsette med dette etter i årevis fremover, inntil noen faktisk sjekker hvilken posisjon disse mytikerne har innen historiefaget. Inntil det skjer, vil medlemmer av ateist- og skeptikermiljøet miste et argument de bruker mot klimafornektere og kreasjonister, den vitenskapelige konsensus. For hvordan kan du bruke denne konsensusen som argument i klima- og evolusjonsspørsmålet, men forkaste den når vi diskuterer historie?

Og helt til slutt, de eventuelle kommentarer som måtte komme, jeg foreslår en ny test, "kreasjonist-testen". Før du skriver ditt spørsmål, tenk deg hvordan du ville svare om en kreasjonist hadde spurt om noe lignende. Høres spørsmålet plutselig idiotisk ut kan det være en ide å revurdere det. Bare et tips.

h/t til Bjørn Are Davidsen som ved flere anleninger har gjort meg oppmerksom på koblingen mellom kreasjonisme og mytisisme.

søndag 26. juli 2015

Ny regel: Ikke spør!

Merknad: Nettsiden Cracked.com skrev nylig om mye det samme, jeg kunne ikke finne linken, men endel av ideene i denne posten kommer derfra.

For of svare på en innvending jeg tror vil komme, så må jeg påpeke at jeg selvsagt vet at sosiale konvensjoner selvsagt ikke er noe man vedtar, de blir bare innarbeidet i kulturen etter hvert. Det er riktig, men dette er noe som burde være uhøflig og jeg håper bare folk blir klar over dette.

Regelen er som følger: 
Ikke spør hvordan det går på jobbjakten.
Ikke spør om de fikk jobben som de søkte på.
Ikke spør om noen har fått seg kjæreste.
Ikke spør om hvordan det går etter samlivsbruddet (med mindre personen er en veldig nære venn).
Ikke spør om hvordan det går med sykdommen.

La oss ta det første først, jobbsøking. Du spør hvordan det går med jobbjakten, hvilke positive sider kan et slikt spørsmål ha? Det er absolutt mulig at de kan komme med gode nyheter, og fortelle at de har en ny jobb, men sjansen er også tilstede for at de må skuffe deg. Hva skal du si da? At de får nok jobb snart, de som er så flinke? Ville du blitt motivert av et slik standardsvar?

Veldig mange vil nok ikke reagere på spørsmålet selv om de ikke har jobb, men det gjør dem som regel ingenting om du ikke spør. Bare spør om du vet om en jobb de kan søke på.

Det samme gjelder kjæreste, du er kanskje interessert i å vite om din niese har funnet noen på det nye studiestedet eller om en gammel bekjent har etablert seg og fått barn. Igjen, om de har funnet noen, flott, men hva om de ikke har? Hva sier du da? "Du finner nok noen snart!"

Poenget mitt er at du ikke har noe å vinne på å spørre, mens risikoen derimot er tilstede for at de ikke vil like spørsmålet. Ut fra et kost/nytteperspektiv vinner du ingenting på denne snokingen, men du kan risikere en litt ubehagelig samtale. De forteller det om de har noe de vil dele, har de ikke noe de vil si for øyeblikket trenger heller ikke du å vite.

Så hva skal du gjøre i stedet? Spør om det er noe nytt. Har de fått jobb eller kjæreste vil de fortelle om det. Og om de vil dele resultatene fra de siste prøvene fra sykehuset, så gjør de det. Men tenk om de ikke har lyst å snakke om dette? Vil de snakke om samlivsbruddet, gjør de det.

Jeg hadde en litt ekkel opplevelse da jeg hadde oppkjøring. Jeg var dum nok til å fortelle om hvilken dag jeg skulle i ilden, og på ettermiddagen ringte flere og lurte på hvordan det hadde gått. Jeg måtte fortelle dem alle at jeg hadde strøket. Klok av skade fortalte jeg ingen neste gang, og da jeg stod på oppkjøringen var overraskelsen og gleden desto større for dem jeg fortalte det til etterpå.

Du må også akseptere at alle kanskje ikke har lyst til å legge ut ut problemene sine til alle, for enkelte kan det være godt å ha en samtale om noe annet enn problemer. Samtidig kan det godt tenkes at de ikke har lyst til å dele dem med deg. Du er ikke alles sjelesørger. Og hvis du spør fordi du absolutt MÅ vite, selv om du vet at de kanskje ikke liker spørsmålet, så er du egoistisk.

Problemet er at det ikke er innarbeidet nok at det er uhøflig å spørre om dette at det er ikke mulig å reagere uten å bli uhøflig selv. Det kan alltid bli en litt uggen stemning.

- Hvordan går det med jobbsøkingen.
- Fint.
- Har du blitt kalt inn til intervju?
- Nei.
- Ok. Hvor har du søkt?
- Jeg har ikke lyst å snakke om det.
- Åh. (lang pause) Sa jeg noe galt?

Dropp heller temaet til de bringer det opp selv.
Jeg vet at enkelte vil protestere på dette og kalle dette oversensitivt, skal ikke folk tåle å høre et spørsmål om de har fått jobb? Du tålte jo det da du gikk rundt arbeidsledig! Jo, men igjen, tar du ikke hensyn til folk ellers? Om du møter en strengt religiøs person og du ikke er det selv legger du da ikke litt om på språket? Tilpasser du deg ikke andres grenser? Er det vanskelig å vente med å spørre om tunge ting til den andre forteller det selv?

Og for å banke ting inn, skriv ut følgende to spørsmål og pugg dem til du kan dem utenat:

Så hvordan går det?
Så hvordan går det ellers?

Det er bare de du trenger å kunne, vil de fortelle, så forteller de.

torsdag 9. juli 2015

Er klarsynte bedragere eller selvbedragere?

Advarsel: Jeg har tilsammen null studiepoeng i psykologi, så ta denne posten for hva den er verdt, det vil si, ikke så mye.

Denne posten er delvis inspirert av en meningsutveksling mellom Francis Lundh og Gunnar Tjomlid for tre år siden. Lundh argumenterte i VG for at Snåsamannen ikke var en svindler, men at han selv tror på sine påståtte helbredende evner.

Snåsamannen er derimot ingen svindler, det blir for meg en lettvint argumentasjon. Jeg finner det svært plausibelt at han selv tror på egne evner, halve befolkningen er faktisk av samme oppfatning.. Da svindler han ikke etter min mening, selv om han rett nok er mangemillionær etter å ha solgt bøker om noe han ikke er veldig ivrig etter å la vitenskapelig etterprøve, og det er det helt rett å problematisere.

Tjomlid mente derimot i kommentarfeltet at svindler var nettopp det han var.
Bra av Lundh, men han bommer på et punkt, noe også de fleste andre snille kritikere gjør: Gjerstad er definitivt en svindler. Hvorfor kan jeg si det? Jo, fordi som healer alene kunne nok Gjerstad unnskyldes med at han nok tror på sine evner, og positive bekreftelser over mange år har gitt ham troen på at han faktisk har spesielle evner. Men Gjerstad hevder så mye mer enn at han bare kan heale. Han sier også han kan lese spillkort med baksiden opp. Når han gjør dette så må han nødvendigvis bruke de samme triks som tryllekunstnere gjør. Det kan han ikke gjøre uten å være klar over det selv. Det krever en viss kunnskap og bevisst forberedelse og gjennomføringsevne. Ergo må han være en svindler og løgner.

Det har vært en etablert sannhet blant endel skeptikere at man enten er en svindler eller en selvbedrager. De dårligste klarsynte bedrar seg selv, de flinkeste er svindlere. Hvis du bruker teknikker, for eksempel om et medium eller klarsynt bruker "cold reading", er du en svindler. Jeg tror imidlertid ikke at dette er så enkelt.

La oss for enkelthet skyld dele utsagn inn i tre.

  • Du kan fortelle sannheten.
  • Deretter kan du vite sannheten, men fortelle noe annet. 
  • Du kan fortelle noe uriktig som du tror er sant.


Når en viss helbreder påstår at han er klarsynt er det altså tre alternantiver:

  • Han er klarsynt. (sant)
  • Han vet utmerket godt at han ikke er klarsynt, men påstår det likevel. (løgn)
  • Han tror at han er klarsynt, men er det ikke. (selvbedrag)


Jeg vil imidlertid ikke at vi skal se på dette i absolutte kategorier, og foreslår i stedet en inndeling der vi ha graderinger av sannhet, løgn og selvbedrag. Noe er helt klart løgn, sannhet eller selvbedrag, men mange utsagn befinner seg i et sted imellom.



A: En ren sannhet. Eksempel: I 2010 var jeg på ferie i Praha. Dette utsagnet er 100% sant.

B: En sannhet med noen kunstneriske friheter. Du forteller en historie om noe som hendte deg tidligere, men du har oppdaget at deler av fortellingen ikke er så spennende, så du forandrer litt for å holde på publikum. Det er likevel så små forandringer at det ikke betyr så mye for selve sannhetsgehalten i fortellingen.

C: En sannhet med noen få elementer av selvbedrag. Du forteller en historie som skjedde for lenge siden, men noen detaljer husker du feil. Likevel er historien hovedsakelig riktig.

D: En ren løgn. En mor spør sønnen sin: Spiste du sjokokaden som lå her? Han svarer nei, selv om han er skyldig. Likevel er han fullstendig klar over at han lyver.

E: En løgn ispedd litt sannhet og litt selvbedrag, men likevel en løgn. Sønnen svarer: "Men du sa jo at jeg kunne ta den." Han viser til at de hadde fått lov til å spise så mye sjokolade han ville noen dager tidligere, og at han trodde at dette fortsatt gjaldt. Han er fullstendig klar over at dette bare gjaldt da, men det er elementer av sannhet i forklaringen han tror på selv. Likevel er det en løgn, og innerst inne vet han det.

Så kommer vi til de eksemplene som kanskje interesserer skeptikerne, de som befinner seg i det oransje feltet.

F: En ungjordskreasjonist er overbevist om at dinosaurer og mennesker har eksistert samtidig, og han ønsker å finne beviser på dette. En dag graver han ut noen dinosaurspor, og bestemmer seg for å grave ut noen menneskespor rett i nærheten. Dette viser han så frem på kreasjonistkonferanser.

Dette er ikke et eksempel tatt ut av luften, kreasjonister viser ofte til slike funn, men ekspertisen er ikke i tvil, dette er forfalskninger eller rett og slett dinosaurspor som ligner på menneskespor.

Men så er spørsmålet, lyver han eller bedrar han seg selv?  Han gjør begge deler. Selvsagt vet han at det ikke var menneskespor sammen med dinosaurene, men han tilhører også en religion som forbyr ham å lyve. "Det er ikke direkte juks", vil han fortelle seg selv. "Jeg vet jo at dinosaurer og mennesker levde samtidig, så mest sannsynlig var det mennesker i nærheten da denne dinosauren gikk her." Og ikke minst vil han fortelle seg selv at noen mennesker vil bli frelst på grunn av dette sporet. Evolusjonsteorien er jo uansett ukorrekt, så da kan det ikke gjøre noe om jeg lager noen små spor som peker mot den virkelige sannheten.

Ja, denne kreasjonister lyver, men det er en annen løgn enn den som sønnen forteller når han påstår at han ikke spiste sjokoladen.

Et annet eksempel leste jeg i en bok skrevet av en kristen forfatter for en tid tilbake. Phillip Yancey forteller om en pastor på på vekkelsesmøte, og på slutten av møtet ba lederen alle lukke øynene. Så ba han de som ønsket å bli frelst om å rekke opp hendene. Pastoren ropte ut: "Der var det en, der er en annen, der er en som vil bli frelst osv." I løpet av den lille seansen var det mange som angivelig ga sitt liv til Jesus. Problemet var imidlertid at Yancey holdt øynene åpne og han satt såpass langt bak at han hadde overblikk over hele salen. Det ikke var en eneste en som rakk opp hendene sine.

Spørsmålet er igjen om pastoren løy. Definitivt, men det er også mest sannsynlig et selvbedrag i denne løgnen. Han forteller seg selv at han ikke lyver, han gjør det for å vinne sjeler, og om en person TROR at mange blir frelst denne kvelden, så er det kanskje ikke så galt.

Nå det gjelder klarsynte, så får leseren tilgi at jeg i denne posten forutsetter at de ikke har de evnene de påstår de har. Men da blir spørsmålet, hvor befinner de seg? Det er her at skeptikerne påstår at man enten er i det venstre hjørnet eller i de høyre. De dårlige bedrar seg selv, de mer dyktige bedrar andre.

Jeg tror derimot at de fleste som tror de har klarsynte evner begynner i det gule området (selvbedrag), så holder de seg trygt på den siden hele sin karriere. Det kan hende de beveger seg litt mot Sant, litt mot Løgn, men i all hovedsak er det ingenting annet enn Selvbedrag i deres påståtte klarsynthet.

Så oppdager man at man kan oppnå litt bedre resultater om man benytter seg av enkelte teknikker. "Hva om jeg stiller litt mer åpne spørsmål? Hva om jeg googler kundene før de kommer? Hva om jeg formulerer meg litt vagere og lar kunden fylle inn detaljene?" Hver løgn må imidlertid besvares med rasjonaliseringer. Du har jo evner, så om du bruker noen teknikker for å hjelpe deg frem, kan det være så ille? Hver teknikk må rasjonaliseres bort, og for hver løgn du forteller må du dekke den til med en rekke bortforklaringer.

Hvis vi kunne gått inn i hjernen til enhver konspirasjonsteoretiker, alternativbehandler, kreasjonist, ja, egentlig enhvert mennenske, kunne vi plassert alle på denne trekanten. Hvor mye av det de bygger på er sant, hvor mye lyver og hvor mye er selvbedrag?

Min hypotese er at forfattere av såkalte "nigeriabrev" befinner seg helt inntil den røde linjen, mens alternativister fordeler seg utover det oransje feltet. Konspirasjonsteoretikere ligger derimot høyere oppe (nærmere sannheten), men lenger til høyre (selvbedrag) enn de er til venstre. Kreasjonister befinner seg muligens nær midten av linjen nederst. Dette er imidlertid en veldig generell inndeling, og jeg tar gjerne imot kritikk for dette.

Den svarte lille trekanten

Den lille svarte trekanten i midten er det stedet hvor jeg tror mange befinner seg, og problemet med denne er at du ikke klarer å komme ut av den. Om du bare driver med løgn kan du innse dette, innrømme dine feil og komme videre. Om du driver med selvbedrag kan du innse dette og komme deg ut av dette.

Men hva om alt du tror på underbygges av en kombinasjon av løgn, sannhet og selvbedrag? Du forteller en sannhet, en sannhet som du bygger videre på med en løgn, denne løgnen rasjonaliserer bort med litt selvbedrag, og du forteller en ny sannhet som du kan underbygge med en ny sannhet. Troen din er et byggverk, hvor bjelker av sannhet, løgn og selvbedrag underbygger hverandre. Du kan ikke fjerne en, da raser bygget sammen, og om en bjelke av løgn skulle vakle er du lynrask med å støtte dem opp med noen sannheter og noen selvbedrag.

Tenk det følgende eksempel. Lise er en helbredelsespredikant og har begynt å jobbe med dette fordi hun ønsker å hjelpe mennesker, og fordi hun tror at Gud har gitt henne et kall til å jobbe med dette.

I begynnelsen går det fint. Hun ber for syke som kort tid etterpå blir friske, hun legger hånden på noen med psykosomatiske sykdommer, og troen på at de har en kjærlig Gud som vil dem godt er det som skal til. Hun ber for mennesker og med mange går det bedre. Noen blir selvsagt ikke friske, men med dem har Gud kanskje en plan.

Så langt er alt godt, hun har ikke gjort noe galt, hun har bare bedt for syke mennesker. Men så begynner selvbedraget å komme snikende. Hva med dem som hun ber for, men som hun aldri ser igjen? Ble de friske? Kanskje ble de det, kanskje ikke. Men det ble de nok. Ja, de ble nok det.

Så snakker hun med en annen helbreder, og denne personen legger ikke bare hendene på den syke, han bruker også en teknikk for å mennesker med forskjellig lengde på benene til å tro at det ene vokser. Lise er litt usikker på dette, men dette er en person hun beundrer. Han har jobbet lenge som helbredelsespredikant, så om han gjør dette, kan det jo ikke være for ille. Samtidig vil jo dette føre til at flere får opp øynene for Guds helbredende kraft.

Slik fortsetter det, fortsatt helbreder hun ved å be, men hun merker at det kommer flere på møtene hennes når hun jukser litt, og samtidig forteller mange om hvordan livet nå er så mye bedre etter at  har "helbredet" ved hjelp av teknikker. Hun rasjonaliserer litt og lærer seg andre metoder. Igjen ser hun folk hun beundrer benytte seg av de samme teknikkene. Om de gjør det kan det ikke være så galt.

Slik fortsetter hun, og etter hvert har hun havnet inn i den lille trekanten i sentrum hvor løgn, sannhet og selvbedrag ikke lenger er mulig å skille. Hver gang hun bruker triks for å helbrede forteller hun seg selv historier om de som fikk et bedre liv, om de som fant Jesus etterpå. "Jeg gjør ikke dette for meg selv, men for en større sak", sier hun til seg selv.

Den indre trekanten er et fengsel, hvor løgnen, sannheten og selvbedraget holder hverandre fanget. I denne trekanten tror jeg de fleste profesjonelle alternativister befinner seg.

Derfor er spørsmålet om de de klarsynte og helbrederne lyver eller tror på det galt, de både tror og ikke tror på det. Et mindretall er nok svindlere, i den forstand at de er klar over at de de gjør på ikke er riktig, men for mange har veien dit de er i dag vært fylt av både selvbedrag, løgn og en liten porsjon sannhet.

Noen avsluttende bemerkninger

Til slutt vil jeg gjerne påpeke at jeg gjerne tar imot kritikk for denne inndelingen, men at jeg ikke kommer til å svare på kritikk fra alternativterapeuter som vil fortelle meg hvor fantastisk homeopati er. Det er ikke poenget, dette var fra en skeptikers synsvinkel og hvis du har noe å utsette på modellen eller på konklusjonene mine er jeg lutter øre.

Det vil kanskje også være mulig å skille mellom en løgn beskyttet og underbygget av selvbedrag og selvbedrag underbygget av løgn. Det vil imidlertid bli for omfattende til at jeg kan behandle det her. Denne posten er allerede lang nok som den der.