søndag 8. november 2015

Ted Cruz - A Time for Truth

Jeg planla å blogge om alle bøkene til presidentkandidatene i sommer, men gikk litt lei med etter Huckabee, Paul og Fiorina, da jeg ikke helt visste hvordan jeg skulle omtale den fjerde boka. Nå har jeg tatt meg sammen, og jeg skal forsøke å anmelde bøkene til alle kandidatene før primærvalget i Iowa.

Litt for spøk må jeg si at jeg flere ganger måtte minne meg selv på at dette var skrevet en slemming og ikke av en av de snille demokratene. Nå har det vært litt kontrovers rundt utgivelsen av boken, blant annet har New York Times nektet å legge den ut på sin bestselgerliste. Hvorvidt den hører hjemme der skal jeg ikke uttale meg om.


Boken er en kombinasjon av en selvbiografi og en debattbok, men på mange måter makter han å trekke paralleller mellom sin egen historie og politiske standpunkter. Han begynner med et møte med de andre republikanerne om hevingen av gjeldstaket, som en av få republikanere gikk han imot ledelsen i GOP. Cruz presenterer seg som en outsidere i Washington, en som nekter å følge verken demokrater eller republikanere.

One of the saddest aspects of Washington is that when you stand for principle, and actually seem to mean it, the typical response is "What are you really up to?"

Han selv er ett av få unntak, en som representerer folket og ikke storkapitalen og lobbyistene. Og hans base er the Tea Party.

As I reflected on the situation, I was struck by the fact that many of the weapons used against me - mischaracterizations of motivations, attack in the press, efforts at ostracism - are very similar to how many Washington Democrats and Republicans have greeted the tea party, the millions of conservative activists who rose up in the Obama era.

Han fremstiller seg selv som en ærlig, enkel mann, og man får av og til en følelse av at Cruz ønsker å fremstilles som hovedpersonen i filmen Mr. Smith goes to Hollywood.

No matter what politicans say on the stump, it seems that when they get to Washington they almost forget the people who elected them.

Han bruker langt mer tid på sin egen historie enn eksempelvis Rand Paul, noe som også er forståelig, siden hans familiehistorie er langt mer spennende en hans libertarianske partikollega. Faren var aktiv i Castro i kampen mot batistastyret, noe som også tvang ham til å rømme til USA for å forsøke lykken der. Moren var en suksessfylt ingeniør fra USA som måtte kjempe mot sexisme for å kunne skaffe seg utdanning og jobb. Det hindret henne ikke å oppdra sønnen, noen ganger også med fysisk avstraffelse. Han forteller en episode fra da han var to år, da moren truet ham med juling om han ikke sluttet å bråke i en butikk. Han måtte teste grensene hennes, og som hun lovet, når de kom hjem skulle han få ris. Han forteller om turen tilbake, da han forsøkte å få moren på andre tanker uten at det var til noen nytte. 

Cruz har hatt en kort karriere som politiker, men det hindrer ham ikke å ha spilt en viktig rolle ved flere anledninger. I 2000 var han aktiv i valgkampen som valgte George W. Bush til president. Dette gir et innblikk, riktignok partisk, inn i det som hendte etterpå, med ny opptelling av stemmene og høyesterett som grep inn. Jeg husker godt saken fra 2000, men jeg har aldri hørt den fra en insider.

Av og til måtte jeg faktasjekke noen av påstandene. Blant annet skriver han følgende om våpenkontroll i Australia:
Since banning handguns, sexual assaults and rapes in Australia have skyrocketed because there are few things a criminal likes better than an unarmed victim.
Jeg sjekket påstanden, og ja, det stemmer strengt tatt at antall seksuelle overgrep økte fra 1999, fra rundt 79 pr 100 000 innbygger til oppunder 100 i 2002, men dette har ettertid sunket tilbake til 1996-tall. Nå kan man selvsagt diskutere hvorvidt dette rettferdiggjør uttrykket "skyrocketed", og det er muligens helt andre grunner bak økningen i begynnelsen av årtusenet.

Cruz er en god forfatter, og det var en fornøyelse å lese boken, selv om jeg på langt nær er enig med en brøkdel av hans politikk.

I kapittelet om Obamacare synes jeg Cruz er delvis usmaklig. Han skriver først om slaverimotstandere, om de som kjempet for å bekjempe uvesenet, han skriver om Amistad, om urettferdige regler som bidro til å spre slaveriet til andre stater og om den første republikanske presidenten, Abraham Lincoln. Så hopper han rett over til Obamacare. Nå har jeg mye å utsette på republikanernes helsepolitikk, men jeg ville da aldri finne på å sammeligne det med noe slik.

Til slutt behandler han elefanten i rommet, noe han er nødt til å gjøre om han skal ha en mulighet til å bli valgt. Det er en regel som mange bedrevitere har akseptert, at for å vinne valget må man gå mot sentrum. De konservative vil allerede stemme republikansk, og målet med valgkampen må være å vinne sentrum.

I følge Cruz er dette imidlertid en strategi som er dømt til å mislykkes, blant annet fordi alle moderate repubilkanere har mislykkes. Han nevner Romney i 2012, McCain i 2008, Bush den eldre i 1992 og Bob Dole i 1996. Alle hadde forlatt konservativismen, og det ga heller ikke de konservative noen grunn til å møte opp på valglokalet.Skal republikanerne vinne må de altså velge en ekte konservativ, og apropos det, republikanerne er heldige, Ted Cruz kjenner til en perfekt konservativ kandidat, Ted Cruz.

Så kan han vinne? Da jeg begynte på denne posten var jeg ganske negativ, og jeg skrev dette:

"Samtidig har trolig Trumps entre inn i presidentkampen gjort det vanskeligere for de mer konservative, blant annet fordi ett av Cruz sine "selling points" er en streng immigrasjonspolitikk. På den ene siden har vi Marco Rubio og Jeb Bush m.fl. som har tatt til orde for en revisjon av immigrasjonspolitikken. På den andre siden har vi Donald Trump, som kommer med så rasistiske uttalelser at det er vanskelig å slippe til med en streng immigrasjonpolitikk men med mer moderat retorikk Hva skal bli Cruz sitt slagord? "Enig med mye av det Trump sier, bare ikke i retorikken?""

Jeg var negativ blant annet fordi det på den tiden så ut til å bli et kappløp mellom Bush og Walker, med Rubio som en utfordrer. Siden den gang har Walker trukket seg, Bush har sunket ned til femteplass og Ben Carson har overtatt ledelsen. Av kandidatene med politisk erfaring ligger Cruz nå på andreplass, rett bak Rubio. Nå tror jeg faktisk han kan bli kandidaten. Grunnen til dette er at hans positive omtale av Trump, og hvis godeste Donald skulle synke på meningsmålingene vil Cruz kanskje være et naturlig alternativ. De som i dag vil stemme på Trump på grunn av innvandringspolitikken vil heller søke seg til Cruz enn til Rubio. Så min tanke i dag er at han har en reell sjanse, men at det fortsatt er langt igjen og i denne primærkampanjen er det er vanskelig å spå framtiden.

Neste bok: Marco Rubio - American Dreams

onsdag 4. november 2015

"Du er så PK!" - om PK-argumentet

Denne posten er inspirert av en viss vits om en bøtte med dritt som har blitt debattert både på Twitter og i Dagsnytt 18 i det siste (sorry, ingen lenker). I denne kom det frem et argument som jeg har hørt mange ganger før, og som fortjener sin egen post, PK-argumentet.

For de uinnvidde kan jeg fortelle at PK står for politisk korrekt, og for enkelte er dette det verste skjellsordet du kan kaste etter en annen. "Du er så PK!" Nå er jeg så politisk korrekt det er mulig å være som høyremann, og for meg trenger det ikke være noe negativt å være PK, det er heller ikke alltid galt å være PUK (politisk ukorrekt).

Generelt sett er venstresiden det som oppfattes som mest PK.
PK er å ta imot flere flyktninger.
PUK er å ta imot færre.

PK er å være for likekjønnet ekteskap.
PUK er å være imot.

PUK er å håpe at ABB sultestreiker til døde i fengselet.
PK er å si at også han har menneskeverd.

Men dette er ikke en post om PK/PUK, her er mitt fokus på PK-argumentet.

Det er enkelte argumenter som er debattstoppere, etter at dette er uttalt er debatten over, fordi det ikke finnes noe svar på det.

"Dette er det jeg tror" er en slik ytring. Som regel er det ingen mulighet til å fortsette etter dette, fordi den andre part allerede har bestemt seg for hva vedkommende skal mene. Det samme skjer når den ene part bygger sin argumentasjon på premisser som den andre part ikke kan akseptere. Å forsøke å argumentere for at jorden og livet på den er skapt på seks dager "fordi det er dette Bibelen sier" når motparten ikke er kristen er likefullt meningsløst. PK-argumentet er i samme kategori.

For det første er det situasjoner hvor det er helt akseptabelt å være PK. En politisk korrekt holdning til Holocaust er de fleste PUKere enig i. Andre ganger er de fleste enige om at litt PUK er på sin plass, som for eksempel når universiteter lager "safe spaces" hvor hvor man kan gå når man hører avvikende meninger. Hvem skal bestemme når det er greit å være PK og når man bør være PUK? Den andre? Å beskylde noen for å være PK er som å beskylde noen for å være kritisk. Det er tider hvor det er bra (når man er filmanmelder), andre ganger når det er litt mindre akseptabelt (under skuespillet på skoleavslutningen).

For det andre er det er ingen mulighet til å fortsette diskusjonen etter dette, av den enkle grunn at det ikke er mulig å besvare. Hvis du tar til motmæle bekrefter du jo nettopp påstanden. I den nevnte debatten på Dagsnytt 18 brukte en av debattantene den massive kritikken på Twitter at hun hadde rett, nordmenn var for PK, ellers ville jo hun ikke få så mye kjeft!

En tenkt diskusjon kan gå som følger:
Person A: Innvandrere voldtar og dreper nordmenn daglig og folk her til lands er for PK til å innrømme det.
Person B: Det du sier er faktisk feil, på grunn av argument x, y og z.
Person A: Ha, det var nettopp det jeg sa, du er for PK til å innrømme det! 

Det blir et trumfkort som man kan kaste ut, et argument som ikke kan tilbakevises. Problemet er at i diskusjoner finnes det ikke trumfkort (punkt nr 5).

For det tredje er det er ikke-argument. Det er ikke noe å tilbakevise, fordi det ikke er en påstand å tilbakevise. Hvorvidt du er PK er ikke PK har ingenting med debatten å gjøre.

Hvis du trekker inn PK-argumentet er debatten over, og dersom du trekker det inn i en kronikk for å starte en debatt har du kvelt enhvert forsøk på en fruktbar diskusjon i fødselen. Er det ikke et argument har det ikke noe i en debatt å gjøre, så la oss la dette "argumentet" dø en stille død. Og mens vi er inne på det, send gjerne mange kronikker til VG slik at de slipper å publisere slikt dritt i fremtiden (sorry, fortsatt ingen lenker).