torsdag 13. oktober 2016

Fem faresignaler på at dokumentaren ikke er til å stole på

Du setter deg ned for å se en dokumentarfilm om et tema du har minimalt med kunnskap. Du kan ikke vite om det som fremmes i dokumentaren er korrekt, du kan selvsagt google og se hva andre har sagt, og dette bør du alltid gjøre om det som framstilles i dokumentaren er kontroversielt. Likevel er det flere ting du kan se etter for å avgjøre om en dokumentarskaper har gjort et forsøk på å framstille saken relativt objektivt.

Jeg bør nevne at denne posten er inspirert av podcasten God Awful Movies, en podcast som vanligvis anmelder kristne filmer, men som i siste episode tok for seg Andrew Wakefields nye dokumentar Vaxxed. Sjekk ut podcasten deres.

1. Et intervjuobjekt framstilles i et negativt lys uten grunn

En intervjuer stiller et vanskelig spørsmål til et intervjuobjekt. Dette intervjuobjektet blir tatt på sengen av dette spørsmålet, vedkommende forsøker å komme med et svar i løpet av noen sekunder, men må til slutt innrømme at han eller hun må ettersende informasjonen. Alternativt kan intervjuobjektene snuble i egne ord, før de stopper opp og begynner på nytt. Til slutt kan objektet gjøre noe spesielt i forkant eller etterkant av intervjuet som kan sette dem i et dårlig lys. Ett eksempel på det første er Richard Dawkins i følgende video.


Spørsmålet er vanskelig, og det er forståelig at Dawkins trenger tid til å svare, og når han gjør det forklarer han hvordan spørsmålet ikke gir mening. Dette er uhederlig, og det er en klar indikator på at du ikke har en intensjon om å være objektiv.  Dersom et intervjuobjekt blir tatt på sengen og sier at det er noe de må komme tilbake til må du være kritisk om de ikke tar med dette.

Dawkins figurerer også i kreasjonistfilmen Expelled. I en scene blir Dawkins filmet mens han sminkes før intervjuet. Som Roger Ebert korrekt poengterer, dette har kun en misjon, å framstille Dawkins i et mest mulig negativt lys. Dawkins er visst så snobbete at kan krever å bli sminket. Det samme gjelder om de inkluderer noe som skjer før og etter intervjuet som bare har som mål å skape antipatier hos seerne.

2. Aktiv bruk av ubeskyttede titler

Det er ingenting galt med å intervjue en sivilingeniør om medisinske spørsmål om nevnte ingeniør har lest seg opp på temaet, men du bør ikke legge skjul på at du snakker med en lekmann. Kaller du i stedet ingeniøren for "forsker" er det mye som tyder på at du ikke er helt hederlig.

Det er mange titler som er ikke er beskyttet og som hvem som helst kan kalle seg. Den ovennevnte "forsker" er ett eksempel, andre er "forfatter", "kostholdsekspert" og "frilansjournalist", ja alle titler som på en eller annen måte inneholder "-konsulent" eller det ovennevnte "ekspert".

For eksempel produserte TV-kanalen Fox i 2001 en dokumentar der de antydet at månelandingen i 1969 aldri fant sted. I dette programmet intervjuet de konspirasjonsteoretikeren Ralph Renè titulert med "author/scientist".

Den første av disse titlene er korrekte, Rene  utga en bok, en bok han trykket i egen kjeller. Den andre er heller ikke ukorrekt, i og med at alle kan kalle seg "scientist". Imidlertid bør de to titlene gjøre deg mistenksom. For det første er det ingen tittel på boken, for det andre er det intet universitet eller forskningssenter som følger etter tittelen.
Skjermbilde: Fox

Mangler informasjon om arbeidsplass er det enten fordi vedkommende ikke arbeider noe sted eller fordi informasjon om arbeidsplassen er svekker saken.

3. Korte sitater
Se på følgende utsagn.
  1. "Jeg var skuffet"
  2. "Jeg var kritisk"
  3. "Jeg mente det var galt"
  4. "Man føler seg jo av og til motarbeidet"
  5. "Sjefen kunne være bestemt"
  6. "De likte ikke kritikk"
  7. "Det ville vært uetisk å produsere noe som var skadelig"
  8. "Jeg mente at vi måtte teste produktene godt før de ble sluppet på markedet."

La oss si at alle disse sitatene finnes i en dokumentar om et produkt som enkelte hevder er skadelig, og dette er utsagn fra en tidligere ansatt. Ved hjelp av litt kreativ miksing og en fortellerstemme mellom utsagnene vil det være enkelt å skape et annet inntrykk enn det intervjuobjektet intenderte.

  • 1-3 kunne handlet om noe helt annet enn tema for dokumentaren.
  • 4-6 kan være generelle beskrivelser av arbeidsmiljøet, hvor vedkommende umiddelbart modererer seg og sier noe positivt.
  • 7-8 kan være svar på hypotetiske spørsmål.
Du må være kritisk til korte sitatfragmenter og hvor spørsmålet er klippet bort. Mange intervjuobjekter har blitt misbrukt i dokumentarfilmer, blant annet i antivaksjonasjonfilmen Vaxxed

Når du hører et slikt kort utsagn, spør deg selv om til hva det kunne vært et svar. Ønsker dokumentarskaperne at Hansen skal si at Pettersen er en svindler? I så fall må du spørre deg selv hvorfor de ikke har et sitat fra Hansen hvor han sier: "Jeg mener at Pettersen er en svindler". Jeg hadde blitt skeptisk om det hadde vært en voiceover som sier "Men mener Hansen at Pettersen er en svindler?", for deretter å kutte til Hansen som sier: "Det mener jeg absolutt."

Jo kortere utsagnene i filmen varer, jo mer bør du skru på din kritiske sans.

4. X gjengir hva Y sa

"Og da jeg viste dette til forskningsleder Jensen sa han at dette ville forandre vitenskapen for alltid"

Sa han det? Kan vi få lov til å høre dette fra forskningsleder Jensen selv? Ville ikke han stille opp?

Du må være kritisk til intervjuobjekter som gjengir hva andre sier, spesielt om det er positivt. Dersom dette virkelig ville forandre vitenskapen, slik angivelig Jensen hevdet, da tror jeg det er stor sjanse for at han ville stille opp på intervju. Det faktum at han ikke er med i dokumentaren bør gjøre deg kritisk.

Dette gjelder alle annenhåndssitater, folk husker feil, og det er ikke vanskelig å tenke seg at noen misforstår. Selv når man har tilgang til et skriftlig sitat gjengir man feil, og det er absolutt ingen grunn til at hukommelsen forbedres av muntlig kommunikasjon. Dersom man har mulighet til å innhente kommentar fra kilden, og de ikke gjør det bør man være skeptisk.

5. Man kaster ut noe og hopper videre


"Da jeg skrev dette i boken min reagerte mange og opptil flere av mine kolleger skrev lange sinte leserinnlegg. Jeg hadde visst truffet en nerve".

Stopp!
Hvorfor skrev de lange sinte kronikker?
Hva var innvendingene?
Hva kritiserte de deg for?

Mange dokumentarskapere gjør dette, slenger ut noe som kan se ut til å svekke motparten, men i stedet for å svare på innvendingene går de videre og håper at du ikke merker det.

Loose Change er kanskje den mest kjente filmen som tar argumenterer for konspirasjonsteoriene rundt 11. september. I den fjerde versjonen kommenterte de videoen fra Osama bin Laden etter terrorangrepet. Fortelleren kunne informere om at i følge CIA innrømmet bin Laden i denne videoen at al-Qaida var ansvarlig for angrepet, men i følge eksperter på arabisk er videoen oversatt galt.

Så skiftet de tema.

Da jeg så filmen var min første tanke: "Men hva er den korrekte oversettelsen da? Hvorfor viser dere oss ikke hvordan videoen skal forstås? Hvor er det CIA har oversatt feil?" Det faktum at de hoppet rett videre fikk meg til å anta at denne angivelig korrekte oversettelsen ikke styrket deres sak.

Avslutning

Disse fem huskereglene kan hjelpe deg til å vurdere en dokumentarfilm, men ingen av dem vil erstatte ett godt gammelt googlesøk i etterkant. Enkelte dokumentarer er så kontroversielle at det opprettes egne nettsider for å tilbakevise påstandene som fremmes, og det er ikke dumt å ikke se på se filmvisningen som avsluttet før du har sjekket hva internett har på hjertet.

Samtidig er det viktig å vite at en dokumentar full av faktafeil ikke nødvendigvis tilbakeviser selve saken. Dokumentarskapere ønsker ikke bare å informere, de vil også ha blest og inntekter og konkurrerer med andre filmprodusenter. Noen av dem kan åpenbart bli fristet til å strekke sannheten noe i kampen om seerne. Aldri anta at en enkelt dokumentarist er den eneste representaten for en sak.






tirsdag 4. oktober 2016

Norsk HumanistManfest 2006 - en kommentar , del 2


Dette er andre del en serie om Norsk Humanistmanifest. Første del finner du her.


Sentralt i humanismen er at mennesker alltid skal behandles som mål i seg selv.

Dette har vi fra Kants kategoriske imperativ. I sin rene form er dette en umulig regel å holde, fordi vi ofte behandler mennesker som midler. Befinner du deg i en ukjent by og stopper en person for å spørre om veien, er denne personen kun et middel for deg. Vedkommende er et middel for å bringe deg dit du skal og etter at du har fått veiforklaringen er denne personen ute av ditt liv, og du har egentlig ingen interesse i denne personen lenger. Dette er ikke galt, vi gjør det hver dag vi handler på butikken uten tanke på om de som jobber der har en god dag, vi slår på fjernsynet og forventer å bli underholdt. På samme måte bruker andre deg på samme måte. Imidlertid har andre mennesker egne mål, og det er din plikt å ikke legge hindringer i veien for disse. Andre mennesker skal ikke utnyttes. Det er uforenlig å være svindler og være humanist, og dersom man vet at man har en jobb som en vet inkluderer å utnytte andre mennesker til egen vinning uten å tilby medmenneskene noe tilbake, må man velge, enten å skifte jobb eller å slutte å regne seg som humanist. Humanister skal ikke utnytte andre mennesker.

Humanismens menneskesyn kommer til uttrykk i FNs menneskerettighetserklæring: "Alle mennesker er født frie og like i verdighet og rettigheter.  De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd."

Hva betyr det at mennesker er født frie? Er et menneske født inn i slaveriet fritt, dersom det fra fødselen av er eiendommen til en slaveeier? Ja og nei, men dette kan best illustreres gjennom rettsaken Somerset v. Stewart fra 1772. Charles Stewart hadde kjøpt afrikaneren James Somerset og bosatt seg i England. Somerset rømte imidlertid fra eieren, men ble fanget igjen noen år senere. Stewart planla å selge ham som slave i Jamaica. Da krevde noen av hans venner at Somserset skulle løslates. I 1772 havnet saken i det britiske rettsystemet og dommeren, Lord Mansfield var klar i sin tale, British Common Law aksepterte ikke slaveri og i det slaven Somerset hadde satt sin fot på britisk jord opphørte han å være slave. At han senere var ute av Storbritannia var irrelevant, dette betydde i så fall at Somerset hadde med tvang ført en fri mann ut av landet. Somerset fikk sin frihet.

Dette betyr at Somerset på en og samme tid var en fri mann og en slave. På samme måte er alle som lever i slaveri i dag både frie mennesker og slaver. De er slaver fordi det er mennesker som tror disse eiendom, eiendom de står i stand til å behandle slik de vil, de er frie fordi menneskerettighetene gjelder overalt det finnes mennesker og i alle tider. Enhver slave som noensinne har levd har samtidig vært en fri person.

Humanismen vokste ut av den samme tradisjonen for fri tenkning som gav opphav til moderne vitenskap - en tradisjon som har inspirert mange av verdens fremste tenkere og kunstnere og som har vært en viktig impuls i utviklingen av demokrati og menneskerettigheter.

Det er to nøkkelfraser som er viktige i denne setningen, "tradisjon" og "vokste ut av".
Tradisjon er  ikke kultur, det vil si at humanismen ikke vokste ut av antikkens Athen, av renessansens Italia eller opplysningstidens Frankrike. Derimot har det vært elementer i disse kulturene som har skapt en tradisjon som senere humanismen har bygget på. Også deler av middelalderens kristne og muslimske samfunn har vært viktige her. Kulturene har fungert som sorteringssentre, ideer som har bidratt til å bidratt til å bekrefte menneskets iboende verdighet har blitt  beholdt, andre har blitt forkastet. Humanismen hadde vært umulig uten at hedninger, kristne, muslimer først hadde tenkt endel dumme tanker, men også endel smarte. Humanismen er et produkt, men ikke et sluttprodukt, det vil aldri komme til et punkt hvor humanismen er i mål.

Dette er et punkt hvor humanismen skiller seg fra mange dogmatiske religioner. Disse religionene ser tilbake mot et punkt i historien da det perfekte samfunnet eksisterte, og forsøker å leve slik. WWJD står det på enkelte armbånd kristne går med. Hvordan leve slik en som levde for 2000 år siden levde? Dette er også en vanlig innvending mot humanister, de manger et fast punkt, en absolutt autoritet som kan skille mellom rett og galt.

Problemet er at dette er ikke humanismens essens. Humanismen har ikke denne faste autoriteten fordi man ser framover. Humanismen om ti år skal og må være annerledes enn humanismen vi har i dag, fordi den tradisjonen med å stille spørsmål, å skape nye ideer og forkaste gamle på langt fra er over. Tradisjonen, som skapte alt fra nydelige malerier i munkeklostre til romsonden New Horizons er jo fortsatt levende, klar til å vurdere og forkaste hver verdi som humanismen i dag bekjenner seg til.

Det andre nøkkelordet er "vokste ut av".  Det er viktig at humanismen ikke eier denne tradisjonen. Humanismen er ikke barn av vitenskapen, vitenskapen er ikke barn av humanismen, de er i beste fall søskenbarn, i en stor familie. Like lite som du eier din kusine tilhører rasjonaliteten humanismen. Den frie tanke er heller ikke humanistisk, selv om man har hyggelige samtaler på hvert slektstreff. Som humanist er det viktig å kjenne til sine røtter, å være stolt av sine røtter, men man må aldri tro at en selv er enebarn av et enebarn. Ikke-humanister, både sekulære og religiøse har også røtter i den samme tradisjonen.

Humanismen har ingen eviggyldige skrifter eller sannheter hevet over kritikk. Dens verdier er underlagt pågående kritisk refleksjon.

Humanismen har ingen autoriteter fordi det ikke er noen autoritet som har truffet blink på alle de rettigheter som vi i dag anser som åpenbare. Ingen autoritet som levde for over tusen år siden kom fram til konklusjonen at kvinner og menn er like mye verdt, at slaveri er et absolutt onde, at homofile fortjener beskyttelse, at mennesket har ytringsfrihet, stemmerett og rettsvern. Slike verdier oppstod ikke på grunn av en stor autoritet, men på grunn av mange små autoriteter som hadde rett på ett område og feil på mye annet. Montesquieu var kritisk til eneveldet, men var selv motstander av like rettigheter for kvinner og menn. Lincoln frigjorde slavene, men ønsket selv et rasesegregrert samfunn. Luther frigjorde Europa fra den eneveldige kirkens makt, men var selv en av historiens verste jødehatere. Vi hyller i dag mange mennesker som brøt ut av samtidens tenkemåter, men vi må ikke glemme at alle var farget av sine egen tid. Det ville ikke stått mange statuer igjen på norske torg om vi hadde dømt fortidens menn og kvinner basert på deres syn på kjønn, legning og hudfarge. Selvsagt hadde det vært flott med en perfekt autoritet, en fast grunn til å basere viten, filosofi og moral, men siden ingen slik autoritet finnes må man velge det nest beste, den kollektive menneskelige erfaringen om hva som er rett og galt.


søndag 2. oktober 2016

Idé til blogg - "ubesvarte spørsmål"

Før dere spør vil jeg gjerne svare, nei, jeg har ikke planer om å starte denne selv, det vil kreve for mye tid og energi som jeg ikke kan avse for øyeblikket.

Jeg har i mange år irritert meg over norske politikere og deres evne til å ikke svare på det de blir spurt om. Det vil ikke høre ett debattprogram på radio uten at en politiker starter med: "la meg først begynne med å si", hvor man sier noe irrelevant og deretter håper at lytterne glemmer hva journalisten spurte om. Jeg har ingenting imot "ingen kommentar", men jeg har større problemer med svar som i praksis bare er forsøk på å skjule at de ikke har noen kommentar.

Men dette gjelder ikke bare politikere, også forfattere, byråkrater og akademikere kan ofte lure seg unna vanskelige spørsmål. Spesielt gjelder dette om spørsmålsstilleren ikke er like profilert som den som blir kritisert. En ukjent blogger kan stille noen ubehagelige spørsmål for sine hundre lesere, spørsmål som en offentlig person aldri trenger å besvare, av den enkle grunn av leserkretsene er så vidt forskjellige. Alternativt kan de besvare bloggposten ved å svare på stråmenn. Jeg har selv lest velskrevne kritikker av fagbøker, og forgjeves lett etter svar fra forfatteren, og deres taushet er forståelig, men frustrerende. Du må gjerne styre unna ubehagelige spørsmål, men jeg vil at verden skal vite at du gjør nettopp dette.

La meg derfor foreslå en ny blogg kalt Ubesvarte Spørsmål, hvor alle spørsmål med utilfredstillende eller ikkeeksisterende svar blir samlet opp.

La oss tenke oss at programlederen i Dagsnytt 18 stiller et spørsmål til politiker x. Politiker x unngår spørsmålet med å komme noen generelle politikerfraser, så programlederen spør på nytt. På nytt lurer politikeren seg unna, og etter noen forsøk til gir programlederen opp og går videre. Det er her bloggerne trår inn.

Den x/y-2016 stilte <programleder> følgende spørsmål til <partileder>: Bør det være tillatt med niqab i Norge?
 Partilederen svarte følgende: "Jeg synes det viktig at man respekterer at vi har forskjellig syn på religion i det norske samfunnet."

Dette kan så være, men det er ikke et svar på spørsmålet. 

La oss derfor stille spørsmålet igjen:
Bør det være tillatt med niqab i Norge? Dersom nei, i hvilke tilfeller bør det forbys? Bør det være forbudt dersom man innehar offentlige stillinger? Bør det forbys på offentlig område?

Bloggposten tagges så med navn og eventuelt parti. Bloggposter hvor det senere blir gitt tydelige svar, det kan til og med være et "ingen kommentar", vil da oppdateres og merkes "besvart".
De ansvarlige for bloggen vil selvsagt unngå ullne spørsmål hvor det ikke blir spurt om noe konkret. Det bør være mulig å svare "ja" eller "nei", eventuelt med en liten utdyping. Man unngår også selvsagt spørsmålene som konspirasjonsteoretikerne til enhver tid stiller alle med et snev av makt i Norge.

Dersom spørsmål kommer i på en blogg eller ett leserinnlegg vil mottakeren ha en viss tid, en uke, en måned til å svare på dem. Kommer det ikke noe svar må dette gjøres kjent. Et leserinnlegg glemmes raskt, så det er viktig at det er noen der ute som minner folk på dem.

En slik blogg bør drives av flere personer fra forskjellige politiske partier. De bør heller ikke ha noe problem med å legge ut poster om partifeller. Ved å lage en slik blogg kunne man tvunget offentlige personer til å formulert seg mer tydelig, siden ingen politiker ville hatt æren av å være den med flest ubesvarte spørsmål. Samtidig kan man under valgkampen søke opp rikspolitikeren som står i valgboden og konfrontere vedkommende med de ubesvarte spørsmålene fra bloggen.

Noen tanker?