søndag 18. desember 2016

Mitt møte med den yngre Kjetil

Tidligere samtaler


Jeg var sen, men det så ikke han ut til å bry seg om. Han så ut til å ha øynene godt festet i en av de vanlige bøkene han leste på den tiden, bøker jeg aldri ville rørt den den dag i dag. Jeg hadde møtt flere av mine gamle venner på kafé den siste tiden, men da jeg fikk.

Om det var en ting som skilte oss, så var det håret. Han hadde fortsatt et brun manke på hodet, hår jeg visste han hadde problemer med å presentere til verden i en akseptabel frisyre, jeg hadde mistet mitt. Jeg bestilte min vanlige kaffe, han drakk sin te.

- Hei, sa jeg, lenge siden sist.
-    Det er det.
-    Hva leser du på?, spurte jeg.
Han viste meg boken. Den ja. Den hadde jeg lest. Bra bok, selv om det var verken en sjanger og forfatter jeg leste nå for tiden.

Kjetil var 21 år, han var ferdig med mellomfag i kristendom, nå ventet teologi i Oslo. Leilighet var sikret, en flott enebolig på Nordstrad sammen med fire andre studenter.
Gleder du deg til å reise østover?, spurte jeg.
Kjetil nikket. Selvsagt gledet han seg. Han hadde studert kristendom i halvannet år på grunn av dette, han visste at nå ventet over fire år med studier av Bibel, lov, evangelium og teologi.

Jeg vet, sa jeg. Jeg vet at du gleder deg, jeg gledet meg.
- Levde det opp til forventningene?, spurte unge Kjetil.
Jeg smilte. - Det vet du at jeg ikke har lov til å svare på.
Men hvis jeg har regnet rett så kan du ha arbeidet som prest i over ti år nå?, spurte han.
- Du har regnet rett, sa jeg. Hvis jeg fullførte utdanningen på normert tid, og hvis jeg ombestemmer meg og velger å satse på en prestetjeneste, da har jeg arbeidet som prest i ti års tid. Men du vet jo like godt som meg at du på denne tiden var sikker på at du ikke kom til å bli prest.
-    Jeg har lyst til å bli ordinert, men ikke nødvendigvis arbeide i den norske kirken, sa Kjetil.
-    Jeg vet, sa jeg.
-    Selvsagt vet du, sa han. Hvorfor har vi en samtale om du hele tiden vet hva jeg kommer til å si?

Jeg smilte.
- Fordi jeg ville møte deg. Fordi du har lyst til å se hvordan du kommer til se ut om noen år.

-    Beklager håret, sa jeg. Håper du ikke har planer om en lang og flott hårmanke på dine eldre dager.
-    Det skal gå fint, sa han og smilte. Håret er ikke det som betyr mest for meg.

Vi ble begge stille. Det var ikke lett å tenke ut spørsmål som ikke ville avsløre den veien han kom til gå i tiden framover.

-    Så hvordan tror du tiden i Oslo blir?, spurte jeg til slutt.

Han dro på det.
-    Jeg vet ikke, sa han. Jeg tror det blir et nytt miljø, nye venner, en ny menighet.
Jeg nikket. - Det blir det. En ny skole, hvor du skal lære både sjelesorg, liturgi, gresk og mye annet. Du vil møte mange nye mennesker. To av lærerne dine vil bli biskoper senere.
-    Har du lov til å si det?
Jeg smilte.
- Jeg vet hvor distre du er, du kommer til å glemme det snart.

Jeg nevnte ikke at han kom til å miste troen under ett år senere, men jeg visste at han for bare noen uker siden stod på jobben og vurderte det seriøst. Jeg husker episoden godt fortsatt, han måtte huske den enda bedre. Det var garantert ikke mulig å se det på oss, der vi stod og følte på streken som befant seg mellom tro og ikke-tro. Et så lite skritt, men likevel så stort. Det lille nei-et i hodet, som slo det hele fra oss, og samtidig angsten over å ha vært så nært den forbudte linjen.

Jeg ville spørre ham om dette, men slo det fra meg. Å snakke om det ville kanskje endre framtiden i en retning jeg ikke ville ønsket, uansett hva det måtte medføre.
-    Hvor ofte ber du, spurte jeg.
-    Husker du ikke?    

Jeg ristet på hodet. Det er lenge siden.

Kjetil så ut til å tenke seg om. - Det avhenger. Noen ganger ber jeg mye, andre ganger kan det gå dager mellom hver gang.
-    Hvor ofte tror du at du kommer til å be når du er på min alder?
-    Jeg vet ikke. Kanskje like mye. Kanskje aldri. Men hvorfor spør du? Du vet jo svaret!
Jeg smilte.
- Ja, jeg vet svaret, men jeg er like selvopptatt som alle andre. Jeg lurer på hva du tenker om meg. Om du i hele tatt tenker på meg.

Vi ble begge stille.

-    Men kan du ikke si noe om hva som kommer til å skje i Oslo, da?, spurte han til slutt. - Jeg skjønner at du ikke kan snakke om det, men du kan vel si litt?
-    Det vil forandre livet ditt, det kan jeg si, sa jeg etter en kort tenkepause. Det var også alt jeg kunne si til ham.

Mer sa vi ikke til hverandre. Mer kunne vi heller ikke si. Vi ble sittende en stund og stirre ut vinduet, før Kjetil tok en stor slurk og drakk opp restene av teen, så på klokken og unnskyldte seg. Det måtte være han som gjorde det. Jeg hadde bare klokke på mobilen, og den kunne jeg selvsagt ikke ta opp foran ham. Da han hadde reist seg, tatt på jakken og forlatt lokalet tok jeg endelig fram mobilen. Jeg gikk gjennom kontaktlisten og fant den ett år eldre Kjetil.
"Hei, Kjetil 22, har du lyst til å ta en kopp kaffe en av dagene?"

Svaret kom noen minutter senere. "Gjerne. Når passer det?"
"Hva med tirsdag?"
"Passer fint."


Jeg la mobilen i lommen, og forlot kafeen, jeg også. Det var lenge siden jeg hadde møtt Kjetil 22, det ville være interessant å høre hvordan livet hans var for tiden.

lørdag 17. desember 2016

Den religiøse ateismen

Det kan hende at noen bare leser det første avsnittet før de klikker seg videre, så da legger jeg denne ut her. Om du skal ha noen forhåpninger om å forstå forholdet mellom tro og vitenskap er du nødt til å lese denne boken. Den er på ingen måte revolusjonerende, men tar for seg mange av mytene som florerer blant ateister og kristne.


Jeg ble engang intervjuet av Fri Tanke om ateistkirken i London, et intervju som såvidt jeg vet aldri ble trykket, men jeg var da i utgangspunktet positiv til et samlingssted for ikke-troende. At det var modellert etter en kristen kirke så jeg på som uproblematisk. 

Slik jeg ser det er det problemfritt at ateister kopierer elementer fra religionen, så lenge man er bevisst på dette lånet. Det gjør ingenting å arrangere navnefest eller konfirmasjon, dette er positive elementer som ikke tilhører noen og bare kan berike et menneskets liv. Man trenger heller ikke finne på unnskyldninger som at julen eksisterte før de kristne kom til Norge eller at sistnevnte var de første tradisjonstyvene for å kunne feire med god samvittighet. Om julen er 100% kristen er det ingenting galt med å skape sin egen sekulære versjon.

Det som derimot er langt mer problematisk er de lån som skjer ubevisst, der man  ikke låner tradisjoner, men tankesett. Ateister har lånt religionenes behov for en skapelsesmyte, en egen historie og ikke minst en forståelse av medlemmenes opphøyede og opplyste posisjon i verden. Dette lånet finner vi som regel oftest hos dem som fremviser de sterkeste antipatiene mot religionen.

Den ateistiske skapelsesmyten
Nick Spencer beskriver i  Atheism - the origin of species det han omtaler som denne ateistiske skapelsesmyten, en skapelse som fant sted i England i 1859, hvor lenker ble brutt og dogmer forvitret i lys av Darwins bok. Denne myten forteller om en verden under kontroll av et monster, et vesen med  tre hoder og tusen øyne, et monster som kvelte ethvert forsøk på å utforske virkeligheten og utvide horisonten.


[…] Men så, en dag, fant noen modige menn, som bare hadde latet som de trodde på monsteret en kiste laget av et merkelig metall. […] Sakte, men sikkert begynte mennene å jobbe med metallet som de kalte «fornuft», de brukte det til å skape et nytt våpen som de kalte «vitenskap», og de brukte vitenskap til å angripe monsteret.

"Artenes Opprinnelse gjorde det mulig å være en intellektuell tilfredsstilt ateist", påstår Richard Dawkins. Hvorfor akkurat denne boken skal fylle denne rollen er det imidlertid ikke så lett å skjønne. Hva med Darwins bestefar Erasmus, som også hadde sin versjon av evolusjonen? Hva med Lamarck eller de Buffon? Selvsagt forklarte Darwin mye, men absolutt ikke alt, Det er fortsatt spørsmål som består ubesvart, blant annet livets opprinnelse, og det vil kanskje kunne argumenteres at man ikke er en intellektuell ærlig ateist før det er forklart.

Likevel fyller denne boken en viss rolle som innehas i religionene av bibler og koraner. Ikke teksten per se, den er det ikke mange ateister som har lest, men ideen Artenes Opprinnelse, konseptet Artenes Opprinnelse. Artenes Opprinnelse var boken som endelig bekjempet Bibelen og satte fornuften i høysetet som tidligere var forbeholdt dogmatikken.

At Darwin selv ikke regnet seg som ateist forklares med å vise til hans kone Emma. Selvsagt var Darwin ateist, men dette kunne han ikke si for å beholde husfreden, blir det hevdet. Det er interessant at dette er den eneste kona av en stor vitenskapsmann som trekkes fram, noe hun også gjør fordi hun fyller en funksjon, en fuksjon andre vitenskapsmenns koner ikke har hatt.

Den ateistiske historieforståelsen
Ett problem med ateister er at de lærer om historie fra naturvitere og ikke historikere, gjerne naturvitere med en ateistisk agenda, og som aldri har ett eneste studiepoeng i faget. Religioner har et "grand narrative", en rød tråd som går gjennom hele fortellingen og samtidig skaper en mening i møte med det komplette kaos som fortiden er.

For å bruke kristne som eksempel skiller mange mellom tiden før og etter syndefallet og tiden før og etter Jesu død. Før synden levde mennesket i harmoni med naturen og hverandre, men da de valgte å gjøre opprør endret alt seg inntil Jesus kom og rettet opp i det. Historien kan sees på i lys av syndefallet, av korsfestelsen, og i lys av Jesu ord om endetiden.

Jesus forkynte at disiplene kom til å bli forfulgt, og denne forføgelsen har en viktig plass i mange kristnes selvforståelse. Gå innom en kristen bokhandel og du vil se at mange av de historiske romanene handler om tiden før kristningen av Romerriket, eller om kristne i land hvor deres tro er forbudt. Jesus snakket om hva som skulle skje i endetiden, og kristne leser inn hendelser i vår tid Naturtragedier skjer, og dette forstås av enkelte som straffedom fra Herren for homofili eller abort. Historien forstås bare som en kommentar til narrativet.

Den ateistiske historieforståelsen er omtrent slik: For tusener av år siden levde mennesket i en relativ frihet, men så kom dogmatikere og festet lenker på det. Noen lenker forvitret, andre ble byttet ut med nye, men da vi var kommet til middelalderen var mennesket så fullt av lenker at de ingen frihet, ingen utvikling og definitivt ingen framgang var mulig.

Så skjedde det noe, Rensessansen kom og noen lenker forsvant, opplysningstiden kom og flere ble løsnet. Laplace løsnet noen, Gibbons, Voltaire, Newton hjalp også til, men mannen som virkelig gjorde en innsats med vinkelsliperen var Darwin selv. Det er derfor det er så viktig for ateister å knytte Darwin så tett opp til ateismen som mulig.

Ateisten har skapt en dikotomi mellom lys og mørke, mellom dogmatikk og fornuft, mellom religion og ateisme, mellom undertrykking og frihet, hvor religionen eier det første, ateismen det andre. Det er ikke uvanlig å høre ateister argumentere som om fornuften og vitenskapen tilhører dem.Ingen ateist nekter for at det har levd store troende forskere og filosofer, men disse har som regel oppnådd storhet, ikke på grunn av, men på tross av deres tro. Om de bare hadde kunnet kaste lenkene ville deres tanker ha skapt en ennå større opplysning enn den de maktet.

Dersom noen kristne tok livet av eller undertrykket en forsker eller filosof, som Giordano Bruno, Hypatia eller Galileo Galilei, så blir dette tolket inn i dette ateistiske verdensbildet. Disse representerer da ateismen martyrer, som ofret liv og helse i kampen mot lenkene.

Det er flere som har kritisert Cosmos, både originalen og nyinnspillingen for en overforenkling av historien, men det er også interessant at denne kritikken ikke ser ut til å nå inn blant ateister. Trolig skyldes dette at kritikken rammet noen av kjernepunktene i det ateistiske historienarrativet, de er så viktige at å kritisere den gjengse oppfatning regnes som kjetteri.

Jeg har tidligere kritisert nyateismen, og ett av punktene jeg har problemer med er deres manglende evne til å akseptere en alternativ historieforståelse. Draper- White-tesen ligger til grunn for deres ateisme, en tese som nesten er å regne for et dogme i seg selv. Historien er konflikt mellom lys og mørke, mellom opplysning og religion, og ingenting skal få dem til å stille spørsmålstegn ved dette. De som stadig påpeker at verden er litt mer komplisert forkynner en ukomplisert utgave av historien.

Den ateistiske selvforståelsen

Kristne er, som de fleste sikkert vet, verdens lys. De er ikke nødvendigvis bedre mennesker enn ikke-kristne, men de har noe andre ikke har, tilgivelse for sine synder. Deres oppdrag i verden er spre de gode nyhetene de har fått, å leve som Kristi etterfølgere på jord.

Ateisten har et lignende oppdrag, å spre opplysning i verden. Lenker må sprenges, dogmatikerne må opplyses. Dette er grunnen til at dine ateistvenner til tider elsker å fylle Facebook med sitater, med spydige tweets og en og annen gang en link til nye vitenskaplige funn.

Folket skal opplyses, helst med vitenskap, ikke biologi, fysikk, biokjemi, men vitenskap. Jeg har ofte sett facebookbrukere dele linker med kommentaren "Yay! Vitenskap!" eller "Science <3". Vitenskapen skal hylles, en koloss som har ett mål, å bekjempe dogmatikken.

Avslutning
Det er sikkert noen som har kommet så langt og tenkt, "Og så? Gitt at du har rett, gjør dette noe?" Godt spørsmål, og svaret er nei, eller rettere sagt, nei med visse modifikasjoner. Det er ikke skadelig at du ser på Neil deGrasse Tysons ord som et evangelium, det gjør ikke noe at du spammer Facebook med ateistmemer, og det tar vel heller ikke livet av noen at du føler deg intellektuelt overlegen en nobelprisvinnende kirkegjenger. Men på den andre siden er det heller ikke så mye du vinner på dette.

Det paradoksale med dette tyveriet kan man finne i tegneseriene, rettere sagt i superheltseriene. Det  er ikke uvanlig at helt og skurk er speilbilder, med samme krefter og traumer. For å bekjempe skurken må helten grave dypt i sitt eget mørke sinn.

Nyateistene, for å rasjonalisere sin kamp mot det de kaller irrasjonalitet, har blitt til speilbildet av religionen. De kjemper mot mosebøkenes skapelsesberetning ved å lansere sin egen, de angriper de religiøse mytene ved hjelp av sine egne og de gjør alt for å erstatte de troendes selvforståelse med sin egen. Dette er også blant de minst positive sidene ved religionen.

Forsøk gjerne å kopiere enkelte kristnes arbeid blant de fattigste, lån gjerne elementer fra sjelesorg og den siste olje, men styr unna de delene som får flere og flere til å forlate religionen.

søndag 4. desember 2016

Ytringsfrihetens førsteskanse

Vi kjemper i dag for ytringsfriheten til idioter for at vi en gang skal slippe å kjempe for ytringsfriheten til oppegående mennesker.

Dette skrev jeg for en tid tilbake på Twitter, og det er egentlig det som budskapet i denne posten, så om du har lyst skal du føle deg fri til slutte å lese nå. Men du kan gjerne også lese videre.

Det ser ut til være endel misforståelser knyttet til ytringsfrihet i den norske debatten, enkelte ser på ytringsfriheten som en rett til å avsløre maktmennesker og avdekke brudd på våre rettigheter, ikke for å sikre idioters rett til å være idioter. Disse forstår ikke ytringsfrihetens funksjon og behovet for å sikre denne også for idiotene. Det de ikke forstår er forsvar for ytringsfriheten for idioti er ytringsfrihetens førsteskanse.

Hvem ønsker vi ideelt sett ytringsfrihet for? Svaret er de som avslører urett og maktmisbruk, det er disse som trenger friheten til å angripe, kritisere og ytre det de styrende ikke ønsker å høre. Det er disse ytringsfrihetsmotstandere ønsker å angripe, det er dem som man ønsker å ta fra retten til ytre seg. Problemet er imidlertid at disse er for godt beskyttet bak en hær av selverklærte ytringsfrihetstilhengere. Har du skrevet en glimrende polemikk rettet mot landets statsminister vil ingen kreve at du må straffes for slike ord. Du er trygg, og ytringsfrihetsmotstanderne retter ikke sine angrep mot deg. Eller det gjør det ikke for øyeblikket. Imidlertid er det en gruppe som ikke er like godt beskyttet, og de er langt mer fristende mål.

Hvorfor må folk absolutt tegne karikaturer som støter religiøse følelser?
Hvorfor må noen absolutt spille inn ekstrempornografiske filmer?
Hvor må folk lage kunst som de vet vil føre til opptøyer i enkelte deler av verden?

Jeg skal innrømme at jeg ikke aner hvorfor. Jeg har veldig lite til overs for idiotene som hele tiden må provosere sine medmennesker. Jeg delte aldri et Charlie Hebdo-bilde, blant annet fordi jeg ikke ønsket å støte mine venner og fordi ytringsfriheten også medfører retten til ikke å ytre seg.

Men uansett hvor støtende ytringen er må vi tenke som folk som jobber med livreddende arbeid. Vi trenger ikke vite hvorfor personen tok overdose, hvorfor de valgte å sette ut på sjøen når det var meldt orkan, hvorfor de valgte å klatre i fjellet uten tilstrekkelig trening. Vi trenger ikke vite hvorfor. Vi trenger bare å vite at vi skal hjelpe dem.

Idiotene, i mangel av et bedre ord, er ytringsfrihetens førsteforsvarere. Deres ytringer omfavnes også av ytringsfriheten, og om vi står opp for dem nå slipper vi å kjempe for våre egne senere. Ja, det er korrekt at de beveger seg i grenseland og hisser opp fienden, men når fienden først blir provosert nok til å angripe, da er du nødt til å stille opp, skulder ved skulder med idiotene. Vi gir ikke ytringsfrihetsmotstanderne en tomme!

Det er tider for å diskutere hva som er smakfull kunst, og hva man trenger og ikke trenger å si, men det er IKKE når fienden er i ferd med å erobre en liten del av dette flotte landet vi kaller ytringfriheten.

 Skal vi kaste de ansvarlige for den forferdelige Muhammedfilmen i fengsel? Hvorfor ikke? Den delen av landet besøker du aldri uansett.
Skal vi straffe pastoren som brente Koranen. Gjør hva dere vil, den kyststripen av ytringsfrihetslandet har du ingen interesse av.
Skal vi innføre lover som beskytter mot krenkelser av religiøse følelser? Føl dere fri! Sist du besøkte den delen av landet så bare ørken og bratte fjell, ingenting som du hadde bruk for.

Og hva skjer etter det?

Det er en grunn til at vi har debatten nå, for senere vil det ikke bli noen debatt. Det vil aldri bli en debatt om hvorvidt man skal tillate en regjeringskritisk kunster å holde på, da er det for sent. Fienden har erobret landet ditt, litt etter litt, dal for dal, elv for elv, fjell for fjell. Du hadde en mulighet til å yte motstand, da en av disse tullingene krenket noens følelser, da fienden krevde innskrenkninger av ytringsfriheten. Det er nå kampen for ytringsfriheten foregår, ikke senere. Om du en gang skal miste retten til å si noe fornuftig er det fordi du tidligere ikke kjempet for noen andres rett til å si noe dumt.